Det er ikke ofte jeg leser bøker som klassifiseres som "feelgood", men etter å ha lest omtalen på Beathes Bokhylle, skviste jeg denne inn på Kindelen min.
Vinneren av “Årets feelgood” i Sverige er en sterk roman om å finne tilbake til seg selv etter at livet har kollapset. Karin Härjegård har skrevet en gripende fortelling om sorg og nye muligheter – og om lykken ved å bade i iskaldt fjellvann.
Helena er i full gang med å forberede ektemannen Martins bursdagsmiddag i det hun mottar en telefonsamtale som skal forandre alt; Martin har hatt et forhold til en annen kvinne i årevis – og Helenas liv revner.
I en lånt tømmerhytte på fjellet gir Helena seg hen til sorgen og mørket, til tross for de lyse sommernettene som innhyller henne. Men når innehaveren av vaffelstua i fjellheimen overtaler henne til å bli med på isbading, vekkes livsgleden hennes igjen litt etter litt, og et håp begynner å spire.
Å isbade er en galskap jeg aldri har forstått, men i denne romanen blir aktiviteten en slags rød tråd, en fin rød tråd som fikk meg til å tenke nytt om tusseskapen.
Helena, Martin og Pia er alle lærere på samme skole, så det er ikke rart at Helenas liv imploderer når utroskapen avsløres. Martin angrer, forklarer og forsvarer seg, men Helena har selvfølgelig mistet tilliten til ham, i tillegg til hjemmet sitt, sin beste venn, og ikke minst jobben sin.
Det blir mye å forholde seg til for Helena, og hun har problemer med å gå inn i de vanskelige tankene, og er ikke vant med å gjøre ting alene. En av de siste dagene før sommerferien dukker Sonja opp på lærerværelset. Hun er en pensjonert lærer som er innom og hilser på. Hun bor i leilighet i byen med sin syke mann, men tilbringer all mulig tid på hytten i fjellene. Nå når mannen er syk tilbyr hun Helena og passe på hytta i sommerferien, og Helena drar av gårde.
Her møter hun Louise, en energisk ung dame som skal overta møbelbutikken til foreldrene, men drømmer om å gjøre andre ting. Nå koker hun kaffe og holder Vaffelstuen åpen, et elsket turmål for alle turistene som vil legge turen opp i fjellet.
Louise er en frisk pust i romanen og i Helenas liv, hun er et ja-menneske som ikke er redd for å si hva hun mener. I møte med henne endrer Helena etter hvert perspektiv på livet hun har levd, og reagerer positivt på de små utfordringene som sendes hennes vei.
Dette er en feelgood-roman, som har et tykt ferniss av "selvhjelpsbok" over seg. Kanskje alle bøker av denne typen har det, jeg husker ikke, for det er lenge siden jeg har lest denne sjangeren. Spørsmål som, "lever vi vårt eget liv, eller en annens? har jeg gått på akkord med meg selv, føyd meg og svelget kameler? Selve handlingen understøttes av tydelige visdomsord, som jeg synes gjør romanen for overtydelig, mer enn ettertenksom.
Historien er medrivende, den har flere lag av handling, og god utvikling, så at den gav meg en underholdende lesestund, det er det ikke tvil om. Karin Härjegård bruker et fin språk, litt "søtt" i mine øyne, men det passer til den forutsigbare handlingen. Jeg forstår at romanen har vunnet pris for beste feelgood i fjor, så selv om jeg knirker litt i omtalen min, vil jeg påstå at dette er en liten perle innen sjangeren.