Dette er den åttende boken i serien om politietterforsker Gunnar Barbarotti og hans kollega og samboer Eva Backman. Jeg har fulgt serien, og likt alle bøkene hittil. Når det gjelder jul og corona er jeg fint ferdig med begge deler akkurat nå, men denne gangen ble jeg advart, og noen prinsipper må en ofre for å få lese den nyeste historien om Gunnar Barbarotti.
Det er jul, pandemiåret 2020, og den kjente kunstneren Ludvig Rute inviterer alle søsknene sine til julefeiring i det avsidesliggende Sillingbo, til tross for alle restriksjoner.
Paret Barbarotti-Backman får saken og begynner etterforskningen som i snøvær og pandemiens skyggeside nesten minner om en gammel britisk krimfortelling. I alle fall innledningsvis. Finnes det en ekstern gjerningsmann, eller kan det være en i familien?
Det var ikke noe problem å la prinsippene fare, når det gjelder denne historien. Jeg digget hvordan Nesser har bygget ut et godt utprøvd Agatha Christie konsept, nemlig det lukkede roms mysterium, og hvordan han smurte godt på med klisjèer.
Innledningsvis presenteres vi for de fire søsknene Rute. Ludvig, den verdensberømte og styrtrike billedkunstneren som bor på Rivieraen, inviterer de tre andre til å tilbringe noen juledager i huset han har lånt på det avsidesliggende stedet Sillingbo i nærheten av grensen til Norge.
Filosofidosenten Leif lever alene i Sundsvall, Lars tar med seg sin kone Ellen fra Oscarshamn og Louise har sin datter Linn på 25 år, med seg fra Stockholm. Legger vi til Ludvigs livsledsager, så er de syv stykker i det nedlagte og oppussede skolehuset, fra forrige århundre.
Etter introduksjonen av karakterene forteller Ludvig legenden om lærerinnen som jobbet på skolen i mange år, og datteren hennes. Dette utvikler seg til en skikkelig spøkelseshistorie.
Ludvig kaller søsknene sine til et møte, ingen røper overfor de tre andre, hvilken overenskomst de har fattet, derfor blir stemningen blant de syv drastisk endret. Jeg røper vel ikke mye når jeg sier at det skjer et mord den påfølgende natten. Etterforskerne som er nærmest til å rykke ut, befinner seg 6 mil fra Sillingbo, nemlig Gunnar Barbarotti og Eva Backman.
Før vi har kommet så langt er mange frø sådd. Leseren får virkelig være med å løse gåten, for underveis får vi vite mye om karakterene som kan utløse motiv for ugjerningen som blir begått.
Etter å ha skvist meg gjennom en håndfull ulidelig kjedelig svensk krim, fikk jeg tilbake troen med denne boken. Ja, plottet er langsomt og nei, boken er ikke full av action og grufulle scener, men allikevel holdt handlingen meg på pinebenken. Interessen min ble vekket fra første side og nysgjerrigheten på hvordan alt henger sammen, slapp aldri taket. Det som gjorde at smilet mitt strakte seg fra øre til øre da jeg leste, var begeistringen jeg følte, over oppbyggingen, språket og humoren.
Hvordan Nesser greier å få et tragisk familiedrama eller etterforskning som står i stampe, til å bli så underholdende, det er meg en gåte. Halvveis i boken samles endelig hele etterforskningsgruppen for første gang, inklusiv monsieur sjefen Stig Stigman, som har dummet seg ut og tatt en tur til Gran Canaria og fått en golfball i hodet. Gunnar Barbarotti vet ikke hvor han skal gjøre av latteren sin:
Ti dager av det nye året var gått, til og med helligtrekongersaften var overstått, og det fanes intet lys i den lange tunnelen som het januar måned. I hvert fall kunne ikke Gunnar Barbarotti oppdage noe.
Det måtte i så fall være kulen.
Drapet på Ludvig Rute, innledet Stigman, og reddet med disse ordene Barbarotti fra den farlige skoggerlatteren. Det har gått mer enn to uker, og etterforskningen står like stille som en pyramide. En pyramide, si fra hvis jeg tar feil.
Korrekt, sa Barbarotti etter noen sekunders taushet. Eller tankevirksomheten hos en full nynazist. Det finnes ikke et fnugg av tekniske bevis, og ingen har stått frem og påtatt seg skylden.
München blir nevnt for første gang når kapitlet handler om Linn, den 25 år gamle datteren til Louise. Hennes kjæreste Dieter vil ha henne hos seg i München og han frir til henne. Linn vil dette, men moren oppfører seg så rart, så hun tviler. Hva var det egentlig de snakket om den juleformiddagen?
Etterforskningen virker låst, men saken og boken får en logisk og ryddig avslutning. Dette er ingen hardkokt krim, men et briljant fortalt mysterium som engasjerte. Nesser holder kortene tett til brystet, men jeg kan røpe at jeg var inne på noe, ganske tidlig i historien.