Etter tidligere å ha lest og likt tre av Wencke Mühleisens romaner, var det med forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Tematikken var ikke ukjent når det gjelder denne forfatteren, og jeg ble heller ikke skuffet.
Den første alenevåren tenker hun at naturen er et sløseri med skjønnhet for en død sjel, hun holder seg i live av ren høflighet.
Hun klarer ikke tanken på å leve herfra og ut uten noen å ligge inntil. Hun oppretter profiler på ulike apper, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid.
Samtidig gremmes hun ved tanken på å gå til sengs med en ukjent, ufullkommen kropp, vise frem sitt eget forfall og blottstille seg for et fremmed menneske.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 192
Kilde: Bookbites
Den anonyme hovedpersonen er en kvinne på 69 år, som fremdeles har undervisningstimer på teaterhøyskolen. Hun er absolutt oppegående, og ikke klar for å pakke sammen den seksuelle delen av livet sitt.
Sammen med denne nåtidstematikken, får vi høre om oppvekst og ungdomstid, med en voldelig far som hun fryktet, men også elsket. Moren hennes falt i 1945 for en slovensk wehrmachtsoldat, som hun fikk storesøster Sirin med. Dette ble ingen god allianse, og ekteskapet endte også i skilsmisse, men denne detaljen knyttet henne til Tyskland, til det tyske språket og den tyske kulturen, arkitekturen og ikke minst historien.
Når hun reiser til Berlin ønsker hun å omgi seg med den tyske middelklassens milde dannethet og konstante skyldfølelse, så hun finner seg en leilighet i Schöneberg.
Kvinnen vi blir kjent med snakker stadig med sin søster Sirin, som nå er død, men hun gir fremdeles gode råd til lillesøsteren sin. Dette er ofte morsomt, men også tankevekkende.
Gjennom hele romanen får leseren kloke betraktninger rundt det å være menneske. Hun reflekterer over hvordan livet hennes har vært, over langdistanseforholdet hun har til sitt eneste barn og ikke minst har hun tanker om de kroppslige behovene til et aldrende menneske.
Jeg som hadde levd innestengt med mine egne gjenferd, og i årevis klamret meg til en tilværelse som forminsket meg.
Alt jeg har fryktet har allerede skjedd er en treffende tittel på denne romanen, som ser med et skråblikk på alderdommen, og kanskje også dens tabuer. Ufrivillig alenehet kan være en stor sorg for mange, og et samfunnsproblem vi ikke skal kimse av. Det ligger mye følelser i det å forlate, og ikke minst i det å bli forlatt, dette kan det skrives mange bøker om.
Jeg likte denne romanen godt, den hadde ikke det samme fraspark som jeg har opplevd i de tre andre bøkene jeg har lest av Mühleisen, men her var god humor, og litt av hvert å tenke på for en som er på vei inn i den usynlige alderdommen.