Jeg tar meg ofre i å tenke "Hva er det de egentlig sier?" når jeg lytter blant annet til debatter. Danby Choi er medieentreprenøren som også er en profilert kritiker av kanselleringskultur og identitetspolitikk, jeg kan ikke si annet enn at vi har mye å lære av å lytte til hans tanker.
Mer enn halvparten av landets unge tør ikke si hva de mener. De frykter å bli kansellert av aktivister som hevder at de kjemper for utsatte minoriteter. I realiteten mobber de enkeltmennesker til taushet og frarøver fellesskapet viktige debatter.
Danby Choi peker ut dette som den autoritære kjernen i woke. Han mener den nye årvåkenheten truer viktige liberale prinsipper, særlig ytringsfriheten og rettssikkerheten, og viser hvordan veien til helvete dermed brolegges med gode intensjoner.
Choi har også selv merket aktivistenes vrede. I boka forteller han om den personlige bakgrunnen for sitt engasjement og om sin rolle i en rekke høyprofilerte saker.
Det er nok mange med meg, som har opplevd å stoppe halvveis i en setning og tenke, har vi fremdeles lov å si xxx ? Denne selvsensuren er en av mange følger av den tydelige kvelningen av ytringsfrihet, som vi ser i samfunnet nå.
Danby Chois nye bok er ikke en lettbeint sak, for skal du ta inn det han skriver om her, så må du være godt og grundig koblet på. Jeg tok meg tid og leste i kortere strekk enn det jeg pleier, og håper at noe av det han skriver om her, vil gjøre meg mer kritisk til alle de følelsesstyrte påstandene som ofte florerer i media.
Nå skal det jo ikke være uten konsekvenser å ytre seg. Går du hardt ut, må du tåle innvendinger. Jeg snakker imidlertid ikke om saklig kritikk her; jeg snakker om alt det som går langt utover redelige innvendinger mot motpartens argumenter. Kanselleringskultur innebærer å ta spilleren, ikke ballen. Målet ser ut til å være at ytringsrommet skal bli så trangt at folk rett og slett unnlater å uttale seg. Lykkes det, blir wokistene til slutt de eneste som står igjen på banen, mens alle andre er definert ut som ondskapsfulle eller holder munn av frykt for å bli det.
Forfatteren er sjefsredaktør i kulturavisa Subjekt, og noen av sakene vi får høre om, har kommet i kjølvannet av at avisa har forsvart mennesker som har blitt kastet under bussen, for å ha uttalt seg om et tema. Det snakkes om retorikken rundt Black Lives Matter, Metoo, likestilling, hets av homofile og rasisme. Det var skremmende å lese om Kulturrådet, som på en rettferdig måte skal forvalte millioner av skattebetalernes penger, men gjør dette for lukkede dører og uten å begrunne avslag.
I tillegg til mye ukultur i kunstmiljøene hører vi om guttekulturen, som har blitt en egen greie, og noe helt annet enn det jeg forbinder med "gutteklubben Grei". Choi sier: "Vi blir dummere av å tie våre meningsmotstandere i hjel". "Det er forskjell på å tilegne seg kunnskap om høyreekstremisme og å være høyreekstrem i sine handlinger." Denne typen setninger fikk meg til å stoppe opp, lese på nytt og reflektere.
Hvem sitter egentlig med definisjonsmakten på hva som er rett og galt?
Har de undertrykte alltid rett?
Hva skjer egentlig når noen blir urettferdig behandlet i det godes navn?
Her hører vi om rabalder i Ytringsfrihetskommisjonen, og det at forlag må ha sensitivitetslesere, både på nye publikasjoner, men også på tidligere utgitte bøker. Frykten for å krenke noen gjør oss kanskje mer hårsår? Vi er alle opptatt av likestilling og rettferdighet, men som en helt vanlig middelaldrende hvit "kvinnen i gata", så har jeg kanskje ikke lengre lov til å uttale meg?
Det er ikke tvil om at Kanseller meg hvis du kan engasjerte meg. Vi har alle noe å lære av tankene som her står på trykk, uansett hvilken livssituasjon man befinner seg i. Boken er velskrevet og absolutt innsiktsfull, men det er ikke en bok du fosser gjennom, for her trengs tid til refleksjon og ettertanke.
Danby Choi ønsker med denne boken å gi unge voksne en språklig og idéhistorisk verktøykasse til bruk i kampen mot en skadelig samfunnsutvikling. Han henvender seg til de unge, men slik jeg ser det, trenger også mange voksne å reflektere over dette tankegodset.
Jeg anbefaler gjerne boken videre⚄