Den erfarne undergrunnsmusikeren Bård Torgersen debuterte som forfatter i 2005 med romanen Alt skal vekk. Etter det har han skrevet en lang rekke titler i ulike sjangre, som inkluderer bokalbum, poesi, prosa, boksingler og romaner. Ete jord var mitt første møte med forfatterskapet, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over om skrivemåten er noe nytt, eller om dette har vært stilen til Torgersen siden debuten.
De to kroppene lå i en skråning, hadde blitt dratt dit over en liten vei, det var blodspor i grusen. Først hadde den ene kroppen blitt slept, så den andre. Den første kroppen tilhørte en mann, den andre en kvinne. Mannens alder var foreløpig anslått til å være mellom førtifem og femtifem, kvinnens mellom tjue og tjuefem.
Studerer du coveret på boken litt før du begynner å lese, så kommer du i akkurat den rette stemningen for denne historien. Vær klar for en grøsserkrim som er helt fri for humor, men proppfull av burleske scener og forvirrende innspill, som jo kan være ganske morsomt.
Vitnet, som oppdager kroppene er Torleif Aasmundsen, en kjenning i det psykiske helsevesenet. Lensmannen blir tilkalt, men det er en etterforsker fra hovedstaden som blir tildelt det tunge ansvaret, i å finne ut av hva det er som har skjedd, og fortsetter å skje.
Drepte mennesker blir funnet med avkappede hoder i hendene, vi har hoder på avveie, og folk begynner å si ting som ikke gir mening. Er det en slags smitte på gang? det er heller ingen logikk i ugjerningene som finner sted, eller i mange av de valgene noen av karakterene gjør.
Det var et skingrende skrik hun hørte. Hun klarte å ignorere det. Men den påfølgende stillheten var knugende. Karin dro dyna over hodet for å vegre seg mot den. Klarte det ikke, reiste seg. Tok på seg raggsokker, dro dem langt oppover leggene. Så stavret hun seg ned trappa. Inngangsdøra sto åpen. Hun gikk mot den, videre ut på gårdsplassen, fikk øye på Juni. Hun satt på huk foran inngangen til uthuset.
Til tross for delvis mangel på sammenheng og mening, så er Ete jord en interessant roman å lese. Små glimt av medmenneskelighet skimtes med jevne mellomrom, både hos lensmannen, etterforskeren og flere, men normaliteten drukner nesten i fantasyelementer.
Ustyrlige krefter har tatt hold om tiden, logikken forsvinner og menneskene har ikke språk til å forklare hva det er som skjer.
Ja, det er sært dette her, men det var ikke så sært at jeg la fra meg boken. Å få en krim fra virkeligheten til å fungere med så mange vrangforestillinger og fantasier, er godt gjort. Jeg er selv forundret over at jeg likte denne sjangeroverskridende historien, men det gjorde jeg.