Morgen Byhring er en 42 år gammel oslogutt, en dataingeniør som jobber på NAV. Med utgivelsen av Betonghjerte kan han også smykke seg med tittelen forfatter, noe han etter denne romanen, kan være veldig stolt av.
Norge stenger ned og etterspørselen etter marihuana går i taket. Stein sier motvillig ja til å sette opp et siste opplegg, akkurat som i gamle dager.
Men fortiden er full av spøkelser og fremtiden er usikker.
Betonghjerte er en fortelling om alt som kan vokse ut av blod og betong. Et sted hvor plantene likevel blomstrer, vennskapet gror, og kjærlighet spirer. Der lukten av weed, vold og spraymaling fortsatt sitter i veggene.
Betonghjerte tar oss med til Groruddalen, en drabantby i Oslo med et litt dårlig rykte. Hovedpersonene er Stein, som bor alene i barndomshjemmet sitt, etter at foreldrene ble drept i en bilulykke for et år siden.
Kris er en tidligere legende innen graffiti og tagging, som la opp til fordel for narkotikasalg. Han bor sammen med lillesøsteren Helene og moren, som har en kjæreste som banker henne gul og blå. Hjemmemiljøet deres er i overkant usunt, noe som er et av flere tema, som tas opp i denne romanen.
Jeg synes det er spennende å bli tatt med inn i miljøer, som jeg vet lite om. Her både selges og dyrkes det narkotika, i tillegg til at Stein får inspirert Kris til å ta frem sprayboksene igjen.
Språket, eller skal jeg si sjargongen som brukes i romanen passer perfekt, og er med på å gi Betonghjerte en egen glød. Romanen er handlingsmettet til tusen, plottet vil jeg ikke røpe, men i store deler av boken føltes det nesten som å lese en spennende krim.
Klumpen i magen strammer til, jeg rygger ut av rommet, åpner forsiktig døra inn til stua. Blod på gulvet. Vegguret har stoppa for omtrent en time siden, en illevarslende sprekk i glasset. Veltede planter og en knekt persienne er tause vitner om at noe voldsomt har skjedd her inne. Blodsporet leder inn mot kjøkkenet, jeg lister meg etter, passer på å ikke tråkke i det. Så trekker jeg pusten og åpner døra.
Oppveksten de to ungdommene har er av det ensomme slaget, hvor de har mye ansvar og få trygge voksne rundt seg. Livet byr på utfordringer, og tingene de gjør for å gi seg selv litt slack, er kanskje ikke så veldig gjennomtenkt.
I romanen befinner vi oss i 2000 da guttene traff hverandre, og i nåtid i 2020. Kammeratforholdet er nydelig skildret, for selv om guttene også driver med ulovlige ting, så har de respekt for hverandre. Vi får ikke mange scener hvor andre rusmisbrukere blir skildret, det er stort sett lojaliteten i vennskapet deres, vi får se.
Betonghjerte er en veldig god debut synes jeg, og jeg håper inderlig at Morten Byhring er i gang med flere spennende historier, gjerne fra dette miljøet. Hilsen en som nyter synet av nydelig gatekunst på veggen hjemme.