Leste du Piken på toget for noen år siden, er jeg sikker på at du blir glad for å høre at Paula Hawkins er ute med en ny bok på norsk. Superlativer som nyansert, kraftfull og stilsikker følger den britiske forfatteren, som holder seg i samme sjanger som Piken på toget.
På øya Eris er det kun ett hus, en innbygger – og en vei ut. Tolv timer om dagen skjermer tidevannet øya fra det skotske fastlandet. Den anerkjente, avdøde kunstneren Vanessa bodde her ute. Hennes notorisk utro mann forsvant sporløst for tjue år siden. Nå holder Grace til på øya, hun var Venessas fortrolige venn gjennom mange år.
Da de finner et menneskebein i en av Vanessas kunstinstallasjoner i London, er det noen som begynner å oppsøke Grace for å finne svar.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024/på norsk 2025
Sider: 304
Kilde: PDF fra forlaget
I likhet med Piken på toget handler også Den blå timen om sårbarhet og besettelse. Jeg husket den forrige boken som en psykologisk thriller, og ble derfor litt utålmodig da spenningen i Den blå timen lot vente på seg.
Paula Hawkins er god på karakteroppbygging, detaljer om hver av hovedpersonene avdekkes litt etter litt, mens historien tar oss med frem og tilbake i et tidsaspekt på førti år. Når vi blir kjent med Grace sin bakgrunn, er vi tilbake til 1981, til kollektivet hun bodde i i Goodge Street, og minnebildene mine flasher opp, siden jeg kjenner godt til London på 80-tallet, og denne gaten spesielt.
Kunstinstallasjonen som er stilt ut på Tate i London har vært utstilt mange ganger før, men denne gangen er det en fagperson som ser nøye på det lille beinet som er en del av kunstverket, og melder fra om at dette må være et bein fra et menneske. Tate kontakter Sebastian Lennox som er den fremtidige arvingen av Fairburn, som eier kunsten til Vanessa Chapman, og de setter i gang jobben med å dementere denne påstanden.
Dette er romanens nåtidshandling, men i sprang tas vi stadig med tilbake i tid. Ved å bruke dette grepet leser vi alle historiene som nåtid, og med mye direkte tale levendegjøres også bakgrunnen for det som skjer på Eris.
Handlingen har flere små mysterier som søker sin oppklaring, og her er mye mellommenneskelig dramatikk, men til tross for mye kaos, strid og ufred, blir det ikke direkte spennende før helt mot slutten. Så langt mot slutten, at utålmodige meg begynte å bli litt rastløs. Som krim faller historien litt gjennom synes jeg, men som roman med kunst og kunstnerliv som drivkraft er boken genial.
Den delvis avsondrede øya Eris og dens formidable klippefremspring, kunne fremstått som en idyllisk naturperle. Været er en konstant trussel, men også det at hvem som helst kan ta seg over til øya ved lavvann, gjør at de som holder til her ute, aldri føler seg helt trygge. Tidevannet har en stor rolle i denne historien, siden alle som skal til eller fra øya, må forholde seg til det.
Vanessa Chapman fremstår som egoistisk og uærlig, mens Grace som frivillig har gjort seg til en slags hushjelp for henne, er selvutslettende i sin beundring av Vanessa. Dette gjentas gjennom hele romanen, og det samme temaet preger også gjengen som driver galleriet. Det ble litt mye av det gode etter min smak, kanskje jeg bare var litt treg, men jeg oppfattet ikke all dramatikken mellom disse folkene som spirer til spenning, før helt mot slutten.
Når det er sagt, Paula Hawkins skriver veldig godt, alt henger sammen med alt, hun ungår å være alt for tydelig i sine skrivetekniske triks og knep, og med kunsttematikken, holder hun absolutt på interessen min, gjennom hele boken.
Likte du Piken på toget, kan du glede deg til denne ⚃