Og likevel finnes du kom ut denne uken. Dette er siste bok i en trilogi, som startet med Nattsang i 2023 og fortsatte med Dag fra natt i 2024. Til sammen danner de en større fortelling om verdener som var, og hvordan fraværet av de verdenene lever videre i oss. Jeg har fulgt dette forfatterskapet nesten siden begynnelsen, og ser med fryd frem til hver eneste bok som kommer fra denne forfatteren.
En mann alene ved elva. En sjelden fugl flyr forbi. Han ser den knapt, før den er borte igjen. Likevel er det som øyeblikket åpner opp det som er i ham og rundt ham. Regnet, skyene, elva og hans eget liv.
Og likevel finnes du er en roman om det tapte. Om lyden av en 40 000 år gammel fløyte, laget av en knokkel. Om isbreen som en gang lå over Seljordsvannet. Om Bøelvas elvemuslinger og perlene som smykket Europas kroner. Om eventyrene som en kortvokst kjeleflikker fortalte for barna på gårdene i Telemark, til han en dag falt i elva og druknet.
Og ikke minst, om en sønn som aldri ble, men som likevel finnes.
I denne fine romanen møter vi en forfatter som strever litt med livet og med skrivingen. Det er lenge siden han og kjæresten mistet et barn i mors liv, men denne opplevelsen har satt seg som et traume i ham.
Romanen er skrevet i andreperson, han snakker til sitt ufødte barn, alt han ville vist til barnet, alt de kunne gjort og det de kunne snakket om. Disse innslagene i teksten er ikke så sentimentale som det kan høres ut, for naturen er med gjennom hele fortellingen, og dette gjør Og likevel finnes du til mer av en meditasjon enn en sorgroman.
Her portretteres Bøelva, både konkret med natur- og kulturhistorien til elven, men også fra andre vinkler, følelsen av dråper, det skoggrønne lyset og de vakre slyngningene i elveløpet.
Elvemuslingenes tragiske endelikt var interessant å lese om, så også om den pukkelryggede kjeleflikkeren, som var en kjærkommen historieforteller og inspirasjon for Moltke Moes samling av eventyr.
I god Jon Fosse-stil finnes her mange gjentagelser, en gul Datsun svinger av veien inn i en lomme i skogen, hvor sjåføren ser en sky på himmelen som ligner et brød, og ikke minst den sky isfuglen som innleder romanen, dukker opp flere ganger.
Der Fosses gjentakelser føles masete i mine ører, greier Vidar Sundstøl å få meg til å roe ned, med dette fortellergrepet. Jeg satt og leste/skrev om denne boken i julen, og strofen "tider skal henrulle" klang i hodet mitt, etter å ha lest denne boken.
Er du glad i stillhet og natur og ikke skygger unna alenetid som kan brukes til ettertanke, er jeg sikker på at Vidar Sundstøl sin nye bok, vil falle i smak også hos deg.