Historien om Vakre jente av Rachel Simon - en liten smakebit

Fra bakpå boken:
1968, Pennsylvania, USA
Regnet pøser ned, og vinden uler gjennom trekronene. Det har allerede vært mørkt lenge da det plutselig banker på døren til Marthas hus. Hun bor alene, og tvilende bestemmer hun seg for å åpne. Utenfor står to fremmede. De sier ikke et ord, men skjelver av kulde og utmattelse, og det er noe ved dem som er annerledes.
Martha tar mot til seg og lar den vakre jenta og den mørkhudede mannen komme inn, og det er først da hun oppdager at kvinnen holder rundt et nyfødt spedbarn. Martha vet ikke at både kvinnen og mannen har stukket av fra en institusjon i nærheten og blir forfulgt. Da vaktene kommer til huset, gjemmer de barnet uten at Martha merker det. Mannen klarer å flykte og forsvinner i stormen, mens den unge moren føres brutalt bort. Før hun slepes av sted, rekker hun å hviske én ting til Martha: ”Hold henne skjult …”

Dette er starten på en historie hvor de fire hovedpersonene først er sammen, men blir fort spredd for alle vinder. Martha klarer på finurlig vis å ta seg av og holde det lille barnet skjult, så deres historie henger sammen. Samtidig tar vi del i det turbulente livet til den døve Homan, i hans streben etter å finne veien tilbake til Vakre jente. På grunn av handikappet sitt, vet han ikke hva folk heter, men han finner på artige, veldig beskrivende navn til dem, som "muntrer" opp historien veldig.
Lynnie blir ikledd tvangstrøye og fraktet tilbake til anstalten hun har rømt fra, og etter en tid på straff gjenopptar hun livet sitt innenfor gjærene. Lynnie er tilbakestående og har dårlig språk, men Kate, en av de ansatte prøver å ta seg av henne etter beste evne. De visste ikke at Lynnie var gravid, men når hun blir brakt tilbake ser Kate at hun har født. Hun går med på å holde på hemmeligheten hennes, og prøver i det skjulte å finne ut av hvor babyen forsvant.

Homan, Lynnie, Kate og Martha har sine egne kapitler og vekslingen mellom fortellerstemmene gjør at lesingen går fort. Det er ingen dødpunkter, og for meg ble dette en skikkelig "slukebok". Vi følger dem helt frem til nåtiden, når det hele får en fin avrunding. Da jeg leste de siste 70 sidene lå jeg i sofaen, og kjente varme tårer renne rolig ned i ørene, mens underleppen krøllet seg ut for å bremse små avslørende hikst.
Jeg opplevde denne boken som veldig troverdig, og det var ingen "tilfeldigheter" eller omstendigheter som ikke hang sammen. Dette gir i mine øyne høy scoring på terningen, og med tanke på antall tårer og at omverdenen liksom forsvant mens jeg leste, så kan jeg ikke annet enn å gi boken en sekser :)

Smakebit:
  - "Jeg er så glad for å feire deg i dag". Lynnie tvang leppene fra hverandre og kjente at et lite smil gled over ansiktet. 
Kate holdt blikket hennes og smilte tilbake. Men det var ikke et vanlig speilbildesmil, hvor to mennesker smiler det samme smilet sammen. Det var et knust speilbildesmil, hvor de to smilene ikke ligner hverandre, og begge tenker på forskjellige ting, sånn at de er sammen og langt fra hverandre samtidig. 

Pass på å få med deg "Forfatterens takk", her forteller hun om sin oppvekst med en utviklingshemmet søster. I ungdomstiden sin på 1970-tallet ble det ryddet opp i de dårlige forholdene på mange offentlige hjem, og dette preget nok henne siden hun selv hadde en utviklingshemmet søster.
Ta gjerne en titt på Åslaug eller Beathe sine flotte omtaler!