Sanne Mathiassen debuterte som forfatter i 2012 med ungdomsboka Dagene før tolv. Årets utgivelse er hennes femte roman for ungdom, etter å ha lest Mia har forlatt chatten, ergrer jeg meg over at jeg ikke har funnet frem til denne Finnsnesdama før, for dette var knallbra!
Tvangstankene har plaget Mia lenge. Hvis hun ikke slår hånda mot hver fjerde lyktestolpe, vil noe forferdelig skje. Hvis hun tråkker på sprekkene, kan verden gå under. Men uansett hvor mye Mia teller, er han fortsatt død på grunn av henne.
Denne romanen er skrevet med tanke på 12-16 åringer, men måten den er skrevet på, gjør at også voksne lesere vil ha glede av den. Jeg syntes romanen var utrolig fin, den tar ungdom som sliter psykisk på alvor, og skildrer både barnas og foreldrenes utfordringer med stor respekt.
Det første jeg la merke til da jeg hadde begynt å lese, var Mias observasjon av at fagpersoner som kom inn på rommet til henne, hilste som om de kjente henne, og hennes problemer godt.
Dette undret jeg meg også over da, jeg i vinter var innlagt på sykehus et par dager. Alle som kom inn til meg, snakket til meg som om hun/han var min eneste kontaktperson, det var en merkelig opplevelse.
Historien innledes med at Mia blir innlagt på en psykiatrisk institusjon. Hun kjemper en kamp med seg selv som handler om trygghet og bekreftelse, og hennes metode er å telle. Dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i, de fleste av oss har, eller har hatt et snev av " jeg må ikke trakke på strekene, for da...".
Det høres ukomplisert ut, og ikke noe et ungt menneske kan bli invalidisert av, men historien hennes har mer å by på. Mia er bevisst på at tellingen er unormalt, og skjuler det så godt hun kan i hverdagen.
På institusjonen blir hun kjent med ungdommer i lignende situasjoner. Mens vi hører om rutiner på dette stedet, og små snutter av hendelser gjennom dagen, får vi små drypp av hva som kan ha utløst Mias problem.
Handlingen utspiller seg i perioden like før jul, noe flere av de originale kapitteloverskriftene vitner om. Tenker du på julesanger når du leser dette eksempelet, vil du skjønne hva jeg mener:
Det er fullstendig mørkt, i stille grender
Joda, det er en chatt i denne romanen også, men det er ikke plagsomt ofte vi får høre fra venninnene til Mia. Hun selv er ikke med i denne chatten, men det er deres snakk om venninnen vi får høre.
Sanne Mathiassen mestrer antydningens kunst, både når det gjelder Mias forhold til det som har skjedd hjemme, medpasientene, og de ansatte på lukket avdeling. Det som skildres står for meg som troverdig, noe forfatteren har greid uten å bruke for mange ord eller henfalle til ungdommelig slang-språk.
Jeg anbefaler Mia har forlatt chatten til målgruppen, og alle andre, og spesielt ungdomsskolebiblioteket bør sikre seg denne godbiten ⚄