Navnet til hovedpersonen og også tittelen hennes indikerer at denne krimserien byr på litt underfundig humor, og det gjør den. Dette er den tredje boken i denne serien, som startet med Den svarte svanen og fortsatte i En skygge på min grav. Jeg har lest begge men blogget ikke om dem, historiene kan leses uten å ha lest serien i rekkefølge, for hovedpersonene som går igjen er ganske selvforklarende.
På sommeravslutningen får en klasse på Høvik barneskole i oppgave å telle de menneskestore statuene i undervannsparken på Sjøholmen utenfor Oslo.
I fasiten står det at skulpturparken består av tolv statuer, men barna insisterer på at det er tretten. Barneskolelærer Borghild dykker selv ned for å undersøke, og finner den trettende statuen, et menneske i kjøtt og blod.
Dødsboadvokat Oda Krohg og hennes aldrende assistent Reidar Simonsen får oppdraget med å finne de etterlatte og fordele arven etter offeret, Muhammed Ikra. Det skal imidlertid vise seg å by på utfordringer, for det virker som om ingen av arvingene vil bli funnet.
Oda og Reidar blir stadig viklet inn i saker som får dem ut på dypt vann. Dette til tross for at advokatpraksisen deres skal dreie seg om å gjøre opp dødsbo.
I løpet av denne historien møter vi på Mikael, en venn fra oppveksten som betyr trøbbel for de fleste, men ikke for Oda. Han er kriminell, men Oda stoler på ham, etter alt de har opplevd sammen tidligere. Reidar er en pensjonert valutamegler som tilbringer dagene sammen med henne, uten å ville ha lønn. Han blir satt i sving og jobber mye, og når Mikael dukker opp, frykter han at Oda og han blir brukt som brikker i et større spill, for å tåkelegge det som egentlig foregår.
Birk er en forholdsvis ny kjæreste, og litt forvirring oppstår også i dette forholdet, når Oda ser ham prate med noen, og han senere ikke innrømmer tilfellet, når hun fisker litt.
Saken det umake paret jobber med handler om å finne ut av arvingene til den drepte "statuen". De får ikke drahjelp av politiet, for der holdes kortene tett til brystet. Det er først når Oda får svar fra UDI, at de blir satt på sporet av hvem Muhammed Ikra egentlig var.
Så ved å spørre ut Edvin Dahle, en mann Muhammed ansatte i et firma for ett år siden, så tenkte du at du kom tettere inn på arvingene?
Vet du hva, la oss gjøre dette enkelt, sa hun og holdt frem hendene, hva om dere bare arresterer meg med det samme?
Det var ikke den beste reaksjonen. Men det tordnet i tinningene og varmebølger strømmet gjennom henne, hun trengte utløp. Hun var utslitt og redd, og hadde håpet at sikkerhetspolitiet ville bry seg, at de kunne hjelpe henne
- og så hadde de ikke engang spurt om hun ville ha melk i kaffen.
To søte og uskyldige hovedpersoner som naivt vikler seg inn i farlige situasjoner, appellerer egentlig ikke til meg. Etter det jeg har lest i det siste, så trengte jeg en kosekrim, så at denne akkurat nå var klar på biblioteket passet egentlig bra.
Her er det lite som står på spill i store deler av boken. Spenningskurven leet ikke på seg før vi var over halvveis, men jeg hadde slått meg til ro med at alt ikke kan være like dramatisk.
I del to smetter det seg inn 5-6 dobbeltsider skrevet i kursiv. Hvem som snakker, fant jeg ikke helt ut av, men slo meg til ro med at det er forfatteren som driver folkeopplysning angående krig, ytre trusler og hvordan en skal forholde seg til dette. Påstanden om at Norge er det landet i verden som gir mest bilateral hjelp til Ukraina ift. BNP stemmer jo ikke, det er det Danmark som gjør, vi er nummer 12. (Hvis ikke jeg har misforstått ordet "bilateral".
Jeg syntes ikke dette passet inn, og greide å hisse meg litt opp, men det har lite med handlingen å gjøre, så jeg lar det gå. Ingrid Berglund leverer en velskrevet krim, som er lettlest med mye luft og hyppige kapittelskifter. Handlingen er lett å følge, og bygger opp mot en spenningstopp mot slutten.
Er du glad i kosekrim, med solide karakterer og et snev av samfunnsengasjement,
så er Den trettende statuen noe for deg ⚃