At en politimann kan være venn med en tungt belastet narkoman, er på en måte forståelig, men at et menneske som er blind kan fungere som politi, det klarte jeg ikke å se for meg - før jeg leste denne boken. Dette var et spennende nytt tema, som det var kjekt å få dukke ned i.
Håkon Gisholt har jobbet 34 år i Oslo-politiet, de fleste årene som landets eneste blinde politibetjent.
Tommy Johansen var på samme tid en av hovedstadens tyngste rusmisbrukere.
To vidt forskjellige liv. Ett som kjernesunn idrettsmann og lovens vokter, ett som listetopp på Oslo-politiets oversikt over Very Important Criminals.
Hva førte den unge, lovende kokken inn i et narkohelvete der han flere ganger var døden nær?
Hva skjer med en ung, lovende politimann, som etter en dramatisk biljakt mottar beskjeden om at han er i ferd med å miste synet?
Har du sett dokumentaren Politi og røver som har blitt sendt på NRK, så kjenner du allerede til denne historien. For meg som ikke ser på TV er det gull verdt at Håkon Gisholt forteller den, også mellom to permer.
Like før jul i 1992 er det at det går opp for Håkon at han holder på å utvikle et synsproblem. Svekkelsen viser seg å være Retinitis pigmentosa, en øyesykdom som først gjør mørkesynet stadig svakere, før sidesynet også snevrer inn.
Samtidig som vi hører om optimisten Håkon Gisholt sine utfordringer med synet, lærer vi Tommy Johansen å kjenne. Jeg vil påstå at hans utfordringer er hakket verre enn politimannens, for det narkohelvetet Tommy har vært gjennom, unner jeg ikke noen.
Disse to mennene ble kjent med hverandre for drøye ti år siden, da Håkon geleider Tommy inn i arresten, for første gang. Da hadde Tommy vært gjennom mye, siden han som sekstenåring dro til København for å bli stjernekokk.
Det er et innholdsrikt bilde som skildres opp her, ryddig fortalt med veksling mellom de to hovedpersonenes historier. Det er den kriminelle narkomanen som ikke har kontroll på livet sitt, som gjør mest inntrykk. Det er også en Very Important Criminals liv vi har mest behov for å lære noe om, tenker jeg. De fleste av oss styrer unna, når noen fra denne kategorien "står i veien", vi synes kanskje synd på dem, men forståelsen av hvilket liv de lever, og ikke minst hvorfor, ligger ikke fremst i tankene.
Politimannen vi møter er hyggelig, behandler alle med respekt, og byr på kommentarer som løsner på stemningen. RP er en sykdom som kunne knekket den beste av oss, men Håkon ser ut til å være født med akkurat det rette lynnet til å takle denne lidelsen, på best mulig måte. Vi hører litt om hvordan den arter seg, men jeg skulle gjerne lært mer.
Fokuset i boken er på vennskapet som utvikles mellom disse to mennene, og det er jo litt artig da, at en politi og en røver kan bli venner. Jeg likte boken godt, den kunne vært strammet inn litt mot slutten, men kanskje det bare var meg som ble sliten, av at Tommy gikk på de samme smellene igjen og igjen.
Skrevet i et språk preget av lett stemning, ryddig satt opp med passe lange kapitler, ble dette en lærerik og interessant leseopplevelse - jeg anbefaler gjerne Blålys og hvitt pulver videre ⚃