I disse dager gir Gyldendal ut denne klassikeren fra 1929 på nytt. Dette skjer i forbindelse med 100 års markeringen for starten av 1.verdenskrig. Uttrykket "Intet nytt fra Vestfronten" har blitt allemannseie, så selv om tittelen lyder kjent, har jeg nok ikke lest denne boken før.
![]()
Forlaget forteller:
Tyskland,1914. Første verdenskrig har begynt. Beruset av naive drømmer om ære og heltedåd ankommer unge menn til vestfronten – helvetes forgård. Til en krig som skulle gjøre gutter til menn. Og menn til dekorerte helter. Men virkeligheten slår tilbake med full kraft, midt på den brennende slagmarken mellom endeløse skyttergraver.
Intet nytt fra vestfronten, anses av mange for å være en av verdens fremste krigsskildringer. Aldri før hadde noen våget å skildre krigens lidelser så nakent og kompromissløst.
Dette er en kort men meget sterk skildring av livet i skyttergravene ved fronten. Vi er med de unge guttene under og mellom angrepene, og tar del i deres delte nærhet og kameratskap. Måten han beskriver håpløsheten de føler og mangel på mening i det de gjør, røper vel forfatterens antimilitaristiske holdning. Kampenes grusomheter er selvfølgelig også grundig skildret, men det er guttenes tanker, følelser og samhold som gjør størst inntrykk på meg.
Språket er preget av tiden boken var skrevet på, et høflig pent språk som gjør godt i sjelen. Handlingen er lagt til skyttergravene, og nesten bare der, kun mot slutten opplever vi at hovedpersonen Paul og en venn oppholder seg på et lasarett, før han er tilbake ved fronten. Det ble aldri kjedelig, selv om det egentlig er lite fremdrift så er det nok av ting som skjer. Jeg var rørt til tårer da jeg leste, men ikke før på siste side da vi fikk forklart tittelen brast demningen.
Personlig er jeg ikke glad i "krigsbøker" hvor alt handler om krigens grusomheter, taktikk, våpen og maktmissbruk. Denne her var annerledes, og ikke spesielt utpreget maskulin. Husk å få med deg det flotte etterordet til Helge Jordheim. Boken anbefales på det varmeste!
Tyskland,1914. Første verdenskrig har begynt. Beruset av naive drømmer om ære og heltedåd ankommer unge menn til vestfronten – helvetes forgård. Til en krig som skulle gjøre gutter til menn. Og menn til dekorerte helter. Men virkeligheten slår tilbake med full kraft, midt på den brennende slagmarken mellom endeløse skyttergraver.
Intet nytt fra vestfronten, anses av mange for å være en av verdens fremste krigsskildringer. Aldri før hadde noen våget å skildre krigens lidelser så nakent og kompromissløst.
Dette er en kort men meget sterk skildring av livet i skyttergravene ved fronten. Vi er med de unge guttene under og mellom angrepene, og tar del i deres delte nærhet og kameratskap. Måten han beskriver håpløsheten de føler og mangel på mening i det de gjør, røper vel forfatterens antimilitaristiske holdning. Kampenes grusomheter er selvfølgelig også grundig skildret, men det er guttenes tanker, følelser og samhold som gjør størst inntrykk på meg.
Språket er preget av tiden boken var skrevet på, et høflig pent språk som gjør godt i sjelen. Handlingen er lagt til skyttergravene, og nesten bare der, kun mot slutten opplever vi at hovedpersonen Paul og en venn oppholder seg på et lasarett, før han er tilbake ved fronten. Det ble aldri kjedelig, selv om det egentlig er lite fremdrift så er det nok av ting som skjer. Jeg var rørt til tårer da jeg leste, men ikke før på siste side da vi fikk forklart tittelen brast demningen.
Personlig er jeg ikke glad i "krigsbøker" hvor alt handler om krigens grusomheter, taktikk, våpen og maktmissbruk. Denne her var annerledes, og ikke spesielt utpreget maskulin. Husk å få med deg det flotte etterordet til Helge Jordheim. Boken anbefales på det varmeste!
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1929
Utgitt på nytt: 2014
Sider: 165 + etterord
Kilde: Leseeksemplar