Dukkene av Mo Hayder

Noen dager før palmehelgen dalte Dukkene ned i min postkasse. Meningen var å lese den i påsken, men før jeg viste ordet av det var jeg 50 sider inn i boken, og den var umulig å legge fra seg.

Forlaget forteller:
Pasientene på Beechway mentalsykehus er veldig lett påvirkelige. En hallusinasjon kan spres som et virus. Når uforklarlige strømbrudd leder til en rekke horrible hendelser, sprer frykten seg både blant de ansatte og pasientene. Den psykiatriske sykepleieren AJ prøver å komme til bunns i årsaken til hysteriet.

Samtidig prøver etterforsker Jack Caffery å finne en død kvinne. Han vet selv altfor godt hvordan det er ikke å få svar på en forsvinning. Da AJ ber om hjelp til å løse saken på sykehuset, må begge mennene konfrontere ubehageligheter i sitt eget liv.

Med tanke på hvor creepy boken blir etterhvert, begynner det ganske så rolig. Vi frisker opp hendelser fra forrige bok, hvor Flea Marley var skikkelig ute å kjøre. Denne historien trekkes videre i Dukkene på en fin måte, så les for all del serien i rekkefølge, i alle fall de siste to bøkene. Jack Caffery leter fremdeles etter Misty som forsvant på slutten av Borte, men når han blir kontaktet av AJ fra mentalsykehuset, får han mange jern i ilden.
Det er mye handling i bøkene til Mo Hayder. Forholdet som AJ utvikler til sjefen sin Melanie, er spennende å følge med på, særlig siden det sanses en ytre fare rundt hvert hjørne. Mentalpasienter er lett å karikere, og her har forfatteren boltret seg i uhyggelige karakterer. Men selv om Monstermamma og Handel blir beæret med groteske beskrivelser, viser hun en ømhet for de svakerestilte, med holdningene som AJ og Melanie har til pasientene sine.
Jack Caffery som etterforsker er pålitelig og hardt arbeidende. Han har sluttet å røyke og drikker sjelden, men han er bare sånn passe sjarmerende. Bakgrunn og familiehistorie kjenner vi godt fra tidligere bøker, og her i Dukkene blir ikke dette vektlagt i det hele tatt. (Det må sies til de som ikke har lest serien, at akkurat denne personlige historien til Jack er grunnen til at jeg synes denne serien er så bra.)

Mo Hayder har en måte å skrive på som jeg liker veldig godt. Her er det lite utbroderinger av stemninger og beskrivelser av ting og tang, men du føler deg allikevel tett omsluttet av boken. Vi kjører rett på med handling, som er så mettet av hendelser at jeg vil kalle den en pageturner. Kapitlene er korte, og vekslingen mellom Caffrey, AJ, Marley som fortellerstemmer fungerer fint.

Se for deg at du er ute og kjører bil. Først holder du 30,40 og bilen er tilsynelatende en småputrende Lada. Hastigheten øker, motorduren blir dypere, og når du passerer 80 kilometer i timen flerres skinnet av bilen med et rykk, og du kjører den kuleste racerbilen i verden. Nå ligger veiene åpne og tomme foran deg, og fartsgrenser finnes ikke. Du suser avgårde i 150 og livet er herlig. Sånn er denne boken! 

Det er heldigvis lov å lese krim også etter påske, så hvis du er ute etter en spennende bok, anbefaler jeg gjerne denne :)

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten

Smakebiten:
Han går ut på kjøkkenet og henter en leselampe og et forstørrelsesglass. Når han gransker dukkene under forstørrelsesglasset, blir de enda styggere og mer skremmende. De har polerte skjell som tenner, og de skiller seg fra e andre dukkene ved at de begge har øynene sydd igjen.