Den trettende disippel av Tom Egeland - lanseres i dag!

Aldri før har et leseeksemplar fått sånn medfart. Jeg ville lage eselører på sider hvor jeg fant noe spesielt interessant, noe jeg kanskje ville gå tilbake til eller dele en smakebit fra. Det måtte jeg raskt gi meg med. Gratulerer til Tom Egeland som i dag gir ut sin hittil beste historie om Bjørn Beltø! (Og et bitte lite hipp hurra for meg som har bursdag i dag :)

Forfatteren sier selv i et intervju med Mona Ek, at det er svimlende ting han skriver om, og det er jeg enig i. Den trettende disippel er den femte boken i serien om Bjørn Beltø, men den fortsetter der den første boken Sirkelens ende sluttet. Tematikken og skrivestilen ligger også mye nærmere den første boken enn de tre som kom i mellom. Historien er kronologisk, selv om undersøkelsene som Bjørn foretar tar oss tilbake til 1978, er vi fremdeles i nåtid, når vi får referert denne hendelsen.
I starten er vi i Oslo. Bjørn Beltø sitter og holder sin døende kollega og venn i hånden. Victoria er professor i middelalderarkeologi og ekspert på norrøn byggeskikk, og det eneste hun greier å si fra sin koma-tilstand er et uforståelig ord.


En nøkkel men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Sønnen og mannen til Victoria sitter også ved hennes seng, og en dag gir sønnen Jacob, Bjørn en konvolutt fra Victoria som setter igang en jakt etter en gammel hemmelighet. Starten er fantastisk spennende, og jeg kjenner på at jeg ikke har lyst å røpe for mange detaljer som kan frata deg kriblingen denne spenningen ga meg. Det er en krim dette her, og et mord får vi ganske tidlig. Politiførstebetjent Siri Schau er satt på oppklaringen av dette, men etterforskningen gis lite oppmerksomhet. Her er det Beltøs nøsting i den gamle hemmeligheten til Victoria som er essensen.

  Dette er ikke bra Bjørn, sier pappa. 
  Det hender vi prater sammen, pappa og jeg. 
  Det skjønner du vel selv? Ikke bra.
  Stemmer i hodet. Jeg har aldri villet vedkjenne meg dem, men de har vært der. 
  Fra tid til annen. Nå er det bare pappa jeg snakker med. 
  Sjekk på den andre siden av huset, sier pappa.
  Jeg vet at det ikke er pappa. Slapp av. Jeg vet at det er meg selv jeg snakker 
  med, og at pappas stemme er en forlengelse av min egen fantasi.

Historien har høy humrefaktor, jeg satt og flirte anerkjennende mange ganger, og ja, derav de mange eselørene som nå preger boken min. Ut i boken er han i Israel en periode, og da blir teksten mettet av "fag". Forfatteren har mye på hjertet, og her må den raske replikken som fikk meg til å smile, vike for all informasjonen han vil ha med. De som er spesielt interessert i tema, vil sikkert synes dette er spennende. Tema vi beveger oss inn i er religion, evangeliene, relikvier og tolkninger av bibelen. Vi får mange sitater fra bibelen, som sikkert mange ikke aner står der. Mye av dette kan få oss til å undres....
Når han er tilbake i Oslo er den raske replikken også tilbake, og spesielt Beltøs besøk hos advokat Weidemann ga meg en god latter. Nye elementer blir introdusert og spenningen stiger igjen.
Når vi nærmer oss slutten begynner ting å falle på plass, og litt for tidlig trodde jeg at jeg hadde skjønt hvordan det hele hang sammen, her er det best å henge med til "the bitter end".

For meg som ofte henger meg opp i tilfeldigheter, merkelige sammentreff og usannsynligheter når jeg leser, fikk lite å irritere meg over. Det eneste er hovedpersonen vår sitt kvinnetekke, stakkars mann, det er nesten mer trist enn irriterende at det går an å være så tafatt :)

Jeg likte Sirkelens ende veldig godt, men vil påstå at denne er enda et hakk bedre. Er det lov å si at en forfatter har modnet siden den første boken om Bjørn Beltø? Vel, det er godt ment.