Glassdukkene av Jorun Thørring

Glassdukkene er Jorun Thørrings første bok i serien om den samiske etterforskeren Aslak Eira, som kom ut i 2006. Den tredje boken i serien kom ut nå, så jeg måtte hive meg rundt å lese de to første.
Boken er tydeligvis filmatisert, og har jeg skjønt det rett gikk den som påskekrim i år, noe Helene Aalborg ikke var særlig fornøyd med.

Fra bakpå boken:
En vårdag blir en ung, kvinnelig student funnet død på en benk i Tromsø. Like etter blir enda en kvinne funnet druknet. Den samiske politietterforskeren Aslak Eira klarer ikke å slippe tanken på den unge kvinnen som forsvant nøyaktig et år tidligere og aldri dukket opp igjen. Finnes det en sammenheng? Hva betyr det at de drepte kvinnene var knyttet til universitetsmiljøet, var pur unge og seksuelt utfordrende?
Mens politiet tilsynelatende famler i blinde, forsvinner enda en ung student. Det blir et kappløp med tiden for å redde kvinnen og avsløre morderens identitet.


Mitt bibliotekeksemplar var gammelt, falmet og så stramt bundet at jeg ble nødt til å tvinge boken åpen med begge hender gjennom hele lesingen. Jeg har i tillegg lest mye krim i det siste, og jeg leste denne kun for å begynne på begynnelsen av en serie, hvor det egentlig er den nye tredjeboken jeg er interessert i. I tillegg var Jorun Thørring helt ukjent for meg inntil jeg leste hos Lydbokforlaget at den tredje boken kommer ut i juni. Derfor var det med et slags resignert sukk jeg startet lesingen.

Jeg var ikke kommet langt ut i boken før den velkjente kriblingen i magen satte i gang. Ikke så mye på grunn av at boken var spennende, men fordi hun skriver så drivende bra. Språket er så lekende lett og mange vendinger får meg til å humre. Aslak Eira er en karakter det er lett å elske, og forholdet han har til sønnen sin er vidunderlig. (Jeg faller lett for edrue etterforskere som prioriterer daglige måltider med barna.) Omgangstonen han har med psykologen Mona Lie er vittig, og han sier mange ganger ting som jeg ofte tenker om psykologer. Vi er i Tromsø og Aslak Eira er same, og dette gir boken en herlig setting som innbyr til mye nytt mellom permene.
Spenningen øker utover i boken, og etterforskingen er interessant å følge med på. Den balanserer selvfølgelig på kanten av det som er troverdig når en seriemorder dukker opp i denne lille byen, men det er dog det eneste å sette fingeren på.
Jeg likte boken veldig godt, den holdt meg fanget fra første til siste side uten å irritere meg med tilfeldigheter eller selvfølgeligheter. Morderen ble fakket til slutt, som seg hør og bør, og det var ikke den jeg hadde trodd gjennom halve boken. Anbefalt lesning, nå er bestilling på Ildens øye lagt inn på biblioteket.

Og her er en liten smakebit:
Gabrielsen reiste seg møysommelig og bøyde seg framover på ustø bein. Noe fløt under selja. Langsomme, duppende bevegelser i takt med det svake bølgeskvulpet. En kropp....  Bakhodet og ryggen duppet opp og ned i vannskorpa som baugen på et havarert skip. En mengde hår omkranset det. Med hunden i lenka løp han som han aldri hadde gjort før.