En smakebit av: Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen

Mari etterlyste sommerromaner, men den jeg deler en smakebit fra i dag har nok ingenting med sommer å gjøre. Denne leste jeg på turen fra Bergen til Snåsa for noen dager siden - absolutt en fengslende romandebut fra forfatteren.
Birger Emanuelsen har nå skrevet sin første roman, og jeg håper inderlig at Fra jorden roper blodet ikke blir hans siste, for denne forfatteren vil jeg lese mer av!

Forlaget forteller:
Tallak Nybuen skadeskyter en reinsdyrbukk, og i jakten som følger, faller han om. For å overleve natten tar han seg til stølen som hans far har leid ut til en jeger nede fra kysten. 
Neste dag drar de to mennene sammen ut i fjellet for å finne bukken. Turen vekker minner fra Tallaks oppvekst; morens uforklarlige fravær, ham selv og faren alene på den lille gården, følelsen av å være fanget i den trange dalen, i det evige slitet. Natten er kommet med snø, turen blir tung, og etter hvert som de søker over den tomme vidden, blir det klart at det er mer enn det skadeskutte dyret som knytter de to sammen. 


Er du glad i norsk natur og livet i små, rolige omgivelser, da er dette drømmeboken for deg. Boken holdt på min oppmerksomhet, på flyplass, fly og togtur i dag, så jeg kan ikke kalle den annet enn medrivende, selv om det ikke er en spenningsbok. Dette er en bok som handler om de store følelsene uten å mase om det. Det er en maskulin bok, og jeg hadde en del å spørre svigerfar om da vi kom frem til dem i dag. Kan mennesker bli veldig syk av sykdom fra kuer? Går det an å trampe ihjel et lemen? Kan et dyr kave rundt på fjellet i flere dager med bare tre bein?
Som du skjønner, dette var en bok som engasjerte meg. Spørsmålene jeg stilte meg hadde også en annen karakter: Kan en mor reise fra sin tre år gamle sønn? Kan en mann drepe moren til sitt eneste barn?
Det ligger en spenning og dirrer rett under overflaten hele veien, og jeg har lyst å riste i både Tallak og faren for deres uvettige mangel på kommunikasjon.

Hør på dette flotte språket:
"Herre, det var da bare moro", sa han, og da Karl og faren gikk bak bilen for å se på skadene, ble Tallak stående lent inntil den høye døren. Han kjente det begynte å svi i pannen og bak øynene. Følelsen av å være et barn fanget inn armene hans og holdt dem stramt ned langs siden, tett inntil kroppen; følelsen gjorde ham stiv, ubevegelig på utsiden. På innsiden, hvor alt var i oppbrudd, kjente han en tynn, kald strek av skam risle, som en ståltråd noen dro gjennom tarmene hans.

Er det ikke nydelig? Boken er lett å lese, vi følger Tallak når han er liten og når han er en godt voksen mann. Det er en driv gjennom hele boken, og nok spenning til at du hele tiden bare må lese litt til.... Slutten tok meg helt på sengen, og woao-faktoren var høy da jeg var ferdig. Jeg håper forfatteren er i gang med sin neste roman, men i mellomtiden skal jeg kose meg med novellesamlingen hans For riket er ditt.