Etter å ha lest en smakebit på bloggen Betraktninger og Ellikkens flotte omtale, var det ingen vei utenom. Køen var kort på biblioteket siden boken kom ut i 2011, så det var ikke langt fra tanke til handling denne gangen.
![]()
Fra bakpå boken:
Mnem er historien om den fiktive byen Nem. En vanlig nordeuropeisk by, med en uvanlig historie. På midten av femtitallet ble det nemlig forsøkt å skape et perfekt samfunn i byen. Men hva gikk galt?
Romanen er selv bygget opp som en by. Hver gate har sitt eget kapittel, og hvert kapittel sine mennesker, historier og skjebner. Her er mannen som mister hukommelsen, komponisten som forsøker å fange stillheten, og familien som selger alt de eier for en tulipanløk. Samtidig fortelles historien om Peter, en forfatter som kommer til Nem, og gradvis avdekker hendelsene ingen lenger ønsker å snakke om.
Mnem er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt.
I romanen Mnem dukker det opp fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa, noe som før jeg begynte å lese var min eneste kime til skepsis. Kan dette bli bra da? Normalt sett liker jeg at en roman skal være bygget opp av et par hendelsesforløp som knyttes sammen ganske tidlig i historien, uten andre former for viderverdigheter. Jeg synes ofte at spenningen og driven forsvinner med for mange og lange utlegginger.
Så, før jeg dypdykket i boken var jeg nysgjerrig men skeptisk, og forventet å muligens måtte levere den pent tilbake på side femti. Lenge før denne siden satt jeg og gliste - jeg elsket det jeg leste! Det at boken starter med en bruksanvisning og et lykke til på veien fra forfatteren frelste meg helt. Han anerkjenner "skummere" og har differensiert tekstens grad av relevans, og anbefaler de mer utålmodige av oss lett og risikofritt å hoppe over parenteser og fotnoter. Etter å ha lest disse trøstens ord, følte jeg meg i trygge hender, og leseopplevelsen ble dertil en av de store.
Å lese Simon Stranger sin roman Mnem er som å leke. Det er nesten for gale å referere handlingen i denne boken, for litt av gøyen lå jo i det at jeg ikke viste hva som skulle skje. Her er to hendelsesforløp. Den middelaldrende dansken Peter Ørlinge Oort får i oppdrag å skrive en bok om byen Nem. Det er Oliver Poppelièr, direktør ved museet i Nem som gir ham oppdraget, og det er historiene til disse to vi følger, først sammen så hver for seg. Olivers historie står i kursiv, og denne fascinerte meg mest. Fokuset på bokskrivingen til Peter er ikke så stort, han driver research, men selve tilblivelsen av boken er det ikke mye fokus på.
Boken krever litt av leseren når den innbyr til å fullføre setninger, og sende inn forslag til forbedringer. Til sist har forfatteren utformet noen forslag til anmeldelser, og siden jeg er begeistret avslutter jeg dette med den overveldende positive og usaklige anmeldelsen:
Hurra!
Simon Stranger er verdens beste forfatter! Stem Simon inn som president i all verdens land straks! Hurra!
Denne boken er som sagt fylt til randen av overraskelser, og det funker, det gjør virkelig det, så jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale deg å lese boken.
Mnem er historien om den fiktive byen Nem. En vanlig nordeuropeisk by, med en uvanlig historie. På midten av femtitallet ble det nemlig forsøkt å skape et perfekt samfunn i byen. Men hva gikk galt?
Drømmen ble et mareritt.
Romanen er selv bygget opp som en by. Hver gate har sitt eget kapittel, og hvert kapittel sine mennesker, historier og skjebner. Her er mannen som mister hukommelsen, komponisten som forsøker å fange stillheten, og familien som selger alt de eier for en tulipanløk. Samtidig fortelles historien om Peter, en forfatter som kommer til Nem, og gradvis avdekker hendelsene ingen lenger ønsker å snakke om.
Mnem er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt.
I romanen Mnem dukker det opp fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa, noe som før jeg begynte å lese var min eneste kime til skepsis. Kan dette bli bra da? Normalt sett liker jeg at en roman skal være bygget opp av et par hendelsesforløp som knyttes sammen ganske tidlig i historien, uten andre former for viderverdigheter. Jeg synes ofte at spenningen og driven forsvinner med for mange og lange utlegginger.
Så, før jeg dypdykket i boken var jeg nysgjerrig men skeptisk, og forventet å muligens måtte levere den pent tilbake på side femti. Lenge før denne siden satt jeg og gliste - jeg elsket det jeg leste! Det at boken starter med en bruksanvisning og et lykke til på veien fra forfatteren frelste meg helt. Han anerkjenner "skummere" og har differensiert tekstens grad av relevans, og anbefaler de mer utålmodige av oss lett og risikofritt å hoppe over parenteser og fotnoter. Etter å ha lest disse trøstens ord, følte jeg meg i trygge hender, og leseopplevelsen ble dertil en av de store.
Å lese Simon Stranger sin roman Mnem er som å leke. Det er nesten for gale å referere handlingen i denne boken, for litt av gøyen lå jo i det at jeg ikke viste hva som skulle skje. Her er to hendelsesforløp. Den middelaldrende dansken Peter Ørlinge Oort får i oppdrag å skrive en bok om byen Nem. Det er Oliver Poppelièr, direktør ved museet i Nem som gir ham oppdraget, og det er historiene til disse to vi følger, først sammen så hver for seg. Olivers historie står i kursiv, og denne fascinerte meg mest. Fokuset på bokskrivingen til Peter er ikke så stort, han driver research, men selve tilblivelsen av boken er det ikke mye fokus på.
Boken krever litt av leseren når den innbyr til å fullføre setninger, og sende inn forslag til forbedringer. Til sist har forfatteren utformet noen forslag til anmeldelser, og siden jeg er begeistret avslutter jeg dette med den overveldende positive og usaklige anmeldelsen:
Hurra!
Simon Stranger er verdens beste forfatter! Stem Simon inn som president i all verdens land straks! Hurra!
Denne boken er som sagt fylt til randen av overraskelser, og det funker, det gjør virkelig det, så jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale deg å lese boken.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2008
Sider: 503
Kilde: Biblioteket
 |
| Her er det tut og kjør når jeg skriver om mnem |