Papirbyer av John Green - en ungdomsroman

John Green sin forrige bok Faen ta skjebnen tok meg med storm, så nå når også Paper Towns har blitt oversatt til norsk, var det med stor entusiasme jeg fortsatte lesingen av denne forfatteren.

Forlaget sier om handlingen:
Hele sitt liv har Quentin Jacobsen elsket den praktfullt eventyrlystne Margo Roth Spiegelman på avstand. Så da hun – kledd som en ninja – åpner et vindu, klatrer inn i livet hans igjen og vil ha ham ut på en genial hevntokt, blir han med.

Etter at det nattlige toktet er over og en ny dag gryr, møter Q på skolen og oppdager at Margo, som alltid har vært en gåte, nå har blitt et mysterium. Men Q oppdager snart at det finnes spor – og at de er til ham. Han blir lokket ut på en uventet ferd, og jo nærmere han kommer, desto mindre ser Q av jenta han trodde han kjente.


Som den forrige boken jeg leste starter også denne med at to små barn finner en død mann. Barna er Quentin og Margo, de er ni år, naboer og klassekamerater, men selv om de kiker på hverandre er de ikke omgangsvenner.  Dette er prologen og når historien starter er vi i barnas avgangsklasse, hverdagen er preget av ballet som finner sted når eksamen og avgangssermonien nærmer seg. Vi blir kjent med Quentins to beste venner og får beskrevet en skolehverdag som de fleste kan kjenne seg igjen i. Så en natt banker Margo på vinduet til Q og vil ha ham med seg ut på et nattlig raid, for å gjøre 11 små rampestreker. Hun trenger en sjåfør og en medsammensvoren, og fornuftige, samvittighetsfulle Q, som tross alt er betatt av henne, gir etter og blir med. Alt går bra, og hun får utført sin hevnaksjon, så morgenen etter blir Q nervøs når han våkner til bråk fra naboens hage. Det er politiet som er der, ikke for å ta Margo men fordi foreldrene hennes har meldt henne savnet.
Fra nå av er Margo savnet, mens Quentin tar opp jakten på henne. Hun legger fra seg spor som bare han klarer å tolke, og med hjelp av kameratene Radar og Ben finner de ut hvor hun har holdt hus.
På avgangsdagen får Q en bil av foreldrene, og samme dag finner han ut hvor han kan finne Margo. Han og kameratene dropper seremonien og hiver seg i bilen. Det blir en krakilsk biltur på 23 timer, og mye av slutten dekker denne, time for time. Dette er ikke slutten, for den vil jeg ikke røpe for deg. Det jeg kan love deg at du vil smile fornøyd når du klapper igjen boken.

En herlig smakebit:
Da passet det vel egentlig godt å takke for meg, så jeg lukket døra og gikk inn på badet. Jeg måtte tisse, men aller mest måtte jeg komme meg bort fra menneskestemmen. 
Det tar meg alltid noen sekunder å begynne å tisse etter at alt utstyret er behørig i posisjon, så jeg bare sto der et øyeblikk og ventet, og så begynte jeg å tisse. 
Jeg var akkurat kommet til full-stråle, lettelsens-grøss-fasen av å tisse da en jentestemme fra et sted i nærheten av badekaret sa: Hvem er det?
og jeg sa: Eh, Lacey?
Quentin? Hva faen gjør du her? Jeg ville slutte å tisse, men det kunne jeg selvfølgelig ikke. Tissing er som en god bok i den forstand at det er veldig, veldig vanskelig å slutte så snart du har begynt.

Siste setningen beskriver godt hvordan jeg hadde det da jeg leste denne boken. Selv om jeg har vokst meg ut av målgruppen for lenge siden var jeg fengslet av historien så det holdt. Dette er en oppvekstroman som har gode skildringer av hvordan det er å være ungdom. Rammene rundt er veldig amerikanske, men jeg er sikker på at norske lesehester på 14+ lett greier å relatere seg til forholdene.
Historien var troverdig og språket han bruker gjør det lett å lese, så nå tar jeg gjerne imot tips til flere titler fra John Green!