Menneskekroppen av Paolo Giordano

Paolo Giordano er en av Italias mest kjente forfattere. Han debuterte i 2008 med "Primtallenes ensomhet", som han også vant den prestisjetunge prisen "Premio Stego" for. Takk til Åslaugsom inspirerte meg til å lese denne boken.

Forlaget om handlingen:
En tropp italienske unggutter i tjueårsalderen er på fredsoppdrag i Afghanistan. Dagene handler ikke bare om kamp og død, de handler like mye om langtekkelig ventetid og nedtrykthet. Dager da de i avventende kjedsomhet venter på at noe skal skje, men samtidig er i helspenn. For å fordrive tiden spiller de kort og ser på porno på nettet. De erter hverandre og narrer hverandre på måter som kan være virkelig rå og nærme seg ren ondskap.

Menneskekroppen  er en sterk og rystende roman ettersom den gir et annet bilde av krigen enn det tradisjonelle. Her utkjempes kamper på flere fronter, inni hvert eneste individ, mellom soldatene i gruppen og mot den ytre fienden.

En gjeng med unge italienske soldater forbereder seg til å reise til Afghanistan. Vi blir kjent med dem dagene før avreise, og får et lite innblikk i psyken og bakgrunnen til de forskjellige.

Etter 25 dager i leiren i Gulistan blir de angrepet for første gang. Hverdagen har vært preget av kjedsomhet, men nå blir de satt på prøve, når de får testet ut om det de har øvd på sitter. Det er ingen egentlig fare under angrepet, men de er ubekvem når de stuer seg sammen i bomberommet. Her kniver de om plassen og er ekkel med hverandre. Løytnant Mitrano blir plaget av en overordnet, og når de kan gå til brakka igjen, får de ikke Mitrano med seg så de må hente Egitto, legen. Denne episoden, med angsten til Mitrano beskrevet så godt, gjør at jeg virkelig begynner å like det jeg leser.

Dette er en av mange små og store hendelser som utgjør den ytre handlingen. Mye av det føles som selvopplevd, noe det selvfølgelig ikke er, men forholdene de lever under er kanskje lik i alle grupperinger av menn i militæret. De har problemer med forsyningen, og går lenge sulten. På grunn av forsyningene som ble ødelagt ble de tvunget til å spise kjøtt de har kjøpt på markedet. Dette er bedervet, og de får seg en runde med diarè, som utarter seg til regne do-krigen. Vi møter drittsekker og spyttslikkere, men samtidig er her et samhold som er het unikt. Zampieri er en tøffing, som eneste jenten i gjengen må hun stå i mot samlingen av tildels usikre og famlende gutter, og deres slibrige morsomheter.

En liten smakebit: 
 - Kaptein, bryter Renè inn.
Masiero snur seg rasende.  - Hva er det?
 - Kanskje du plager henne litt for mye nå.
Renè blir stående i givakt, urørlig, mens Masiero nærmer seg langsomt. Han puster med åpen munn. 
 - Plager jeg henne?
 - Mennene har aldri brukt dette våpenet før.
 - Det var som pokker Jeg ber så meget om unnskyldning. Kanskje frøkenen burde få en vannpistol i stedet? Har hun skutt med en sånn en før?

Som sagt, jeg får litt følelsen av å ha vært der før, men måten Giordano formidler på er fantastisk bra, så det er det som skjer mellom linjene som gjør dette til en stor roman. Hverdagen til de fredsbevarende styrkene i Afghanistan er godt beskrevet, og jeg kan godt tenke meg at det er sånn det foregår. Mye venting, spising og kortspilling, litt øvelser og noen oppdrag som består i å lære opp de lokale politistyrkene.

Boken ble etterhvert litt langdryg for meg, så når jeg var kommet halvveis leste jeg med store hopp videre. Følte ikke jeg gikk glipp av noe ved hvert hopp, men dette er langt i fra fullverdig lesing, så det kan jeg for all del ha gjort. Det ble mye utenomsnakk i forhold til konkrete hendelser, så det fenget ikke nok til at jeg ville leser hvert ord.
Denne romanen blir sammenlignet med klassikeren "Intet nytt fra Vestfronten", men der må jeg si meg uenig. Denne boken var full av tekst som selger romaner, (sex, vold, fyll og spetakkel) noe Intet nytt fra Vestfronten ikke bar preg av. Les den gjerne og sammenlign selv! Eller kanskje du har lest den?