Mottaket av Nathan Haddish Mogos

For en varmblodig afrikaner å havne på et asylmottak i nord Norge, må føles som et surrealistisk mareritt. Tema i boken har lite med min hverdag å gjøre, men jeg synes det er sunt å utvide horisonten, ved å lese om hvordan noen av de menneskene vi treffer på gaten blir behandlet, når de kommer til Norge.


Forlaget sier dette om handlingen:
Enda så mye som er sagt og skrevet om flyktningepolitikken og innvandringen, her er den stemmen som ennå ikke er hørt, den første romanen fra et norsk asylmottak.
Boken forteller om de mørke og vanskelige følelsene og tankene en flyktning kjemper med, noe som ofte fører til kraftige og eksplosive reaksjoner og handlinger. Selv om dette er fiksjon skildrer boken mye av det som har skjedd både i mottaket i Harstad – dit handlingen er henlagt – og i mottak andre steder i landet. En helt nødvendig bok.
Mogos har skrevet boken på engelsk, og Tor Edvin Dahl har oversatt den til norsk. Nathan har fått oppholdstillatelse i Norge og bor nå i Tromsø.

Med tanke på hva forlaget forteller om forfatteren på coveret til boken, er det lett å anta at "jeg" personen i historien er forfatteren selv. Hovedpersonen forblir navnløs og temmelig anonym, vi får vite at han er fra Etiopia/Eritrea men utover det er det helt blankt. Språket og oppbyggingen av handlingsforløpet er det ingenting å si på, men innholdet, som skal være et speilbilde av virkeligheten vipper meg helt av pinnen.

Personbeskrivelser og skildringer av hvordan disse menneskene oppfører seg, tenker og til og med føler skremmer meg. 
Er det rart vi nordmenn har et snev av fordommer? I denne boken får vi dem bekreftet svart på hvitt, av en som vet hvordan det er.

Når handlingen starter er "jeg" allerede på asylmottaket i Harstad, han har venner og en hverdag som innebærer plikter og norskundervisning. Handlingen strekker seg til han etter to år på mottaket får oppholdstillatelse i Norge. I boken er det vinter, og det kalde været og de isete fortauene tar asylsøkerne som en personlig fornærmelse.

Kongo er fnisete mens Cliff er rappkjeftet, sammen med vennene sine driver de dank på mottaket. De er late og tiltaksløse, kjøper heller røyk enn mat, sitter oppe hele natten og nekter å stå opp før langt på dag. De faste vaskepliktene driter de i, og det samme gjelder norskundervisningen som de er pliktig å delta i. De klager over Norge og nordmenn, samtidig som de forherliger hjemlandet sitt. Her er det ikke snakk om å ta tak i sitt eget liv. "Jeg" lar vær å gå til norskundervisning selv om det betyr trekk i ukepenger. Dermed blir det lite penger å kjøpe røyk og øl for. Problemet med kontanter løses "selvfølgelig" på verst tenkelige måte.

Kvinner er nevnt to ganger i denne boken, den ene er noen nedlatende setninger om kontordamen på mottaket, den andre får du en smakebit av her:
Jo mer frustrert og oppgitt jeg ble, jo mer trengte jeg en utløsning. Scenene jeg så for meg ble mer perverse, på dager som dette tok jeg igjen med hver eneste kvinne som hadde blitt borte for meg, alle de jeg ikke hadde greid å forføre, for ikke å forglemme hun jeg foraktet og derfor ønsket å ydmyke. 

Jeg vet ikke hvordan asylmottak er organisert, men på dette mottaket bodde det tydeligvis bare gutter i 16 års alderen (mental alder). Ingen kvinner eller barn er nevnt, og heller ingen fornuftige mannfolk. De det handler om oppfører seg som fjortisser med for mye tid til å tenke på seg selv, og sine drifter og behov. "Jeg" beskriver seg selv som ekstrovert og depressiv, med en demon som styrer over det skiftende humøret hans. Han er altså helt i sine følelsers vold, og er øyensynlig helt uskyldig i forhold til det kroppen hans foretar seg, hvor kjærlighetsakten blir kaldt beskrevet som "å få det en trenger".
Samtalene på mottaket går for det meste i å skryte av gamle bragder (kriminelle) å planlegge nye bragder og klage over hvordan Babylon har gjort dem søvnig. Ja, for de får ikke mye til å skje, alt skjer liksom med dem, alt blir gjort mot dem. Det er noe fryktelig stakkarslig over disse guttene, og jeg synes ikke synd i dem i det hele tatt. Det er ikke nevnt en gang hvorfor noen av dem søker asyl, så jeg antar at det er for å få det bedre økonomisk, og da er de jo på rett sted.

Ordet "Babylon" går igjen gjennom hele boken, og det er ikke et positivt ladet ord. Det er rastafarienes Babylon han mener, den anglosaksiske verdensdominansen som tvinger sitt system på alle for å kunne fortsette undertrykkelsen. Her får vi rene folkeopplysningen om rasatfaribevegelsen, uten at jeg forstår hvorfor ordet blir brukt i negativ betydning om Norge og nordmenn. Vi blir også belært når det gjelder forskjellen på den julianske og den gregorianske kalenderen, noe som godt kunne vært interessant men tonen og sammenhengen gjør at jeg ikke er mottakelig.

Når "jeg" mot slutten av boken starter sin kariere som narkotikadealer, er liksom siste ord sagt. Han har opparbeidet seg gjeld alle veier, så for å bli kvitt denne begynner han å deale. Dette fremstilles uten skrupler, og som en genial og lettvint løsning for hans (alles?) økonomiske problemer.

Hva Nathan Haddish Mogos vil med denne boken skjønner jeg ikke. Det føles nesten som en terrorhandling å ha lest den, for nå er jeg redd. Jeg kommer heretter til å gå utenom sammenstimlinger av afrikanere, og boken kommer garantert til å dukke opp i tankene mine når jeg ser noen, som jeg i min fantasi kan plassere på et asylmottak.

Hva må vel samvittighetsfulle, oppegående innvandrere fra Afrika tenke når de leser boken? Den setter jo alle som ser ut som de kan bo på et asylmottak i et forferdelig lys.
Hva tenker Harstad Kommune og de som driver dette asylmottaket når de leser boken? Jeg håper inderlig at de klarer å luke ut den typen mennesker som jeg har lest om her, mens de lovlydige, hardtarbeidende menneskene som trenger beskyttelse, selvfølgelig må få bli.

I fjor satt DnS opp stykket Meet me, som har handling fra et asylmottak i Bergen. Jeg gikk med et åpent sinn, og håpet på å bli kvitt noen fordommer. Det motsatte skjedde, og jeg gikk ut derfra med et forsterket syn på denne befolkningsgruppen. Jeg har også lest Simon Strangers bok De som ikke finnes som har samme tematikk, denne rørte meg til gjengjeld dypt.