Djevelens barn er den tredje krimromanen om Edvard Matre. I denne siste trekkes tråder tilbake til mannen som drepte prostituerte i Bergen i Av jord er du kommet. Da forlaget var på sin lanseringsturne i høst dukket forfatterparet opp, og fortalte om boken og om hvordan de jobber sammen for å skrive bøker.
![]()
Har du ikke lest de tre bøkene om Edvard Matre og Victoria, men har lyst å lese dem alle tre, så må du unngå forlagets beskrivelse av denne siste boken. Hvis du vil lese kun Djevelens barn, kan du klikke her, og lese hva som har skjedd før.
Alle bøkene har sin egen spennende historie, men det er den røde tråden som går igjen gjennom bøkene som gjør dette til krim av ypperste klasse. Det er noen skikkelige "slukebøker", som du kan se av min omtale av den første.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sider: 335
Kilde: Leseeksemplar
Bøkene deres har et underliggende tema som handler om identitet. Når de i Djevelens barn setter fokus på forsvunne asylbarn, blir det en smule samfunnskritisk og absolutt høyaktuelt. Serien var ment som en trilogi, men forfatterne sier at det ikke er umulig at det kommer flere Matre-bøker, men røper at Mikal Brenne (helten i de fem første bøkene) fremdeles ligger nedi skuffen, og kan få lov til å komme frem igjen.
Da jeg kom hjem fra Italiaferien var det ikke tvil om hvilken bok jeg skulle ta fatt på. Djevelens barn lå i postkassen, og jeg satte sporenstreks igang. Jeg var halvveis i boken da jeg gikk på jobb i dag, og da var det så spennende at jeg tok boken med, og prioriterte lesing foran sosialt samvær i pausen.
En kjapp beskrivelse av starten, uten "spoylers":
Etterforsker Edvard Matre er bergenser men har tilhold i Oslo. Hans kjæreste, Victoria livnærer seg som kunstner i Bergen. I starten på denne historien har Edvard med nød og neppe unngått å miste jobben, og har blitt degradert til en nyopprettet avdeling som skal finne igjen forsvunne asylbarn.
I Bergen blir vi kjent med Preben Matre i det han går av med pensjon. Han blir kontaktet av Victoria med spørsmål om han kan hjelpe henne med å finne ut av noe. Siden han plutselig har massevis av tid å slå ihjel, går han med på det.
Handlingen tar oss med innom tema som den hardt pressede politietaten, en asylpolitikk som ikke holder mål og et sosialvesen som ikke strekker til. Nå kjente jeg karakterene godt fra før, så jeg slapp å bruke energi på dem, men kunne lese med gledelig gjenkjennelse og konsentrere meg om plottet. Denne gangen synes jeg de skriver bedre enn noen gang. En akkurat passe stor dose kjærlighet og intrige balanseres av en politietterforskning som aldri blir kjedelig. Preben Matre og Edvard Matre jobber med forskjellige saker, men de bindes sammen av Victoria som har med begge å gjøre. Det er krim dette her, og språket er tilpasset sjangeren. Her er det mye direkte tale, og få malende beskrivelser av omgivelser og følelser. Språket er presist, rett på sak og bærer preg av forfatternes lange erfaring med å skrive.
Jeg har en aversjon mot kriminalsaker som involverer etterforskerne personlig, men her er utgangspunktet Victorias ønske om avklaring, så det føles naturlig at det blir litt nært. Forfatterne beveger seg et par ganger farlig nær det jeg kaller "tilfeldighetsfellen", men greier å redde seg unna på elegant vis. Handlingen moret og fengslet meg gjennom alle de vel 300 sidene, og jeg frydet meg over slutten.
Sånn ser rekkefølgen på serien ut:
(De blå er Mikal Brenne, de røde Edvard Matre):
Alle bøkene har sin egen spennende historie, men det er den røde tråden som går igjen gjennom bøkene som gjør dette til krim av ypperste klasse. Det er noen skikkelige "slukebøker", som du kan se av min omtale av den første.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sider: 335
Kilde: Leseeksemplar
Bøkene deres har et underliggende tema som handler om identitet. Når de i Djevelens barn setter fokus på forsvunne asylbarn, blir det en smule samfunnskritisk og absolutt høyaktuelt. Serien var ment som en trilogi, men forfatterne sier at det ikke er umulig at det kommer flere Matre-bøker, men røper at Mikal Brenne (helten i de fem første bøkene) fremdeles ligger nedi skuffen, og kan få lov til å komme frem igjen.
Da jeg kom hjem fra Italiaferien var det ikke tvil om hvilken bok jeg skulle ta fatt på. Djevelens barn lå i postkassen, og jeg satte sporenstreks igang. Jeg var halvveis i boken da jeg gikk på jobb i dag, og da var det så spennende at jeg tok boken med, og prioriterte lesing foran sosialt samvær i pausen.
En kjapp beskrivelse av starten, uten "spoylers":
Etterforsker Edvard Matre er bergenser men har tilhold i Oslo. Hans kjæreste, Victoria livnærer seg som kunstner i Bergen. I starten på denne historien har Edvard med nød og neppe unngått å miste jobben, og har blitt degradert til en nyopprettet avdeling som skal finne igjen forsvunne asylbarn.
I Bergen blir vi kjent med Preben Matre i det han går av med pensjon. Han blir kontaktet av Victoria med spørsmål om han kan hjelpe henne med å finne ut av noe. Siden han plutselig har massevis av tid å slå ihjel, går han med på det.
Handlingen tar oss med innom tema som den hardt pressede politietaten, en asylpolitikk som ikke holder mål og et sosialvesen som ikke strekker til. Nå kjente jeg karakterene godt fra før, så jeg slapp å bruke energi på dem, men kunne lese med gledelig gjenkjennelse og konsentrere meg om plottet. Denne gangen synes jeg de skriver bedre enn noen gang. En akkurat passe stor dose kjærlighet og intrige balanseres av en politietterforskning som aldri blir kjedelig. Preben Matre og Edvard Matre jobber med forskjellige saker, men de bindes sammen av Victoria som har med begge å gjøre. Det er krim dette her, og språket er tilpasset sjangeren. Her er det mye direkte tale, og få malende beskrivelser av omgivelser og følelser. Språket er presist, rett på sak og bærer preg av forfatternes lange erfaring med å skrive.
Jeg har en aversjon mot kriminalsaker som involverer etterforskerne personlig, men her er utgangspunktet Victorias ønske om avklaring, så det føles naturlig at det blir litt nært. Forfatterne beveger seg et par ganger farlig nær det jeg kaller "tilfeldighetsfellen", men greier å redde seg unna på elegant vis. Handlingen moret og fengslet meg gjennom alle de vel 300 sidene, og jeg frydet meg over slutten.
Går det an å håpe på at Edvard Matre møter Mikal Brenne i neste bok?
Sånn ser rekkefølgen på serien ut:
(De blå er Mikal Brenne, de røde Edvard Matre):
- Rimelig tvil (2005)
- Fare for gjentakelse (2007)
- Skjellig grunn til mistanke (2008)
- Rottejegeren (2009)
- Dødens sirkel (2010)
- Av jord er du kommet (2012)
- Den blinde guden - (2013)
- Djevelens barn - (2014)