Leste du hennes forrige roman Den lange, hvite skyens land, er jeg sikker på at du ivrer etter å lese denne frittstående oppfølgeren. Vi er i New Zealand helt på slutten av 1800-tallet, og møter igjen familiene fra forrige bok. Bøkene er en del av en trilogi, så vi kan glede oss til fortsettelsen!
![]()
Forlaget om handlingen:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen.
Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.
Denne boken starter 40 år etter der hvor den forrige boken startet. Mye har skjedd siden vi sa farvel i forrige bok, og de første 80 sidene går med til å friske opp minnet og få karakterene på plass.
Kusinene Kura og Elaine er to bedårende vesener i sin aller yndigste alder. Kura er en skjønnhet ingen har sett maken til, og høster blikk hvor hen hun går. Elaine forelsker seg hodestups i William, og beskrivelsen av denne forelskelsen og den vakre Kura gjør at jeg begynte å lengte etter noe mer, noe annet, noe alt annet enn søtt.
Antydninger til intriger dukker etterhvert opp, når William skifter beite fra Elaine til Kura. William har en fortid han prøver å holde skjult, og spirer til senere spenning ligger nok også her. Først blir jeg sjarmert av den høflige William med alle de gode hensiktene, men etterhvert ligger det i kortene at han har planer som ikke utelukkende går i Kura sin favør.
Stephen la hånden på hjertet. "Jennifer, jeg tuller aldri med viktige ting... ikke ennå, i hvert fall. Det kan nok forandre seg når jeg får løyvet mitt som advokat. Men i da glover jeg på ære og samvittighet at jeg syns det er mange jenter her som er penere enn Kura-maro-tini. Ikke spør meg hvorfor, for jeg kan ikke svare på det. Men det er noe hun mangler, noe viktig. Og så har jeg ikke sansen for at folk tar fra andre luften de trenger for å puste. Du så helt ødelagt ut etter det lille blikket hun sendte deg i stad".
Handlingen er bygget ut og bygget ut, og det finnes et overflod av innskutte, ikke bare bisetninger, men hele sider med "fyllmasse". Når William endelig bærer sin nye, ivrige hustru over terskelen og opp til brudekammerset, skytes det inn to hele sider med informasjon om rommene og boforholdene i huset, får vi igjen får kontakt med det amorøse paret. Et helt unødvendig sidespor, som tar brodden av all spenning som muligens kunne bygget seg opp.
De første virkelige bosettningene i New Zealand kom til i 1830, så det er en ung nasjon vi følger i disse fem årene, denne romanen har sin handling. Det er lærerikt å lese om livet i gruvesamfunnet og om hvilke forhold gruvearbeiderne levde under. De bedrestilte kvinnene hadde det ikke så bra de heller, da blir det fremstilt som at gledespikene levde et mye bedre liv.
Maorikulturen er også fremtredende i denne boken, men det er ikke et tema som belærer leseren, men flettet umerkelig inn i handlingen.
Sarah Lark har en stødig penn, og skriver overbevisende uten å gå i de verste fellene. Litt søtt er det i begynnelsen, men hun styrer unna klisjèer og lettvinte snarveier. Handlingen er spekket med mye dramatikk, men uten at det egentlig blir så veldig spennende av den grunn. I mine øyne kunne boken vært 200 sider kortere, da ville spenningen holdt et høyere nivå, mens nå følte jeg for å skumme litt innimellom for å holde på intensiteten. Plottet er øyensynlig ganske opplagt, men noen overraskelser dukket det opp på veien. Hun hentet ned alle ballene mot en fin avslutning,
Maorienes sang er andre bok i en trilogi, så nå er det bare å se frem til at de får oversatt Call of the Kiwi til norsk.
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen.
Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.
Denne boken starter 40 år etter der hvor den forrige boken startet. Mye har skjedd siden vi sa farvel i forrige bok, og de første 80 sidene går med til å friske opp minnet og få karakterene på plass.
Kusinene Kura og Elaine er to bedårende vesener i sin aller yndigste alder. Kura er en skjønnhet ingen har sett maken til, og høster blikk hvor hen hun går. Elaine forelsker seg hodestups i William, og beskrivelsen av denne forelskelsen og den vakre Kura gjør at jeg begynte å lengte etter noe mer, noe annet, noe alt annet enn søtt.
Antydninger til intriger dukker etterhvert opp, når William skifter beite fra Elaine til Kura. William har en fortid han prøver å holde skjult, og spirer til senere spenning ligger nok også her. Først blir jeg sjarmert av den høflige William med alle de gode hensiktene, men etterhvert ligger det i kortene at han har planer som ikke utelukkende går i Kura sin favør.
Stephen la hånden på hjertet. "Jennifer, jeg tuller aldri med viktige ting... ikke ennå, i hvert fall. Det kan nok forandre seg når jeg får løyvet mitt som advokat. Men i da glover jeg på ære og samvittighet at jeg syns det er mange jenter her som er penere enn Kura-maro-tini. Ikke spør meg hvorfor, for jeg kan ikke svare på det. Men det er noe hun mangler, noe viktig. Og så har jeg ikke sansen for at folk tar fra andre luften de trenger for å puste. Du så helt ødelagt ut etter det lille blikket hun sendte deg i stad".
Handlingen er bygget ut og bygget ut, og det finnes et overflod av innskutte, ikke bare bisetninger, men hele sider med "fyllmasse". Når William endelig bærer sin nye, ivrige hustru over terskelen og opp til brudekammerset, skytes det inn to hele sider med informasjon om rommene og boforholdene i huset, får vi igjen får kontakt med det amorøse paret. Et helt unødvendig sidespor, som tar brodden av all spenning som muligens kunne bygget seg opp.
De første virkelige bosettningene i New Zealand kom til i 1830, så det er en ung nasjon vi følger i disse fem årene, denne romanen har sin handling. Det er lærerikt å lese om livet i gruvesamfunnet og om hvilke forhold gruvearbeiderne levde under. De bedrestilte kvinnene hadde det ikke så bra de heller, da blir det fremstilt som at gledespikene levde et mye bedre liv.
Maorikulturen er også fremtredende i denne boken, men det er ikke et tema som belærer leseren, men flettet umerkelig inn i handlingen.
Sarah Lark har en stødig penn, og skriver overbevisende uten å gå i de verste fellene. Litt søtt er det i begynnelsen, men hun styrer unna klisjèer og lettvinte snarveier. Handlingen er spekket med mye dramatikk, men uten at det egentlig blir så veldig spennende av den grunn. I mine øyne kunne boken vært 200 sider kortere, da ville spenningen holdt et høyere nivå, mens nå følte jeg for å skumme litt innimellom for å holde på intensiteten. Plottet er øyensynlig ganske opplagt, men noen overraskelser dukket det opp på veien. Hun hentet ned alle ballene mot en fin avslutning,
Maorienes sang er andre bok i en trilogi, så nå er det bare å se frem til at de får oversatt Call of the Kiwi til norsk.
Forlag: Bazar
Utgitt: 2008/på norsk 2014
Sider: 700
Sjanger: Roman a la dame
Kilde: Leseeksemplar