Kantate av Kristin Marja Baldursdottir

Leste du bøkene om Karitas, så er jeg sikker på at du er spent på denne nye boken til forfatteren. Denne romanen er ikke omfattende på samme måte som Karitas, men tar deg med inn i dynamikken i en familie. Forventer du samme type bok som Karitas, vil du nok bli skuffet, forfatteren har klart å gjøre noe helt annet.

Dette sier forlaget om boken:
På metroen i Paris oppdager en fotograf et vakkert islandsk par, og trykker på utløseren. Bildet skal komme til å avgjøre skjebner - ikke der og da, men et annet sted og senere.

Hos hotelleieren Gylfi på Island er alt tilsynelatende stille. Men plantene som kona Nanna steller, vokser ukontrollert, og Nanna har mistet oversikten. Gylfis onkel Finnur har en liknende følelse når det gjelder hotellets regnskaper; det er noe som ikke stemmer.

Da Gylfi lar den stillfarne utenlandske fotografen flytte inn i kjellerleiligheten hjemme hos ham og Nanna, oppstår det en knute på en ellers ulastelig tråd. En katastrofe er i anmarsj.

Etter å ha lest boken kan jeg ikke akkurat si at jeg nikker gjenkjennende til den baksideteksten. Det trenger nødvendigvis ikke si så mye om boken, men når jeg sitter og skal skrive om den, skjønner jeg hvorfor de ikke har greid å formidle essensen av romanen. Hun bruker et lyrisk språk som gir åpninger for fortolkninger. Dramatikken kommer i små snutter, og finnes i følelsene til karakterene som er med. Plottet er heller ullent, og det var ikke før godt inn i andre halvdel at jeg greide å nøste sammen så pass mye av trådene at jeg følte at her var en handling.

Vi blir kjent med en liten håndfull mennesker, men karakteroppbygningen er så svak at jeg så meg nødt til å finne frem notatblokken min og skrive noen stikkord. Skuespilleren Hjalmar er skilt og har to barn. Han har lite penger og bor hjemme hos sin og Gylfis mor Ingdis. Gylfi sitter bedre i det for han har giftet seg inn i familien til Nanna, som driver et hotell. De har en adoptivdatter Senna, og selv om hun nesten ikke er med i historien, synes jeg det er denne karakteren som er mest interessant. Hun må jobbe som stuepike, selv om det er hun som skal ta over hotellet når hun blir voksen. Noen grusomme ord blir slengt i henne, og hennes verden raser.
I forbindelse med denne hendelsen får vi noen presise betraktninger, både fra Senna selv og hennes mor. Jeg kunne ønske at denne tråden ble bygget ut, på bekostning av andre som bare forsvant i "dimman".

Romanen skildrer situasjoner hvor relasjonene mellom familiemedlemmene blir satt på prøve. Dette oppleves ekte og dypfølt og er veldig gjenkjennelig. Mangelen på respekt for arbeid som er nedlagt, og en hang til misunnelse er problemstillinger som går igjen. Her er det ikke en hovedperson eller en stemme vi hører. Fokus og fortellerstemme skifter uten at det er merket, og overgangene kunne til tider være så brutale at det tok noen setninger før jeg skjønte hvem det var som hadde ordet. Direkte taler er heller ikke markert, noe som også bidro til at denne leseren måtte jobbe litt.

En viss nerve blir introdusert med denne fotografen som blir invitert inn i gruppen. Det er Gylfi som lar ham låne kjellerleiligheten, og sier ja til at han kan fotografere dem alle sammen. Tilstedeværelsen til denne fotografen gjør dem alle selvbevisst, og de litt mørkere sidene av deres personlighet trår frem. Fotografen stikker seg ut som farget blant alle de bleke islenderne, og hans religiøse bakgrunn og kultur pirrer frem ganske bestemte meninger hos noen av familiemedlemmene.

Dette er et overflødighetshorn av en roman, med massevis av tanker, bekymringer og følelser. Siste fjerdedelen av boken er lettest å lese, da handlingen da følger et mer tradisjonelt mønster. Begynnelsen synes jeg var rotete og vanskelig å komme inn i, men klarer du å fokusere på hver enkelt side og ikke leite etter helheten fra starten av, så burde det gå bra.
Det er ikke "Karitas 3" dette her, men jeg regner med at de litt mer drevne leserne vil trykke også denne romanen til sitt bryst.