I vårt lille prosjekt om de spedalske fant Beathe en ny bok, som jeg nå har lest. I denne romanen forteller Berit Vatne Vik historien til den spedalske søsteren til oldemoren sin.
![]()
Dette sier forlaget om boken:
Dagen om natta er ein roman om det å vere annleis og utstøytt, men det er samstundes ei hylling til fantasien og draumane. Ungdomsromanen handlar om Ingebjørg Nilsdotter Vatne, ei ung, vakker og livleg jente, som opplever den store kjærleiken i livet, Jakob. Dei planlegg bryllaup då det tragiske hender, Ingebjørg blir spedalsk.
Ingebjørg veit at sjukdomen vil kome til å endre alt, og ho får rett. Jacob vil ikkje vite av ho meir, og ho blir meir og meir isolert frå andre folk. Men Ingebjørg lever dagen sin om natta. Då kan tankane hennar vandre fritt i kring og ho kan drøyme om Jakob! Motsetnaden mellom livsgleda, på den eine sida, og dødsvissa på den andre, gir denne forteljinga ei intens og dramatisk ramme.
Etter å ha lest en god del om leprabasillen og de spedalske, var jeg forberedt på de grusomme skildringene som måtte komme. Beathe hadde advart meg mot en tåreflom mot slutten, tårene kom, men det var ikke de tårene jeg hadde forventet.
Dette er en nydelig bok, om tilhørighet og samhold, og om å leve med Guds straff. Den tegner et tydelig bilde av livet til en ung jente som oppdager at hun er smittet av leprabasillen.
For meg som er Amalie Skram fan, fryder jeg meg stort når Ingebjørg og faren skal besøke kjellerhandelen til slektningen Mons Monsen Alver. Her får hun kontakt med datteren i huset, den vakre Berta Amalie. Malla ser på Ingebjørg, men får ikke snakke med henne for moren hennes liker ikke at de har kontakt med farens slektninger fra landet.
Ivar Aasen er også nevnt i boken, når han skriver opp noe i boken sin som Jakob sa om Ingebjørg. En liten hendelse den gang da, men i ettertid er det stas å bli sitert av denne store målmannen.
På denne turen til byn får Ingebjørg for første gang se mennesker som er smittet av leprabasillen. Det er ikke lenge etter denne turen hun selv oppdager flekkene, og vet at livet med sin kjære Jacob aldri vil bli det samme. Et år etter møter Malla igjen:
Ingebjørg ser at Malla hugsar henne. Ho kjenner at dei er i slekt med kvarandre. Ein litt rar slektskap som ikkje har med blod å gjera. Det strøymer mellom dei ei kjensle av krefter som vil sprengja seg ut. Malla vil få dei ut. Malla vil vinna verda. Ho er så vakker.
Og her står Ingebjørg og held i kipa. Spedalsk og avskyeleg. Ho dreg sjalet endå tettare om seg, kanskje ho skulle gå - men ho står.
Dette er en nydelig bok, med massevis av dyptfølte følelser. Hun får frem lengslene og sorgene som hovedpersonen bærer i seg, uten at det egentlig blir nitrist av den grunn. Boken er kort og lettlest, og anbefales på det varmeste.
Dagen om natta er ein roman om det å vere annleis og utstøytt, men det er samstundes ei hylling til fantasien og draumane. Ungdomsromanen handlar om Ingebjørg Nilsdotter Vatne, ei ung, vakker og livleg jente, som opplever den store kjærleiken i livet, Jakob. Dei planlegg bryllaup då det tragiske hender, Ingebjørg blir spedalsk.
Ingebjørg veit at sjukdomen vil kome til å endre alt, og ho får rett. Jacob vil ikkje vite av ho meir, og ho blir meir og meir isolert frå andre folk. Men Ingebjørg lever dagen sin om natta. Då kan tankane hennar vandre fritt i kring og ho kan drøyme om Jakob! Motsetnaden mellom livsgleda, på den eine sida, og dødsvissa på den andre, gir denne forteljinga ei intens og dramatisk ramme.
Etter å ha lest en god del om leprabasillen og de spedalske, var jeg forberedt på de grusomme skildringene som måtte komme. Beathe hadde advart meg mot en tåreflom mot slutten, tårene kom, men det var ikke de tårene jeg hadde forventet.
Dette er en nydelig bok, om tilhørighet og samhold, og om å leve med Guds straff. Den tegner et tydelig bilde av livet til en ung jente som oppdager at hun er smittet av leprabasillen.
For meg som er Amalie Skram fan, fryder jeg meg stort når Ingebjørg og faren skal besøke kjellerhandelen til slektningen Mons Monsen Alver. Her får hun kontakt med datteren i huset, den vakre Berta Amalie. Malla ser på Ingebjørg, men får ikke snakke med henne for moren hennes liker ikke at de har kontakt med farens slektninger fra landet.
Ivar Aasen er også nevnt i boken, når han skriver opp noe i boken sin som Jakob sa om Ingebjørg. En liten hendelse den gang da, men i ettertid er det stas å bli sitert av denne store målmannen.
På denne turen til byn får Ingebjørg for første gang se mennesker som er smittet av leprabasillen. Det er ikke lenge etter denne turen hun selv oppdager flekkene, og vet at livet med sin kjære Jacob aldri vil bli det samme. Et år etter møter Malla igjen:
Ingebjørg ser at Malla hugsar henne. Ho kjenner at dei er i slekt med kvarandre. Ein litt rar slektskap som ikkje har med blod å gjera. Det strøymer mellom dei ei kjensle av krefter som vil sprengja seg ut. Malla vil få dei ut. Malla vil vinna verda. Ho er så vakker.
Og her står Ingebjørg og held i kipa. Spedalsk og avskyeleg. Ho dreg sjalet endå tettare om seg, kanskje ho skulle gå - men ho står.
Dette er en nydelig bok, med massevis av dyptfølte følelser. Hun får frem lengslene og sorgene som hovedpersonen bærer i seg, uten at det egentlig blir nitrist av den grunn. Boken er kort og lettlest, og anbefales på det varmeste.
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2003
Sider: 118
Kilde: Biblioteket