Første juledag satt jeg fjetret med denne boken. Dette var mitt tredje forsøk i desember på å skremme meg selv med litteratur. Etter å ha lest Krø og Mørketid uten å bli særlig redd, gikk jeg for en god gammel klassiker. Carrie er Stephen King sin aller første "skikkelige" utgivelse fra 1974, og det skulle bli mange, mange flere senere. Boken ble filmet første gang i 1976, med en meget ung John Travolta i en av rollene.
![]()
Dette er historien om den 16 år gamle jenten som blir utsatt for ekstrem barnemishandling fra sin mor, og voldsom mobbing fra sine medelever. Hun lever i så stor grad utenfor samfunnet, at hun selv blir syk på sinnet. En episode i skolens garderobe etter gymtimen, gjør at klassekameratene hennes må stå til rette for sin ekle oppførsel mot henne. Selv om ikke lærere og rektor på skolen har "sett" henne før, får hun støtte nå når hun trenger det. Hos moren får hun bare kjeft og straff.
Boken består delvis av skriftlige gjenfortellinger, utdrag av bøker og saksreferat, og delvis av direkte tale og handling. I parentes kommenterer Carrie av og til det som skjer med henne. (Se under)
Handlingen henger godt sammen, uten å føles oppstykket.
Årsak og bakgrunn får vi i sporadiske drypp, og vi blir på den måten kjent med historien til Carrie og årsaken til at moren Mrs. White behandler henne som hun gjør. King holder antydningens kunst i sin hule hånd, og jeg elsket måten han bare lot oss ane disse sammenhengene.
Carrie sat without moving.
Mrs. White got up and came aroung the table. Her hands were hooked into shaking claws. Her face bore a half-mad expression of compassion mixed with hate. The closet, she said. - Go to your closet and pray.
- No, Momma.
Boys. Yes, boys come next. After the blood the boys come. Like sniffing dogs, grinning and slobbering, trying to find out where that smell is. That.... smell!
She swung her whole arm into the blow, and the sound of her palm against Carries face
(o god I am so afraid now)
was like that flat sound of a leather belt being snapped in air.
Carrie er født med telekinesiske evner. Vi får høre om noen "småting" hun har gjort tidligere, men det er i den heftige avslutningen av boken, hun viser hva hun er godt for. Boken er klassifisert som en grøsser og filmen som en skrekkfilm, og det er nok scenene på slutten de fleste husker etter å ha gjort seg ferdig med Carrie.
Det skal tydeligvis mye til for å skremme meg, for det var ikke slutten som begeistret mest. Kanskje det er det usannsynlige i hendelsene i innspurten, som gjør at jeg distanserer meg. Det som gjorde inntrykk på meg og som fulgte meg inn i søvnen i går var den psykisk syke moren og hennes forhold til Gud, blod og gutter/menn. Jeg synes Stephen King skildrer både Mrs. White og Carries "bagasje" så levende og overbevisende at jeg heller mot å føle medynk med dem begge.
Jeg er sikker på at filmen gir en helt annen opplevelse enn det boken gjorde, derfor vil jeg anbefale deg å lese boken, kanskje ikke som en grøsser, men en fengslende oppvekstroman.
I dag har jeg tatt fatt på "Tidenes beste norske ungdomsroman"Darlah av norske Johan Harstad, kanskje den kan gi meg litt etterlengtet skrekk? Heldigvis har jeg Pet Semetary av Stephen King på lur.
Ønsker alle en herlig "Boxing day", hos oss blir det familiebrunch med påfølgende fotball foran skjermen. (Da befinner jeg meg nok på månen i forskningsstasjonen Darlah....)
Boken består delvis av skriftlige gjenfortellinger, utdrag av bøker og saksreferat, og delvis av direkte tale og handling. I parentes kommenterer Carrie av og til det som skjer med henne. (Se under)
Handlingen henger godt sammen, uten å føles oppstykket.
Årsak og bakgrunn får vi i sporadiske drypp, og vi blir på den måten kjent med historien til Carrie og årsaken til at moren Mrs. White behandler henne som hun gjør. King holder antydningens kunst i sin hule hånd, og jeg elsket måten han bare lot oss ane disse sammenhengene.
Carrie sat without moving.
Mrs. White got up and came aroung the table. Her hands were hooked into shaking claws. Her face bore a half-mad expression of compassion mixed with hate. The closet, she said. - Go to your closet and pray.
- No, Momma.
Boys. Yes, boys come next. After the blood the boys come. Like sniffing dogs, grinning and slobbering, trying to find out where that smell is. That.... smell!
She swung her whole arm into the blow, and the sound of her palm against Carries face
(o god I am so afraid now)
was like that flat sound of a leather belt being snapped in air.
Carrie er født med telekinesiske evner. Vi får høre om noen "småting" hun har gjort tidligere, men det er i den heftige avslutningen av boken, hun viser hva hun er godt for. Boken er klassifisert som en grøsser og filmen som en skrekkfilm, og det er nok scenene på slutten de fleste husker etter å ha gjort seg ferdig med Carrie.
Det skal tydeligvis mye til for å skremme meg, for det var ikke slutten som begeistret mest. Kanskje det er det usannsynlige i hendelsene i innspurten, som gjør at jeg distanserer meg. Det som gjorde inntrykk på meg og som fulgte meg inn i søvnen i går var den psykisk syke moren og hennes forhold til Gud, blod og gutter/menn. Jeg synes Stephen King skildrer både Mrs. White og Carries "bagasje" så levende og overbevisende at jeg heller mot å føle medynk med dem begge.
Jeg er sikker på at filmen gir en helt annen opplevelse enn det boken gjorde, derfor vil jeg anbefale deg å lese boken, kanskje ikke som en grøsser, men en fengslende oppvekstroman.
I dag har jeg tatt fatt på "Tidenes beste norske ungdomsroman"Darlah av norske Johan Harstad, kanskje den kan gi meg litt etterlengtet skrekk? Heldigvis har jeg Pet Semetary av Stephen King på lur.
Ønsker alle en herlig "Boxing day", hos oss blir det familiebrunch med påfølgende fotball foran skjermen. (Da befinner jeg meg nok på månen i forskningsstasjonen Darlah....)