En overflod av Katheriner av John Green - en ungdomsbok

Den første boken jeg leste av John Green var Faen ta skjebnen. Den gjorde kraftig inntrykk på meg, så når forfatteren kommer ut med en ny bok på norsk, slår jeg til igjen. Før jeg begynte å lese syntes jeg handlingen hørtes litt barnslig, snål ut, hør bare:

Forlaget om boken:
Colin Singleton, vidunderbarn og sterkt opptatt av anagrammer, har akkurat blitt dumpet av kjæresten Katherine. Den NITTENDE Katherine, faktisk. Colin dater nemlig bare jenter som heter Katherine. I kjølvannet av K-19 -hendelsene, og for å få tankene over på andre ting, tar Colin med seg den overvektige bestekompisen  Hassan ut på tur for å finne tilbake til gleden ved livet. Målet er å komme opp med en formel som kan forutsi gangen i alle parforhold, hevne alle verdens dumpede, og kanskje sørge for at den nittende Katherine blir hans. På denne road-tripen møter de personer og hører historier og kanskje vil alt det de opplever gi Colin nye perspektiver på tilværelsen og sende hjertet hans på nye veier. Muligens ...


Selv om du har passert din aller første pure ungdom, må du ikke la deg skremme fra å lese denne boken. Den er ganske dypsinding og veldig morsom, samtidig som den er lett å lese.
Det er egentlig ikke en road-trip bestekompisene har lagt ut på, for etter å ha overnattet i bilen en natt, kommer de til det lille stedet Gutshot og her blir de i fire uker.
Colin er vidunderbarnet som har lyst å bli genierklært. Hans mål i livet er å få et "eureka-øyeblikk", og å bli noe helt usedvanlig, men han har innsett at han ikke er et geni. Målrettet jobber han hardt hver dag og er alltid åpen for å justere og lære av de velmenende rådene som Hassan kommer med.
Hassan er en lat og feit morroklump, og muslim, det lar handlingen oss aldri glemme. Det er faktisk litt befriende å lese en bok hvor det på vennskapelig vis drives harselas på en muslims bekostning.

Under sitt opphold i det rosa huset til Lindsey og moren i Gutshot, får de utfordringer som presser dem begge til å tenke og gjøre nye ting. Colin er veldig fokusert på de matematiske problemene sine med et teorem som har med disse ekskjærestene som heter Katherine å gjøre. All denne matematikken gir romanen en original vinkling, som gjør boken ganske unik. Tittelen og baksideteksten belyser denne røde tråden, men romanen rommer så mye mer.

Lindsey Lee Wells, svarte hun, rakte fram en liten hånd med slitt, rosa metallic neglelakk. Han hilste, og så snudde Lindsey seg mot Hassan. 
  - Hassan Harbish. Sunnimuslim. Ikke terrorist.
  - Lindsey Lee Wells. Metodist. Ikke jeg heller. Jenta smilte på nytt. Colin tenkte ikke på noe annet enn seg selv og K-19 og den biten han hadde mistet inni seg - men smilet hennes lot seg ikke fornekte. Det smilet kunne få slutt på kriger og helbrede kreft.

Dette er en oppvekstroman med fokus på vennskap mellom to kompisser. Vi får også en god del tanker om å tørre å bryte ut, og om å slutte å være selvopptatt. Hassan sin blendende åndelige oppvåkning er vidunderlig å lese om. Mrs. Wells sitt gode eksempel får Hassan til å innse at han er en "ikke-gjører". Han har blitt himla god på å ikke gjøre ting, men at han aldri gjør noe som gjør en forskjell for andre mennesker. Han gjør ikke zakat en gang...

Ideen forfatteren har bygget denne romanen på er glimrende i all sin kompleksitet. Han skriver i notatet til slutt at han selv fikk C minus i matte, men at en av de beste matematikerne i USA tilfeldigvis er hans venn, og det er han som har hjulpet ham med romanen. I tillegget helt til slutt forklarer Daniel Biss dette teoremet til Collin som jeg bare har hatt en anelse av hvordan fungerer.

Romanen er velskrevet, innsiktsfull og til de grader engasjert. John Green interesserer seg for ungdom i den vanskelige alderen, noe hans betraktninger helt tydelig viser. Jeg liker ikke ungdomsbøker som tar for seg tanker og følelser til en gjennomsnittlig 16 åring, men vennskapstematikken her er pakket godt inn i humor og et aldri så lite mysterium, så det føles ikke påtrengende. Det er ikke noen dramatisk historie dette her, men jeg opplevde den som til de grader medrivende, at den ble slukt i en jafs.