I debutromanen til Asbjørn Jaklin Svart frost, møter vi journalist Alexander Winther for første gang. Jeg har ikke lest denne, men testet ut om bok nummer to sto støtt på egen hånd. Handlingen i Rød sone er bygget rundt faktiske hendelser som fant sted i nordnorge på 80-tallet.
![]()
Forlaget om handlingen:
Den tidligere jagerflygeren Peter Barrow blir funnet død på et hotellrom i Tromsø.
Alexander Winther, journalist i Nordlys, nøster i saken og oppdager at flere av Barrows tidligere skvadrons-kolleger også er døde. Finnes en sammenheng mellom dødsfallene? Gravingen i flygernes fortid vekker minner om tiden som soldat i Afghanistan, og det tærer på forholdet mellom Alexander og kjæresten, Vivi. Da en kollega i NRK blir forsøkt myrdet, innser Alexander at noen vil gjøre alt for å holde fortiden skjult.
Den tidligere jagerflygeren Peter Barrow blir funnet død på et hotellrom i Tromsø.
Alexander Winther, journalist i Nordlys, nøster i saken og oppdager at flere av Barrows tidligere skvadrons-kolleger også er døde. Finnes en sammenheng mellom dødsfallene? Gravingen i flygernes fortid vekker minner om tiden som soldat i Afghanistan, og det tærer på forholdet mellom Alexander og kjæresten, Vivi. Da en kollega i NRK blir forsøkt myrdet, innser Alexander at noen vil gjøre alt for å holde fortiden skjult.
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2014
Sider: 341
Kilde: Leseeksemplar
I Rød sone er vi i Tromsø, og det var gøy, for en bergenser som nettopp har besøkt denne byen for første gang. Jaklin har med mange stedsnavn fra byen, som kanskje ville luktet litt for mye av "merkevarebygging" av hjemkommunen, hadde det ikke vært for at jeg frydet meg over gjenkjennelsen.
Winther er ganske fersk som journalist i Nordlys, og dette får han føle på kroppen for nyhetsredaktør Erstad er etter ham med korrigeringer og sleivspark hele tiden. Måten Erstad blir fremstilt, med sin væremåte og hang til engelske uttrykk gjør at dette blir en ganske klisjèfylt og karikert personlighet. Jaklin selv har jobbet som redaktør i Nordlys, så jeg kan jo bare spekulere på hvem han har hatt som forbilde til karakteren Erstad....
Alex Winther derimot fremstilles troverdig som en balansert og rettferdig person. Jeg blir fort glad i denne personen, og håper selvfølgelig gjennom hele boken at han skal lykkes i sin jakt på svarene.
Romanen er klassisk i den forstand at det er en journalist som er etterforskeren. Han møter på utfordringer på veien, men finner ut av det til slutt. Der er lagt inn noen sidelange "sidespor" som f.eks. der hvor Alex er på restaurant med foreldrene. Vi lærer Alex litt å kjenne, og de snakker litt om Mehamn ulykken, men det har lite med handlingen å gjøre. Mor synger på "Leva livet" inne på den fine restauranten, mens far er "mat og vin freak", så jeg følte lettelse når disse 8 sidene var over.
Tema i boken handler mye om hemmelighold av gamle synder, spioner, mystiske ulykker og innblanding av NATO.
Det skal innrømmes at dette ikke er den sjangeren jeg liker best å lese, så om jeg har behandlet boken litt stemoderlig, så kan det være forklaringen. Interessebålet fattet liksom aldri, og jeg hang meg litt for mye opp i det jeg omtaler som klisjèer. Jeg er sikker på at boken faller i smak hos de som liker å lese denne typen klassisk krim, med en heller maskulin "overtone".
Språk og fremførelse er helt på plass, alt er godt merket og det byr ikke på noen utfordring å følge handlingen. Det er helt tydelig at han skriver godt, selv om jeg kunne ønske at noen av trådene ble mer utdypet. Hans litt rare forhold til både psykolog, foreldre, kjæreste og sjefen kunne blitt klarere, også savnet jeg litt mer kjøtt på beina i "nåtidshistorien" med NRK journalisten som ble påkjørt.
Da siste side var lest følte jeg bare lettelse. Mot slutten ble det en smule action, uten at det egentlig ble spesielt mer spennende. Spørsmål som ble stilt angående det som skjedde på samme tid som Mehamn-ulykken forble uløst, og jeg følte mye hang og slang da boken var ferdig. Mulig min interesse og konsentrasjon var forsvunnet langt ned i godteskålen på denne tid...
Winther er ganske fersk som journalist i Nordlys, og dette får han føle på kroppen for nyhetsredaktør Erstad er etter ham med korrigeringer og sleivspark hele tiden. Måten Erstad blir fremstilt, med sin væremåte og hang til engelske uttrykk gjør at dette blir en ganske klisjèfylt og karikert personlighet. Jaklin selv har jobbet som redaktør i Nordlys, så jeg kan jo bare spekulere på hvem han har hatt som forbilde til karakteren Erstad....
Alex Winther derimot fremstilles troverdig som en balansert og rettferdig person. Jeg blir fort glad i denne personen, og håper selvfølgelig gjennom hele boken at han skal lykkes i sin jakt på svarene.
Romanen er klassisk i den forstand at det er en journalist som er etterforskeren. Han møter på utfordringer på veien, men finner ut av det til slutt. Der er lagt inn noen sidelange "sidespor" som f.eks. der hvor Alex er på restaurant med foreldrene. Vi lærer Alex litt å kjenne, og de snakker litt om Mehamn ulykken, men det har lite med handlingen å gjøre. Mor synger på "Leva livet" inne på den fine restauranten, mens far er "mat og vin freak", så jeg følte lettelse når disse 8 sidene var over.
Tema i boken handler mye om hemmelighold av gamle synder, spioner, mystiske ulykker og innblanding av NATO.
Det skal innrømmes at dette ikke er den sjangeren jeg liker best å lese, så om jeg har behandlet boken litt stemoderlig, så kan det være forklaringen. Interessebålet fattet liksom aldri, og jeg hang meg litt for mye opp i det jeg omtaler som klisjèer. Jeg er sikker på at boken faller i smak hos de som liker å lese denne typen klassisk krim, med en heller maskulin "overtone".
Språk og fremførelse er helt på plass, alt er godt merket og det byr ikke på noen utfordring å følge handlingen. Det er helt tydelig at han skriver godt, selv om jeg kunne ønske at noen av trådene ble mer utdypet. Hans litt rare forhold til både psykolog, foreldre, kjæreste og sjefen kunne blitt klarere, også savnet jeg litt mer kjøtt på beina i "nåtidshistorien" med NRK journalisten som ble påkjørt.
Da siste side var lest følte jeg bare lettelse. Mot slutten ble det en smule action, uten at det egentlig ble spesielt mer spennende. Spørsmål som ble stilt angående det som skjedde på samme tid som Mehamn-ulykken forble uløst, og jeg følte mye hang og slang da boken var ferdig. Mulig min interesse og konsentrasjon var forsvunnet langt ned i godteskålen på denne tid...
Ellikken er den eneste andre bokbloggeren som har skrevet om boken,
les gjerne hennes omtale!