Mingvasevann - dikt av Cecilie Cottis Østreng

Etter å ha blitt forsiktig tilvendt diktlesning av Ruth Lillegraven (Urd og Manilahallen) våget jeg meg frempå igjen denne uken først med Margaret Skjelbred sine sonettkranser, og i går med Mingvasevann av Cecilie C. Østreng som kom ut nå i 2015.

Cecilie Cottis Østreng er en Oslo dame i sin beste alder. Hun er grafisk designer og sosionom og arbeider til daglig med kommunikasjon. Hun debuterte i fjor med diktsamlingen
Om hvor langt det er til Ullern, og er tidlig ute i år med sin andre bok.

Når jeg skal lese dikt, tar jeg et steg tilbake. Jeg venter til huset er tomt, og roer ned støy i hodet og tempo i kroppen betraktelig før jeg setter meg ned. Denne lørdagen stormet det i Bergen, og jeg hadde lovet meg selv en inne dag.
På tross av mine tilstrebelser ble Mingvasevann en utfordring, og for meg som er en novise i faget diktlesning, var det ingenting som nådde inn, hverken til hjerte eller hjerne.

Den lille boken byr ikke leseren på noen form for hjelp til å forstå hva forfatteren vil. Her er ingen forklaring av formatet, ei heller tanker rundt hva dette er for noe.
Jeg har lest så pass mange dikt at jeg vet at tegnsetting og setningsoppbygging ikke nødvendigvis er etter "boka". Så også her, og det førte til at mange setninger måtte leses 3-4 ganger før jeg fikk trykket rett, og jeg kom meg gjennom setningen.

Jeg måtte tilbake til forlagets side for å lese hva de skriver om boken en gang til, og etter å ha lest dette på nytt, etter boken var lest, kunne jeg ane et eller annet. Ja, så vagt må det sies....

Forlaget forteller:
Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp?

Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

Diktene står ett på hver side, noen på to linjer noen på litt flere. Da jeg leste fant jeg ikke noen sammenheng mellom diktene, men i følge forlaget skal der være en rød tråd.


Da jeg leste noen av diktene høyt for gemalen, eller da jeg hadde lest de samme strofene mange ganger, fanget jeg opp en bit av en stemning. Å si at det begynte å gi mening, er å ta litt hardt i, men etter å ha "jobbet" med denne boken i flere bolker gjennom lørdagen, begynte den å krype inn på meg.
Får jeg øye på en omtale av denne boken, vet jeg at hjertet mitt vil begynne å dunke hardt. Jeg vil veldig gjerne vite mer om hvordan denne typen dikt skal leses eller forstås.