Nøkkelmakeren er presentert som en parallellroman til forfatterens forrige bok Klokkemakeren. På forlagets side kan en lese at Nøkkelmakeren er både en forløper og en oppfølger til Klokkemakeren. De som har lest den vil kjenne igjen menneskene, men historien er en hel annen. Nyrgårdshaug er en kritikerrost forfatter, og de som liker måten han skriver på, vil nok finne denne romanen fornøyelig.
I denne romanen kommer hovedpersonene ut for uvirkelige og bisarre opplevelser. Den nylig pensjonerte urmakeren lever et stille og fredelig liv sammen med sin herlige kone Mathilde.
Han begynner å tidvis plages av at det prikking i nakken og at han ser syner. Han ser sin smekre kone som en fet matrone, og han ser seg selv mens han står og mater noen okser med salt. Det viser seg at Mathilde også ser syner ved en anledning, og det gjør også vennen deres apotekeren.
Disse synene oppleves som hopping i tid, og Melkior Mussenden begynner å fabulere på hva Tid egentlig er for noe. Lever vi i parallelle universer, eller lever vi fortid, nåtid og framtid samtidig?
Han er da klokkemaker må vite, så dette med tid må han ha kontroll på.
En dag kommer det en mann traskende gjennom kornåkeren deres. Han er litt hemmelighetsfull, men presenterer seg som nøkkelmaker, og herr Mussenden skaffer ham en bolig. Han blir i byen, setter opp en mystisk teleskopantenne, som han ikke vil røpe for landsbybefolkningen hva han skal bruke til.
Denne landsbyen er spesiell på den måte at alle ungdommene som flytter ut for å gå på skole, kommer tilbake igjen. Her er det ingen som har hørt om datamaskiner og internett, og de har ikke mobiltelefoner. Boken inneholder mange snåle karakterer og hendelser som tilsammen bygger et litt rart univers. For en leser som prøver å få noe annet enn underholdning ut av dette blir det kanskje litt frustrerende.
Her er det ingen stedsnavn, og kun få egennavn. Alle karakterene har bare tittel, og enkelte blir karikert ganske kraftig. Vi har en prest med fotsopp som får kraftig støt av kirkeporten, og en borgermester som ligner på Francis Drake.
Måten å skrive på er også ytterst spesiell, og for meg som ikke liker å bruke energi på andre ting enn lesingen, blir dette bare kaotisk og tåpelig. Her er det lange setninger med komma og store bokstaver spredd tilfeldig rundt, men direkte tale, tanker og referering kommer i et eneste sammensurium.
; Da har vi to en historie å fortelle hverandre når de riktige ordene har dukket opp, Det har vi, men nå skal jeg ikke forstyrre lenger, Du forstyrrer slett ikke, jeg setter pris på ditt selskap, I like måte, men jeg har et jordstykke som må spas opp, Visse jordstykker bør absolutt spas opp, smilte nøkkelmakeren underfundig, Det er snakk om portugisiske søtneper, Hvilken delikatesse! Skal du dyrke slike der?
Boken er bare på 255 sider, men når ca. 25 av dem er helt blanke, og minst like mange halvfulle, så sier det seg selv at den går fort å lese. I begynnelsen irriterte jeg meg over all denne luften, men da jeg hadde lest halvveis var jeg glad til, for boken kjedet meg. Jeg gikk tidlig i lesingen vekk fra å lure på hva løsningen var, til å tenke om det er en løsning i det hele tatt. Boken fikk en helt grei avslutning, men på dette tidspunkt var jeg mer enn fornøyd med å ha bitt meg fast til boken var ferdig.
Jeg følte ikke forfatteren fikk sagt noe fornuftig om tidens fenomen, noe som kunne vært artig å filosofere rundt. Han skravlet seg heller helt ut på kornåkrene.
I Bokhylla tenker litt som meg om denne boken, så nå er jeg spent på om det er andre som kan forklare meg det jeg ikke har skjønt :) ? ?
I denne romanen kommer hovedpersonene ut for uvirkelige og bisarre opplevelser. Den nylig pensjonerte urmakeren lever et stille og fredelig liv sammen med sin herlige kone Mathilde.
Han begynner å tidvis plages av at det prikking i nakken og at han ser syner. Han ser sin smekre kone som en fet matrone, og han ser seg selv mens han står og mater noen okser med salt. Det viser seg at Mathilde også ser syner ved en anledning, og det gjør også vennen deres apotekeren.
Disse synene oppleves som hopping i tid, og Melkior Mussenden begynner å fabulere på hva Tid egentlig er for noe. Lever vi i parallelle universer, eller lever vi fortid, nåtid og framtid samtidig?
Han er da klokkemaker må vite, så dette med tid må han ha kontroll på.
En dag kommer det en mann traskende gjennom kornåkeren deres. Han er litt hemmelighetsfull, men presenterer seg som nøkkelmaker, og herr Mussenden skaffer ham en bolig. Han blir i byen, setter opp en mystisk teleskopantenne, som han ikke vil røpe for landsbybefolkningen hva han skal bruke til.
Denne landsbyen er spesiell på den måte at alle ungdommene som flytter ut for å gå på skole, kommer tilbake igjen. Her er det ingen som har hørt om datamaskiner og internett, og de har ikke mobiltelefoner. Boken inneholder mange snåle karakterer og hendelser som tilsammen bygger et litt rart univers. For en leser som prøver å få noe annet enn underholdning ut av dette blir det kanskje litt frustrerende.
Her er det ingen stedsnavn, og kun få egennavn. Alle karakterene har bare tittel, og enkelte blir karikert ganske kraftig. Vi har en prest med fotsopp som får kraftig støt av kirkeporten, og en borgermester som ligner på Francis Drake.
Måten å skrive på er også ytterst spesiell, og for meg som ikke liker å bruke energi på andre ting enn lesingen, blir dette bare kaotisk og tåpelig. Her er det lange setninger med komma og store bokstaver spredd tilfeldig rundt, men direkte tale, tanker og referering kommer i et eneste sammensurium.
; Da har vi to en historie å fortelle hverandre når de riktige ordene har dukket opp, Det har vi, men nå skal jeg ikke forstyrre lenger, Du forstyrrer slett ikke, jeg setter pris på ditt selskap, I like måte, men jeg har et jordstykke som må spas opp, Visse jordstykker bør absolutt spas opp, smilte nøkkelmakeren underfundig, Det er snakk om portugisiske søtneper, Hvilken delikatesse! Skal du dyrke slike der?
Boken er bare på 255 sider, men når ca. 25 av dem er helt blanke, og minst like mange halvfulle, så sier det seg selv at den går fort å lese. I begynnelsen irriterte jeg meg over all denne luften, men da jeg hadde lest halvveis var jeg glad til, for boken kjedet meg. Jeg gikk tidlig i lesingen vekk fra å lure på hva løsningen var, til å tenke om det er en løsning i det hele tatt. Boken fikk en helt grei avslutning, men på dette tidspunkt var jeg mer enn fornøyd med å ha bitt meg fast til boken var ferdig.
Jeg følte ikke forfatteren fikk sagt noe fornuftig om tidens fenomen, noe som kunne vært artig å filosofere rundt. Han skravlet seg heller helt ut på kornåkrene.
I Bokhylla tenker litt som meg om denne boken, så nå er jeg spent på om det er andre som kan forklare meg det jeg ikke har skjønt :) ? ?
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2014
Kilde: Leseeksemplar