Leste du "La meg synge deg stille sanger" vil du garantert ha lyst til å lese denne nye romanen til Linda Olsson. Jeg har lest den, og frydet meg over å være tilbake i det samme litterære landskap som i forrige bok.
![]()
Fra bakpå boken:
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn og et uforløst liv. En kontakt mellom dem opprettes, og etter dette oppstår den mystiske Elisabeth snart inn som en figur i Elias' tegninger. Figuren er en svarttrost.
Linda Olsson har et litterært språk som er så treffsikkert at jeg klamrer meg fast til boken. Hun gjør sine refleksjoner, men handlingen er ryddig og tydelig i sin form. Det er lett å lese og enda lettere å la seg rive med. Jeg slukte boken på to kvelder, og den dagen før jeg fikk avsluttet boken, var jeg stadig vekk tilbake i boken i tankene mine, midt i en travel hverdag.
I romanens begynnelse blir vi kjent med Elisabeth, som har trukket seg tilbake fra livet. Det ligger mye dramatikk i denne innledningen, og jeg føler raskt med Elisabeth, selv om jeg ikke skjønner hva det er hun holder på med. Det er nesten litt vanskelig å referere mer av handlingen, siden jeg da vil komme til å røpe detaljer som du som leser bør få kastet på deg, på samme måte som jeg fikk.
Tegneserietegneren Elias har også sine utfordringer, mens den litt eldre Otto er den som tar dem begge under sine vinger. Hun bruker mange bilder i romanen, som at det er vinter og kaldt når de har det som verst, men lir mot vår og sommer når ting forløses. På samme måte pakkes etterhvert opp flyttekasser, og ting faller på plass etterhvert som Elisabeth får det bedre.
Smakebit:
Til slutt taushet og stillhet igjen. Hun sank ned på puten. Pannen var fuktig av kaldsvette. Men så igjen, som et slag i ansiktet, lyden av brevsprekken som ble åpnet på nytt. Og stemmen.
Ja, ha det, da.
Som om han visste at hun gjemte seg der inne.
Den svake lyden av fottrinn på trappeavsatsen. En dør som ble lukket.
Hun pustet ut, lukket øynene og gikk ut på kjøkkenet.
Jeg syntes det var spennende, å sakte men sikkert skjønne Elisabeths motivasjon for å ha det som hun hadde det i begynnelsen, og samtidig følge hennes vei ut av den vonde sirkelen hun var kommet inn i. Også likte jeg godt at en av karakterene er en tegneserietegner, dette var veldig relevant for handlingen, som ga en tankevekkende vri til begivenhetene.
I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn og et uforløst liv. En kontakt mellom dem opprettes, og etter dette oppstår den mystiske Elisabeth snart inn som en figur i Elias' tegninger. Figuren er en svarttrost.
Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2014/på norsk 2015
Sider: 390
Kilde: Leseeksemplar
Linda Olsson har et litterært språk som er så treffsikkert at jeg klamrer meg fast til boken. Hun gjør sine refleksjoner, men handlingen er ryddig og tydelig i sin form. Det er lett å lese og enda lettere å la seg rive med. Jeg slukte boken på to kvelder, og den dagen før jeg fikk avsluttet boken, var jeg stadig vekk tilbake i boken i tankene mine, midt i en travel hverdag.
I romanens begynnelse blir vi kjent med Elisabeth, som har trukket seg tilbake fra livet. Det ligger mye dramatikk i denne innledningen, og jeg føler raskt med Elisabeth, selv om jeg ikke skjønner hva det er hun holder på med. Det er nesten litt vanskelig å referere mer av handlingen, siden jeg da vil komme til å røpe detaljer som du som leser bør få kastet på deg, på samme måte som jeg fikk.
Tegneserietegneren Elias har også sine utfordringer, mens den litt eldre Otto er den som tar dem begge under sine vinger. Hun bruker mange bilder i romanen, som at det er vinter og kaldt når de har det som verst, men lir mot vår og sommer når ting forløses. På samme måte pakkes etterhvert opp flyttekasser, og ting faller på plass etterhvert som Elisabeth får det bedre.
Smakebit:
Til slutt taushet og stillhet igjen. Hun sank ned på puten. Pannen var fuktig av kaldsvette. Men så igjen, som et slag i ansiktet, lyden av brevsprekken som ble åpnet på nytt. Og stemmen.
Ja, ha det, da.
Som om han visste at hun gjemte seg der inne.
Den svake lyden av fottrinn på trappeavsatsen. En dør som ble lukket.
Hun pustet ut, lukket øynene og gikk ut på kjøkkenet.
Jeg syntes det var spennende, å sakte men sikkert skjønne Elisabeths motivasjon for å ha det som hun hadde det i begynnelsen, og samtidig følge hennes vei ut av den vonde sirkelen hun var kommet inn i. Også likte jeg godt at en av karakterene er en tegneserietegner, dette var veldig relevant for handlingen, som ga en tankevekkende vri til begivenhetene.
I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * *