Kvelden før jeg leste boken var jeg tilstede på den bergenske utgaven av lanseringen av Blod på snø. Da jeg morgenen etter sto opp kl. 06:00 for å lese boken, merket jeg fort at kvelden i forveien ga meg et stort fortrinn.
Overskuddet fra denne boken og oppfølgeren, går til Harry Hole stiftelsen, som hjelper barn i fattige land med lese og skriveferdighetene, - et prosjekt verdt å støtte!
![]()
Forlaget om boken:
Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg.
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon.
Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.
Den store fanskaren til Jo Nesbø rynker kanskje litt på nesen over at boken, som bare rommer 172 sider er i korteste laget. Etter å ha lest boken vil jeg påstå at, ja den er kort men den er langt fra tynn. Det er ingenting "Harry Hole" over romanen, men et friskt pust fra en forfatter som nok gjorde lurt i å fornye seg litt. Dette er en innholdsrik historie, nesten litt Tarantino-aktig med sin lettvinte skyting og tendensen til "gladvold". Mye humor er her også, som fikk meg til å både humre og knegge, og på et tidspunkt lo jeg høyt - det er ikke hverdagskost.
Olav Johansen sin historie er skrevet i førsteperson og alt vi opplever ser vi gjennom hans øyne. Han er en type helt for seg selv, og leseren vil undre seg om han er helt kørka eller kanskje ikke så dum likevel. Til å være dyslektiker har han lest mye, men det er de andre "skavankene" hans som gjør ham sær. Hendelsesforløpet er kronologisk og lett å følge, og plottet er hakket mer originalt enn jeg hadde fryktet, da jeg først hørte om boken.
Her har vi å gjøre med en forfatter som er profesjonell til fingerspissene, og selv om jeg var skeptisk til den Agatha Christiepregede layouten, var forventningene høye. Dette er en absolutt velskrevet underholdningsroman, uten skildringer av verken de store følelsene eller vakre landskapene, det kan vi få i andre bøker.
Til de ytterst få Nesbø-skeptikerne der ute: Les boken, jeg er sikker på at du ikke kommer til å bli skuffet. (Om ikke annet så har du støttet en god sak ved å kjøpe den.)
Overskuddet fra denne boken og oppfølgeren, går til Harry Hole stiftelsen, som hjelper barn i fattige land med lese og skriveferdighetene, - et prosjekt verdt å støtte!
Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg.
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon.
Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.
Den store fanskaren til Jo Nesbø rynker kanskje litt på nesen over at boken, som bare rommer 172 sider er i korteste laget. Etter å ha lest boken vil jeg påstå at, ja den er kort men den er langt fra tynn. Det er ingenting "Harry Hole" over romanen, men et friskt pust fra en forfatter som nok gjorde lurt i å fornye seg litt. Dette er en innholdsrik historie, nesten litt Tarantino-aktig med sin lettvinte skyting og tendensen til "gladvold". Mye humor er her også, som fikk meg til å både humre og knegge, og på et tidspunkt lo jeg høyt - det er ikke hverdagskost.
Olav Johansen sin historie er skrevet i førsteperson og alt vi opplever ser vi gjennom hans øyne. Han er en type helt for seg selv, og leseren vil undre seg om han er helt kørka eller kanskje ikke så dum likevel. Til å være dyslektiker har han lest mye, men det er de andre "skavankene" hans som gjør ham sær. Hendelsesforløpet er kronologisk og lett å følge, og plottet er hakket mer originalt enn jeg hadde fryktet, da jeg først hørte om boken.
Her har vi å gjøre med en forfatter som er profesjonell til fingerspissene, og selv om jeg var skeptisk til den Agatha Christiepregede layouten, var forventningene høye. Dette er en absolutt velskrevet underholdningsroman, uten skildringer av verken de store følelsene eller vakre landskapene, det kan vi få i andre bøker.
Til de ytterst få Nesbø-skeptikerne der ute: Les boken, jeg er sikker på at du ikke kommer til å bli skuffet. (Om ikke annet så har du støttet en god sak ved å kjøpe den.)
Forlag: Aschehoug
Utgitt: mars 2015
Sider: 172
Kilde: Kjøpt boken