Lykkelig er den som kommer hjem fra påskeferie og så ligger det, ikke bare en bok, men en fantastisk bok, i postkassen :) Etter en skikkelig nedtur på flyet hjem, ble dette virkelig oppturen med stor O. Etter endt lesing er boken fylt med eselører, et sikkert tegn på at boken har fenget. Bær over med meg, jeg har prøvd å fatte meg i korthet.
![]()
Forlaget om boken:
Het hun virkelig Esther, fars bestemor som ble igjen da resten av familien flyktet fra det okkuperte Kiev i 1941?
De jiddiske ordene som hun tillitsfullt henvendte seg med til de tyske soldatene på gaten – hvem hørte dem? Og da soldatene skjøt bestemor «med nonchalant rutine», hvem sto i vinduet og så på?
I 1932 utførte en grandonkel ved navn Judas Stern et attentat på den tyske ambassaderåden i Moskva. Sterns bror, en revolusjonær fra Odessa, tok dekknavnet Petrowski. En oldefar grunnla et barnehjem for døvstumme jødiske barn i Warszawa.
Hvis et menneske ikke finner seg selv, blir det fullstendig oppslukt av stammen.
Det er greit å vite litt om bakgrunnen hennes når du leser, for dette er hennes jakt etter sine forfedres historie. En ferd som tar oss med til historiske steder og hendelser, som har betydd mye det siste hundreåret. Det er en personlig skildring som tar leseren med, ikke bare rundt om kring men også inn i hennes tanker og følelser.
Med på ferden på kryss av historien er bestemødrene hennes med de blomstrende navnene Margarita og Rosa. Familiens tradisjon med å være døvepedagoger preger historien, og gir handlingen en rød tråd som følges gjennom hele romanen.
Hver gang viseren på et for oss ukjent måleapparat slo ut, gikk babusjka ned på bakeriet. Hun kjøpte et kvart brød og gjemte det under puten. Slik trikser man bort døden, du skaffer deg en brødskalk, og døden kan ikke gjøre deg noe. Jo eldre hun ble, desto dypere sank hun ned i krigen. Mor var alltid forskrekket når hun fant en av disse brødbitene, det var et utbredt krigssyndrom, og ingen hadde noe middel mot det.
Kapitlene er navngitte og inneholder sin egen historie, men hele romanen er konsekvent gjennomført, oppfattes som ryddig og er preget av sammenheng og helhet. Medrivende er den også, jeg slukte de første hundre sidene før jeg fikk sukk for meg.
Mye av handlingen har naturlig nok med krigen å gjøre, sett fra mange forskjellige ståsteder. Når tårene kommer på side 86. er det ikke av forferdelse men av glede, for selv om handlingen kunne vært dyster er dette absolutt en optimistisk og håpefull historie.
Bestefedrene hennes er også med, og de har begge spennende historier. Krigshisseren Judas Stern var bror av hennes fars far, og omstendighetene som skildres rundt ham er fascinerende lesning. Historien er spekket av attentater, behov for å gå under jorden, dekknavn og hemmelige tjenester, men den er alltid personlig og nær.
Det jeg leser engasjerer meg så til de grader at jeg flere ganger måtte google steder og se på kart. Babij Jar fant jeg ikke på kartet, etter å ha lest om kløften hvor tyskerne i september 1941, drepte hele den gjenværende jødiske befolkningen i Kiev, føltes det meningsløst å ikke finne det på kartet.
Romanen hennes starter så langt tilbake som pogromen i Odessa i 1905 når bestemor Margarita var en liten jente, men det er i nåtid vi følger Katja Petrowskaja i hennes jakt på slekten som har blitt spredd for alle vinder. Spørsmålet forfatteren stiller med denne romanen, er "hva skjer når tidsvitnene ikke finnes lenger"? Hun minner oss på hvor viktig det ikke er å glemme, og gjør dette på en subtil måte som fikk meg til å tenke forbi teksten og den faktiske handlingen.
Dette er en alvorlig skildring, men det er ikke en sentimental bok. Den er velskrevet og lar oss få lov til å ta del i forfatterens innsikt og personlige engasjement, i dette som er et mørkt kapittel i, ikke bare Ukrainas, men hele Europas historie. Dette er ikke en skildring av tyskere og jøder, krig og dreping, men om forfatterens intense søken etter sine røtter.
Da jeg var ferdig å lese var jeg i det ettertenksomme hjørnet. Dette er en roman du leser fort, men ikke blir fort ferdig med. Jeg har lært mye, om Kiev og Odessa, om den forferdelige krigen, men mest av alt om mennesker. Esther, kanskje er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese!
Het hun virkelig Esther, fars bestemor som ble igjen da resten av familien flyktet fra det okkuperte Kiev i 1941?
De jiddiske ordene som hun tillitsfullt henvendte seg med til de tyske soldatene på gaten – hvem hørte dem? Og da soldatene skjøt bestemor «med nonchalant rutine», hvem sto i vinduet og så på?
I 1932 utførte en grandonkel ved navn Judas Stern et attentat på den tyske ambassaderåden i Moskva. Sterns bror, en revolusjonær fra Odessa, tok dekknavnet Petrowski. En oldefar grunnla et barnehjem for døvstumme jødiske barn i Warszawa.
Hvis et menneske ikke finner seg selv, blir det fullstendig oppslukt av stammen.
Katja Petrowskaja er født i Kiev i 1970. Hun har studert litteraturvitenskap i Russland og etter i voksen alder å ha lært seg tysk, bor og skriver hun nå for Berlinske aviser. Esther, kanskje som er hennes debut som romanforfatter kom ut i Tyskland i fjor, og den er allerede nominert til flere litterære priser, og oversatt til 18 språk.
Det er greit å vite litt om bakgrunnen hennes når du leser, for dette er hennes jakt etter sine forfedres historie. En ferd som tar oss med til historiske steder og hendelser, som har betydd mye det siste hundreåret. Det er en personlig skildring som tar leseren med, ikke bare rundt om kring men også inn i hennes tanker og følelser.
Med på ferden på kryss av historien er bestemødrene hennes med de blomstrende navnene Margarita og Rosa. Familiens tradisjon med å være døvepedagoger preger historien, og gir handlingen en rød tråd som følges gjennom hele romanen.
Hver gang viseren på et for oss ukjent måleapparat slo ut, gikk babusjka ned på bakeriet. Hun kjøpte et kvart brød og gjemte det under puten. Slik trikser man bort døden, du skaffer deg en brødskalk, og døden kan ikke gjøre deg noe. Jo eldre hun ble, desto dypere sank hun ned i krigen. Mor var alltid forskrekket når hun fant en av disse brødbitene, det var et utbredt krigssyndrom, og ingen hadde noe middel mot det.
Kapitlene er navngitte og inneholder sin egen historie, men hele romanen er konsekvent gjennomført, oppfattes som ryddig og er preget av sammenheng og helhet. Medrivende er den også, jeg slukte de første hundre sidene før jeg fikk sukk for meg.
Mye av handlingen har naturlig nok med krigen å gjøre, sett fra mange forskjellige ståsteder. Når tårene kommer på side 86. er det ikke av forferdelse men av glede, for selv om handlingen kunne vært dyster er dette absolutt en optimistisk og håpefull historie.
Bestefedrene hennes er også med, og de har begge spennende historier. Krigshisseren Judas Stern var bror av hennes fars far, og omstendighetene som skildres rundt ham er fascinerende lesning. Historien er spekket av attentater, behov for å gå under jorden, dekknavn og hemmelige tjenester, men den er alltid personlig og nær.
Det jeg leser engasjerer meg så til de grader at jeg flere ganger måtte google steder og se på kart. Babij Jar fant jeg ikke på kartet, etter å ha lest om kløften hvor tyskerne i september 1941, drepte hele den gjenværende jødiske befolkningen i Kiev, føltes det meningsløst å ikke finne det på kartet.
Romanen hennes starter så langt tilbake som pogromen i Odessa i 1905 når bestemor Margarita var en liten jente, men det er i nåtid vi følger Katja Petrowskaja i hennes jakt på slekten som har blitt spredd for alle vinder. Spørsmålet forfatteren stiller med denne romanen, er "hva skjer når tidsvitnene ikke finnes lenger"? Hun minner oss på hvor viktig det ikke er å glemme, og gjør dette på en subtil måte som fikk meg til å tenke forbi teksten og den faktiske handlingen.
Dette er en alvorlig skildring, men det er ikke en sentimental bok. Den er velskrevet og lar oss få lov til å ta del i forfatterens innsikt og personlige engasjement, i dette som er et mørkt kapittel i, ikke bare Ukrainas, men hele Europas historie. Dette er ikke en skildring av tyskere og jøder, krig og dreping, men om forfatterens intense søken etter sine røtter.
Da jeg var ferdig å lese var jeg i det ettertenksomme hjørnet. Dette er en roman du leser fort, men ikke blir fort ferdig med. Jeg har lært mye, om Kiev og Odessa, om den forferdelige krigen, men mest av alt om mennesker. Esther, kanskje er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese!
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014/på norsk 2015
Sider: 277
Kilde: Leseeksemplar
Romanen lanseres i Norge 9. april!