Inn i labyrinten av Sigge Eklund

Det er søndag igjen og tid for ny smakebit. Denne gangen har jeg lest en svensk forfatter som jeg ikke hadde hørt om før. Er han så godt kjent i Sverige som de vil ha det til?
Flere smakebiter finner du på bloggen Flukten fra virkeligheten, ta gjerne en tur innom der i dag!


Skal si svenskene vet å fostre frem krimforfattere. Sigge Eklund debuterte i 1999 og har siden da en rekke utgivelser, av forskjellig format bak seg. Jeg leste Ritaleser sin omtale noen uker før jeg selv leste boken, og var derfor forberedt på likheten med Madeleine-saken.

Fra baksiden av boken:
En maikveld forsvinner elleve år gamle Magda Horn hjemmefra mens foreldrene er ute og spiser middag på en restaurant i nabolaget. De er mest opptatt av å speile seg i egen suksess og i hverandre, og selv om Magda er et elsket barn, har hun egentlig vært usynlig lenge. Altfor lenge. Og en dag er hun borte.
Gjennom fire nære og sterke fortellerstemmer nøstes trådene rundt Magdas forsvinning opp. Inn i labyrinten er en elegant psykologisk thriller, hvor menneskene og forholdet mellom dem står like sentralt som selve forbrytelsen.




Ved bokens begynnelse befinner vi oss 7-8 måneder etter Magda Horn har forsvunnet fra sitt hjem i Stockholm. Hennes mor Åsa som er psykolog er klar for å begynne å jobbe igjen, men sliter stadig med traume etter datterens mystiske forsvinning. Hennes mann og Magdas far er mistenkt i saken, men er tilbake i jobb som forlegger.

Åsa setter kursen direkte mot heisen og trekker i skjerfet for å skjule ansiktet da hun går forbi resepsjonen. Heldigvis har ikke kjerringene på fireren kommet ennå, så hun kan smette inn på psykiatrisk uten å møte noen av kollegene. 

I tillegg til disse to stemmene, får ekteparet Katja og Tom, minst like mye taletid. Faktisk får vi Tom sin versjon før vi får høre hvordan far til den forsvunne jenten har det. Skriveteknikken som blir benyttet i denne thrilleren gjør at leseren må følge godt med ved kapittelskifter. Det hoppes i tid, og handlingen foregår både før og etter forsvinningen. Dette er ikke en kriminalroman siden vi ikke får innblikk i noe av politietterforskingen, det er kun følelsene og handlingene til et knippe pårørende som danner grunnlag for spenningen.

Til å være en psykologisk thriller er det mye tårer og kroppslig omgang. Karakteroppbyggingen er veldig bra, og vi kommer godt under huden på hovedpersonene og de rundt dem. Handlingen er uventet alvorlig og skildrer på en fin måte deres frykt, anger og dunkle hemmeligheter.

Historien byr på overraskende vendinger, og selv om det noen ganger kommer opp ting som i mine øyne er lite realistisk, er dette en bladvender som tilgir at ikke absolutt alt henger på greip. Jeg syntes karakterene hadde for mange "tilfeldige" kryssningspunkter, men det måtte kanskje bli sånn for at historien skulle gå opp.

Dette er en spenningsbok for den som ikke er glad i blod og gørr, den har et høyt tempo og var vanskelig å legge fra seg. Direkte spennende vil jeg ikke si at den var, men intensitet og høy driv.

Så til Rita sine innvendinger. Les gjerne hennes omtale, hun har belyst detaljer om Madeleinesaken som sammenfaller med handlingen i denne boken. Jeg er enig med henne at siden saken er så fersk og ennå ikke oppklart, så er det kanskje litt smakløst å bruke de samme detaljene.
I mine øyne har denne romanen så mye mer ved seg, og for meg som ikke ser tv og dermed ikke har blitt pepret med informasjon om Madeleine i så stor grad, reagerte jeg ikke på sammenfallene like sterkt som Rita.

Boken stiller spørsmål som "hva skjer når vi opplever traumer i barndommen som vi ikke får bearbeidet?" og "er det lov å leve når den andre dør? Den tar for seg hvor vanskelig det er å være menneske, og beskriver på en fin måte mellommenneskelige forhold.