Den norske pasienten er en roman, trygt plassert i sjangeren "humor". For meg har humor alltid vært en "vinn eller forsvinn" sjanger, så jeg var veldig spent på denne her.
![]()
Forlaget om handlingen:
Den en gang så lovende Leo Vangen har brakt seg selv i sikkerhet på Gåsøya på vestsiden av Snarøya i Bærum, der han lever et trygt, men begrenset liv. Da den sykmeldte dorgeentusiasten Trond Bast fisker opp liket av en polakk utenfor Fornebulandet, tvinges Leo Vangen ut i en verden bestående av korrupsjon, drap, gammel kjærlighet og misbruk av rusmidler og au pairer.
De første hundre sidene gikk som en lek, jeg humret og lo og syntes historien begynte riktig så bra. Videre utover flatet liksom historien ut, og bare humoren var tilbake. Lars Lenth skriver bra og har virkelig taket på det humoristiske, men historien som skal fortelles er litt i tynneste laget. Noen Ibsen-sitater går igjen, men her er få saftige fraspark. Underbuksehumor har forfatteren heldigvis holdt seg langt unna, og selv om han karikerer den rike toppsjefen, føler jeg at han greier å bygge opp noen troverdige karakterer.
Det er godt mulig at de som bor i Bærum, enten på den ene eller andre kanten, finner en hel del å kjenne seg igjen i, og da blir det selvfølgelig ekstra gøy å lese. For meg som forbinder Bærum med rike sossegutter i pappa sin alt for dyre bil, og kun ser noen av sorten når de går av bussen ved Handelshøyskolen, blir det for lite å kjenne seg igjen i.
Den en gang så lovende Leo Vangen har brakt seg selv i sikkerhet på Gåsøya på vestsiden av Snarøya i Bærum, der han lever et trygt, men begrenset liv. Da den sykmeldte dorgeentusiasten Trond Bast fisker opp liket av en polakk utenfor Fornebulandet, tvinges Leo Vangen ut i en verden bestående av korrupsjon, drap, gammel kjærlighet og misbruk av rusmidler og au pairer.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2011
Sider: 313
Kilde: Biblioteket
De første hundre sidene gikk som en lek, jeg humret og lo og syntes historien begynte riktig så bra. Videre utover flatet liksom historien ut, og bare humoren var tilbake. Lars Lenth skriver bra og har virkelig taket på det humoristiske, men historien som skal fortelles er litt i tynneste laget. Noen Ibsen-sitater går igjen, men her er få saftige fraspark. Underbuksehumor har forfatteren heldigvis holdt seg langt unna, og selv om han karikerer den rike toppsjefen, føler jeg at han greier å bygge opp noen troverdige karakterer.
Det er godt mulig at de som bor i Bærum, enten på den ene eller andre kanten, finner en hel del å kjenne seg igjen i, og da blir det selvfølgelig ekstra gøy å lese. For meg som forbinder Bærum med rike sossegutter i pappa sin alt for dyre bil, og kun ser noen av sorten når de går av bussen ved Handelshøyskolen, blir det for lite å kjenne seg igjen i.