Bøen en novellesamling av Joakim Hunnes

Det var Ellikken som med sin begeistrede omtale fristet meg til å lese Bøen. Jeg har ikke lest mange norske utgivelser i år og leser gjerne novellesamlinger (på nynorsk...), så dette var midt i blinken!

Forlaget om boken:
Ein tidligare lærar og tobarnsfar har mista alt og klarer ikkje leve lenger. Ein sjømann bankar opp ein kollega som hevdar at kona hans er utru, og blir sendt i land. Ein seksuelt frustrert småbarnsfar innleiar eit forhold til ungdomskjærasten. Ein einsleg bonde tek seg ei postordrebrud og endar med å drikke seg frå gard og grunn. Nevøen hans tek eit sabbatsår for å skrive og flyttar inn på garden. Det bringer tilbake minne om ein skjebnesvanger sumar for tjue år sidan.



Samlingen består av tilsammen ni noveller av noenlunde lik lengde. Bare den siste som også har gitt tittelen til boken er lengre. Vi er på en liten plass i Norge og novellene handler om vanlige mennesker som opplever konsekvensene av å tie om ting.

Det er alltid spennende å lese den første novellen i en samling, for ofte sier denne mye om hva en har i vente. Preludium som var den første satte meg i full beredskap, den fikk meg til å skjønne at dette ikke utelukkende blir en kosestund, så jeg rettet meg opp i ryggen, og leste spent videre.

Kahytta handler om tre brødre som vokser opp til å bli slosskjemper. Det er den yngste broren som har fortellerstemmen, og som i de andre novellene kommer det ikke klart frem hva hans navn er. Novellene henger sammen på et vis, noe som bare vagt antydes og leseren kan selv koble dem sammen etterhvert som en leser seg gjennom novellene.

I novellen Antonsen-brørne glimrer forfatteren med sin fortellerkunst. Innenfor denne korte novellen blir vi presentert for tre tema, som alle tre kunne blitt en roman i seg selv; å bli fratatt sertifikatet pga. høy alder, nedleggelse av familiegården og fordommer mot østlendinger/voldtekt og drap. En skulle tro at med bare 8 korte sider til rådighet ville dette oppleves som oppramsing, men forfatteren greier med få ord å vise dyp innsikt i menneskesinnet.

Snut var den novellen som fikk meg til å le høyt. I Semifinale ante jeg utbruddet som måtte komme mot slutten, men det rykket kraftig i lattermusklene av den også. Når vi kom til Hanrei, var jeg glad for å være alene hjemme, for begynnelsen på denne novellen var hetere en den heteste sommerdag.

Når jeg kom til Bøen som er den siste og lengste novellen, hadde hodet mitt begynt å flette sammen karakterene i alle novellene i et forsøk på å plassere dem i en større sammenheng. Hunnes skriver på en overbevisende måte, og bruker et språk som passer inderlig godt med handlingen.