Vi tok en litt spontan tur til England, og i forkant av den noterte jeg meg en del titler som norske bokbloggere hadde anbefalt. På bloggen Av en annen verden skriver Elin en fristende omtale av Jo Walton sin roman My real children. På bloggen Mellom bokstablene fant jeg Mariannes spennende omtale av Emily St. John Mandel sin dystopi Station Eleven.
Det var interessant å lese disse bøkene på rappen, to sjangere som ligger utenfor min komfortsone, men som jeg oftere og oftere dras mot. Jeg har ikke tenkt å skrive mye om bøkene, ei heller sammenligne dem, men henviser gjerne til bloggomtalene over.
![]()
Jo Walton - My real children
Forfatteren er vinner av diverse priser for sine romaner, og denne her blir omtalt av San Francisco Chronicle som den beste Science Fiction og Fantasy bok i 2014.
Handlingen starter i nåtid. Vi blir kjent med Patricia Cowan når hun er en gammel forvirret dame som blir tatt vare på på et aldershjem. Hun er stadig vekk forvirret og husker seg selv i forskjellige roller i livet.
Videre utover i boken blir vi tatt med tilbake til hennes barndom, ungdom og voksenliv. Vi er med når krigen starter og når hun møter Mark, som hun gifter seg med, eller gjør hun det? Jeg likte godt Pat sine turer til Italia, og det flotte forholdet hennes til Bee.
Når hun i sin ungdom er i Oxford så splittes personligheten hennes, og vi følger Pat og Trich i annet hvert kapittel. Hun lever helt forskjellige liv men er allikevel det samme mennesket. Begge historiene er spennende å følge, og jeg frydet meg i begynnelsen over følelsen av å ikke helt skjønne hva som skulle skje.
Kulissene i My real children er verden slik vi kjenner den. Forfatteren skildrer historiske hendelser, men gir oss to versjoner av hvordan Patricia opplevde dem. De mellommenneskelige relasjonene har fått mye plass, noe som gjør at leseren glemmer at dette er fantasy. Den ville tanken at vi muligens lever parallelle liv lå å lurte i bakhodet, men boken oppfattes ikke som "alternativ".
Vil du ta et forsiktig skritt inn i fantasy-verdenen og ønsker å lese en roman med en engasjerende historie, så er dette muligens noe for deg. Takk for tipset Elin!
![]()
Emily St. John Mandel - Station Eleven
Dette er en dystopi med en mangefaset historie. Vi tas med frem og tilbake forbi tidspunket for når verden ble en annen. Handlingen starter i nåtid hvor den eldre Shakespeare-skuespilleren Arthur Leander kollapser og dør på scenen, når han spiller Kong Lear. Det neste faste holdepunktet er 20 år etter det dødelige viruset gjør verden ugjenkjennelig. Arthur Leander er død, men det er han og hans koner, som er den røde tråden.
Noen karakterer blir vi kjent med under katastrofen, og dukker opp igjen mye senere, mens andre lærer vi å kjenne via tegneserien som Miranda tegner. Det er denne tegneserien som har gitt navn til denne romanen, og den gir oss også noen svar mot slutten av boken.
Det er dystert dette her, men også tankevekkende på et vis. Jeg gjorde meg en del betraktninger rundt hvor hjelpeløse vi mennesker har blitt, når jeg leste denne boken. Det er en god historie dette her med intriger og en besnærende handling.
Station eleven er litt annerledes enn de andre dystopiene jeg har lest. Her legges det ikke fokus på hvordan menneskene klarer seg. Vi får aldri høre hva de spiser, eller hvordan de skaffer seg mat, vann eller varme. Vi følger teatertruppen the Symphony som i motsetning til mange andre ikke har slått seg ned i forfalte bygninger, men med stor fare reiser rundt og setter opp teaterforestillinger.
Er du, som meg glad i Shakespeare og teater, er dette kanskje en fin inngang til dystopienes verden? Jeg likte i alle fall boken veldig godt. Takk for tipset Marianne!
Det var interessant å lese disse bøkene på rappen, to sjangere som ligger utenfor min komfortsone, men som jeg oftere og oftere dras mot. Jeg har ikke tenkt å skrive mye om bøkene, ei heller sammenligne dem, men henviser gjerne til bloggomtalene over.
Forfatteren er vinner av diverse priser for sine romaner, og denne her blir omtalt av San Francisco Chronicle som den beste Science Fiction og Fantasy bok i 2014.
Handlingen starter i nåtid. Vi blir kjent med Patricia Cowan når hun er en gammel forvirret dame som blir tatt vare på på et aldershjem. Hun er stadig vekk forvirret og husker seg selv i forskjellige roller i livet.
Videre utover i boken blir vi tatt med tilbake til hennes barndom, ungdom og voksenliv. Vi er med når krigen starter og når hun møter Mark, som hun gifter seg med, eller gjør hun det? Jeg likte godt Pat sine turer til Italia, og det flotte forholdet hennes til Bee.
Når hun i sin ungdom er i Oxford så splittes personligheten hennes, og vi følger Pat og Trich i annet hvert kapittel. Hun lever helt forskjellige liv men er allikevel det samme mennesket. Begge historiene er spennende å følge, og jeg frydet meg i begynnelsen over følelsen av å ikke helt skjønne hva som skulle skje.
Kulissene i My real children er verden slik vi kjenner den. Forfatteren skildrer historiske hendelser, men gir oss to versjoner av hvordan Patricia opplevde dem. De mellommenneskelige relasjonene har fått mye plass, noe som gjør at leseren glemmer at dette er fantasy. Den ville tanken at vi muligens lever parallelle liv lå å lurte i bakhodet, men boken oppfattes ikke som "alternativ".
Vil du ta et forsiktig skritt inn i fantasy-verdenen og ønsker å lese en roman med en engasjerende historie, så er dette muligens noe for deg. Takk for tipset Elin!
Dette er en dystopi med en mangefaset historie. Vi tas med frem og tilbake forbi tidspunket for når verden ble en annen. Handlingen starter i nåtid hvor den eldre Shakespeare-skuespilleren Arthur Leander kollapser og dør på scenen, når han spiller Kong Lear. Det neste faste holdepunktet er 20 år etter det dødelige viruset gjør verden ugjenkjennelig. Arthur Leander er død, men det er han og hans koner, som er den røde tråden.
Noen karakterer blir vi kjent med under katastrofen, og dukker opp igjen mye senere, mens andre lærer vi å kjenne via tegneserien som Miranda tegner. Det er denne tegneserien som har gitt navn til denne romanen, og den gir oss også noen svar mot slutten av boken.
Det er dystert dette her, men også tankevekkende på et vis. Jeg gjorde meg en del betraktninger rundt hvor hjelpeløse vi mennesker har blitt, når jeg leste denne boken. Det er en god historie dette her med intriger og en besnærende handling.
Station eleven er litt annerledes enn de andre dystopiene jeg har lest. Her legges det ikke fokus på hvordan menneskene klarer seg. Vi får aldri høre hva de spiser, eller hvordan de skaffer seg mat, vann eller varme. Vi følger teatertruppen the Symphony som i motsetning til mange andre ikke har slått seg ned i forfalte bygninger, men med stor fare reiser rundt og setter opp teaterforestillinger.
Er du, som meg glad i Shakespeare og teater, er dette kanskje en fin inngang til dystopienes verden? Jeg likte i alle fall boken veldig godt. Takk for tipset Marianne!