De fem siste årene har Frode Eie Larsen utgitt en bok i året. Englefjær er den tredje krimmen jeg leser av ham, og jeg er imponert over hva han får til.
Fra bakpå boken:
Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn.
Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?
mors subita, non violenta, causa ignota
Forlag: Liv
Utgis: september 2015
Sider: 362
Kilde: Leseeksemplar
Denne boken har fått en stor stjerne for sitt høye tempo. Den var så rask og lett å lese at jeg nesten ikke greide å bla fort nok, og mot slutten føltes det som en treningsøkt. Det som gjør det så lett er de mange kapitlene, som igjen er delt inn i uendelig mange merkede avsnitt. Her er flere fortellerstemmer, hvor mange ble jeg ikke sikker på før et godt stykke uti boken, for det ble holdt skjult hvem det er som snakker.
Handlingen er kronologisk og med flere tråder som skal introduseres, men dette gjøres kjapt og greit.
Det blir ganske tidlig hintet om hvem ugjerningsmannen kan være, men som den drevne krimleser jeg er bet jeg ikke på det agnet. At dette ble tydeliggjort flere ganger i begivenhetene videre var bare irriterende, så når den virkelige morderen blir avslørt på slutten var jeg ikke overrasket.
Det er en thriller med høyt action nivå dette her, men med en tematikk i bunn som gjør den interessant å lese. Spørsmålet om aktiv dødshjelp engasjerer og jeg gjør meg mine refleksjoner mens jeg leser. Vi er også innom konemishandling og alkoholiserte ensomme menn, og jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over hvorfor noen blir ofre og bukker under mens andre klarer seg etter forholdene bra. Uten at noe blir overtydelig, får vi en forståelse for hvorfor morderen har handlet som hun gjorde, mens enkelte andres reaksjonsmønster var mer uklart for meg.
Oskar Myhre og kjæresten Jessica, som vi kjenner fra tidligere bøker, er med også i denne "episoden". De har en tilbaketrukket rolle, men en som allikevel bidrar til spenningen underveis.
To stereotyper kan jeg ikke unngå å påpeke. Eddi kommenterer at kvinnene rundt ham er masete. Ikke mindre enn 4 av dem blir tildelt akkurat denne karakteristikken, på en eller annen måte. Hallo!? Det andre er beskrivelsen av Wilhelm Gedde-Dahl, bare fordi han er en kakse trenger han å ha et så snobbete navn? og være så arrogant og ufyselig? Hvis målet var at leseren ikke skulle ha sympati med ham, så oppnådde man det for min del, men hvorfor skal man ikke ha sympati med noen som nettopp har mistet en nyfødt baby?
Eddi Stubb blir bare nesten personlig involvert i dramaet, og Oskar er også bare litt med, så her slapp vi heldigvis unna det godt brukte virkemiddelet for å øke spenningen.
Jeg kunne ønske meg en litt tydeligere fortellerstemme, for jeg brukte for mye energi på å prøve å forstå hvem det er som snakker. Som oftest blir man kjent med morderen på denne måten, men her var det flere sånne skjulte stemmer.
Da jeg ved endt lesning bladde meg frem og leste noen avsnitt sporadisk fra første halvdel av boken, falt mye på plass. Da skjønte jeg med en gang hvem det er som snakker, og det ga mening. Jeg skulle gjerne ha byttet ut frustrasjonen min med den meningen underveis.
Konklusjonen min blir at dette er en forrykende thriller som gir høy underholdningsverdi. Vi får mye dramatikk utenfor politikammeret, noe jeg liker godt. Jeg har gitt den en 5`er på terningen, på tross av de småtingene jeg hang meg opp i. Dette indikerer hvor høyt jeg skattet tempoet og driven i fortellingen, som nær sagt fikk meg til å tørke svennen mens jeg leste.
Fra bakpå boken:
Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn.
Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?
mors subita, non violenta, causa ignota
Forlag: Liv
Utgis: september 2015
Sider: 362
Kilde: Leseeksemplar
Denne boken har fått en stor stjerne for sitt høye tempo. Den var så rask og lett å lese at jeg nesten ikke greide å bla fort nok, og mot slutten føltes det som en treningsøkt. Det som gjør det så lett er de mange kapitlene, som igjen er delt inn i uendelig mange merkede avsnitt. Her er flere fortellerstemmer, hvor mange ble jeg ikke sikker på før et godt stykke uti boken, for det ble holdt skjult hvem det er som snakker.
Handlingen er kronologisk og med flere tråder som skal introduseres, men dette gjøres kjapt og greit.
Det blir ganske tidlig hintet om hvem ugjerningsmannen kan være, men som den drevne krimleser jeg er bet jeg ikke på det agnet. At dette ble tydeliggjort flere ganger i begivenhetene videre var bare irriterende, så når den virkelige morderen blir avslørt på slutten var jeg ikke overrasket.
Det er en thriller med høyt action nivå dette her, men med en tematikk i bunn som gjør den interessant å lese. Spørsmålet om aktiv dødshjelp engasjerer og jeg gjør meg mine refleksjoner mens jeg leser. Vi er også innom konemishandling og alkoholiserte ensomme menn, og jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over hvorfor noen blir ofre og bukker under mens andre klarer seg etter forholdene bra. Uten at noe blir overtydelig, får vi en forståelse for hvorfor morderen har handlet som hun gjorde, mens enkelte andres reaksjonsmønster var mer uklart for meg.
Oskar Myhre og kjæresten Jessica, som vi kjenner fra tidligere bøker, er med også i denne "episoden". De har en tilbaketrukket rolle, men en som allikevel bidrar til spenningen underveis.
To stereotyper kan jeg ikke unngå å påpeke. Eddi kommenterer at kvinnene rundt ham er masete. Ikke mindre enn 4 av dem blir tildelt akkurat denne karakteristikken, på en eller annen måte. Hallo!? Det andre er beskrivelsen av Wilhelm Gedde-Dahl, bare fordi han er en kakse trenger han å ha et så snobbete navn? og være så arrogant og ufyselig? Hvis målet var at leseren ikke skulle ha sympati med ham, så oppnådde man det for min del, men hvorfor skal man ikke ha sympati med noen som nettopp har mistet en nyfødt baby?
Eddi Stubb blir bare nesten personlig involvert i dramaet, og Oskar er også bare litt med, så her slapp vi heldigvis unna det godt brukte virkemiddelet for å øke spenningen.
Jeg kunne ønske meg en litt tydeligere fortellerstemme, for jeg brukte for mye energi på å prøve å forstå hvem det er som snakker. Som oftest blir man kjent med morderen på denne måten, men her var det flere sånne skjulte stemmer.
Da jeg ved endt lesning bladde meg frem og leste noen avsnitt sporadisk fra første halvdel av boken, falt mye på plass. Da skjønte jeg med en gang hvem det er som snakker, og det ga mening. Jeg skulle gjerne ha byttet ut frustrasjonen min med den meningen underveis.
Konklusjonen min blir at dette er en forrykende thriller som gir høy underholdningsverdi. Vi får mye dramatikk utenfor politikammeret, noe jeg liker godt. Jeg har gitt den en 5`er på terningen, på tross av de småtingene jeg hang meg opp i. Dette indikerer hvor høyt jeg skattet tempoet og driven i fortellingen, som nær sagt fikk meg til å tørke svennen mens jeg leste.
Rekkefølgen på bøkene hans:
Hemmeligheten
Frostrøyk
Englefjær