Vi ba aldri om vinger av Vanessa Diffenbaugh

Det var noe med coveret og tittelen på denne romanen som lokket meg til seg. Jeg har ikke lest Blomstenes hemmelige språk, men har fått med meg at den har blitt godt mottatt. Etter å ha lest Vi ba aldri om vinger er det ikke tvil om at jeg må se nærmere på denne forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Letty Espinosa har egentlig aldri vært den moren hun har ønsket å være for de to barna sine - 15 år gamle Alex og Luna på 6. Barna vet ikke hvem fedrene deres er, og de bor sammen med Letty og besteforeldrene i et fattig område i San Fransisco. Når besteforeldrene bestemmer seg for å flytte tilbake til Mexico, snus Lettys tilværelse på hodet. Hun må klare seg selv og være både mor og forsørger. 
I baren på flyplassen der hun jobber, dukker det plutselig opp en ny kollega som får henne til å se annerledes på tilværelsen. 

Samtidig blir Alex forelsket i en klassevenninne, og når han en dag skjønner hvem som er hans far, settes mye på spill i den lille familien.

Handlingen starter med at alenemoren Letty har reist med sin egen mor Maria Helena tilbake til Mexico, for å finne faren som nekter å returnere til USA etter et besøk. En misforståelse med barnevakten resulterer i at hennes to barn blir alene hjemme den tiden det tar før hun er tilbake. Der Alex er pliktoppfyllende og en skikkelig gutt, er lillesøsteren Luna et barn som gjør det vanskelig for Alex å holde skjult, at de er alene hjemme.

Letty gir i starten et utrolig dårlig inntrykk, og jeg ble sint på henne da jeg leste. Når hun kommer tilbake uten sine foreldre og for første gang blir nødt til å ta seg av barna sine på egenhånd, beviser hun heldigvis at hun kan hvis hun må.
Den lille familien sitter dårlig i det, og Letty greier så vidt å tjene nok penger ved å jobbe dagskift i baren på flyplassen som ligger like ved. De drømmer om å flytte til andre siden av den store motorveien, for der vil barna kunne gå på en mye bedre skole.
Dette er en skjønn roman med masse nerve og spenning. Flere tema blir introdusert, blant annet dette med å være innflyttere til USA både med og uten oppholdstillatelse. Morfar Enrique var en kunstner med fuglefjær. Når han forlot dem etterlot han fjærsamlingen sin til Alex med en enkel beskjed: Lag vinger! Interessen for fugler og fjær har Alex fått med seg, og tema ligger som et bakteppe gjennom hele romanen, uten at en kan si at det er dette den handler om.

Romanen har god utvikling og byr på mange overraskende vendinger, uten at jeg vil røpe flere av dem her. Jeg kan også innrømme at jeg ble overrasket over enkelte aspekter ved det amerikanske samfunnet, blant annet hvor stor forskjell det er på offentlige skoler. Vi ba aldri om vinger gjorde sterkt inntrykk på meg og jeg anbefaler den gjerne videre!

Innleser Cathrin Gram leser på en sånn måte som jeg liker, ganske fort og uten så alt for mye innlevelse. Det er et godt tegn at jeg ikke har skjenket henne en tanke gjennom hele boken, og det skal hun berømmes for.