Viktoria Lindberg er en ung norsk forfatter som for to år siden debuterte med romanen Verdens viktigste begivenhet. I år gir hun ut en novellesamling som tar for seg kvinner og menn i ulike stadier i livet, i deres møte med fremmedhet, med ensomhet og hverandre.
![]()
Novellesamlingen inneholder 10 forholdsvis korte noveller av noen lunde lik lengde. De har alle den samme "feelingen" og er bygget opp rundt samme lest.
Det er noe ryddig og greit med novellesamlinger som har et tema som går igjen, og hvor en etterhvert vet hva en kan forvente, og får det.
Historiene tar for seg de små øyeblikkene i livet. Hovedpersonen er ofte en betrakter som er i og samtidig utenfor situasjonen som beskrives. Noen føler seg usynlig, mens andre føler seg stengt inne i sitt eget liv. Novellene er krydret med disse lynraske små tankene vi gjør oss, de som har slektskap med reflekser, og som er vanskelig å sette ord på.
Et tema de fleste novellene inneholder er menstruasjon og sperma. I Ovulasjon er det den tidlige mensen det handler om, og problemene sammenlignes med sengevæting på en underfundig måte. I Mine ufødte søsken er det de ubrukte eggene sammen med sædutløsning, som danner grunnlaget for en tanke som er verdt å følge. Denne novellen er den eneste som har tilløp til spenning, med "holdin-trusa" som glemmes igjen på vasken.
Hver novelle har et bredt spekter av hendelser. Det er nesten så jeg kunne ønske meg at hver historie var dobbelt så lang. Novellene skildrer mennesker som er litt på utsiden og ikke helt i vater, i seg selv. Stemningen er ofte vemodig og nedtont, som om hovedpersonen har gransket seg selv litt for lenge og litt for grundig.
De novellene jeg likte best var Vår førstefødte som handler om å elske selve forholdet til mannen sin, også etter to barn og 20 års samliv. I Sneglehus møter vi en dame som tror hun tapper andre for energi bare ved sin tilstedeværelse, og som derfor trekker seg mer og mer vekk fra folk. Den novellen som har litt brodd og et ørlite politisk engasjement er Bare et tøystykke, som beskriver et barns møte med en hijabkledd dame. Den lille gutten ser på henne som et mystisk, usynlig, svart spøkelse, og engster seg for om hun får puste.
Viktoria Lindberg gir oss her ti fine historier som inneholder mange situasjoner det går an å sette seg inn i. Skrivestilen hennes gjør det lett å lese, og hver historie rundes av på en behersket og behagelig måte. En møter lite motstand når en leser Snart er dette lenge siden, og det som gjorde sterkest inntrykk på meg, er faktisk tittelen på novellesamlingen.
Det er noe ryddig og greit med novellesamlinger som har et tema som går igjen, og hvor en etterhvert vet hva en kan forvente, og får det.
Historiene tar for seg de små øyeblikkene i livet. Hovedpersonen er ofte en betrakter som er i og samtidig utenfor situasjonen som beskrives. Noen føler seg usynlig, mens andre føler seg stengt inne i sitt eget liv. Novellene er krydret med disse lynraske små tankene vi gjør oss, de som har slektskap med reflekser, og som er vanskelig å sette ord på.
Et tema de fleste novellene inneholder er menstruasjon og sperma. I Ovulasjon er det den tidlige mensen det handler om, og problemene sammenlignes med sengevæting på en underfundig måte. I Mine ufødte søsken er det de ubrukte eggene sammen med sædutløsning, som danner grunnlaget for en tanke som er verdt å følge. Denne novellen er den eneste som har tilløp til spenning, med "holdin-trusa" som glemmes igjen på vasken.
Hver novelle har et bredt spekter av hendelser. Det er nesten så jeg kunne ønske meg at hver historie var dobbelt så lang. Novellene skildrer mennesker som er litt på utsiden og ikke helt i vater, i seg selv. Stemningen er ofte vemodig og nedtont, som om hovedpersonen har gransket seg selv litt for lenge og litt for grundig.
De novellene jeg likte best var Vår førstefødte som handler om å elske selve forholdet til mannen sin, også etter to barn og 20 års samliv. I Sneglehus møter vi en dame som tror hun tapper andre for energi bare ved sin tilstedeværelse, og som derfor trekker seg mer og mer vekk fra folk. Den novellen som har litt brodd og et ørlite politisk engasjement er Bare et tøystykke, som beskriver et barns møte med en hijabkledd dame. Den lille gutten ser på henne som et mystisk, usynlig, svart spøkelse, og engster seg for om hun får puste.
Viktoria Lindberg gir oss her ti fine historier som inneholder mange situasjoner det går an å sette seg inn i. Skrivestilen hennes gjør det lett å lese, og hver historie rundes av på en behersket og behagelig måte. En møter lite motstand når en leser Snart er dette lenge siden, og det som gjorde sterkest inntrykk på meg, er faktisk tittelen på novellesamlingen.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015
Sider: 208
Kilde: Biblioteket