Det hender jeg kommer over "snåle" bøker, som enten har en uforståelig handling (eller handling, som jeg definerer det, uteblir) eller boken er skrevet på en uvant måte.
En mann som sover er en sånn eksperimentell bok, men den bød på akkurat nok fotfeste til at jeg kom meg gjennom hele.
![]()
Fra bakpå boken:
En mann som sover er historien om hverdagen til en ung mann med en økende følelse av fremmedgjøring i sitt eget liv; en historie om et menneske på vei mot erfaringen av den absolutte likegyldighet. Romanen følger innbitt en ung manns livslede til det ytterste: begivenhetsløse dager glir forbi; endeløse vandringer om natten uten mål og mening; døsige morgener tilbragt i sengen, lyttende med halvhjertet oppmerksomhet til naboens bevegelser på den andre siden av veggen. Ingenting skjer og det blir heller ikke gjort noe som helst for å endre på situasjonen. Som om romanen selv var i en tilstand av lediggang gir den et dypsindig innblikk i en manns følelse av egen meningsløshet.
Tema i romanen belyser menneskenes eksistens. Romanen handler om tid og stillhet og tingene vi har gjort oss så avhengig av. Her er ingen "jeg-person" men en "du-person", for det er noen som forteller oss om denne studenten som velger å avslutte sitt liv. Han tar ikke livet av seg, eller på noe tidspunkt ytrer ønske om dette og han er heller ikke depressiv. Han mister rett og slett fotfeste og har et sterkt ønske om å unngå at ting skal ha en hensikt.
Mye av teksten består av oppramsing av fremtoninger, ting, kjøretøy, plasser etc som hovedpersonen observerer, eller ikke observerer. Han forsøker å kun utføre de helt elementære gjøremål, og bestreber at det han faktisk blir nødt å gjøre, skal bli så rutinemessig og lite lystbetont, at han gjør det med den største likegyldighet.
Georges Perec beskrives som en bejublet og meget populær fransk forfatter. Boken er skrevet i 1967, og jeg kan ikke unngå å reflektere over om et menneske av i dag hadde fått lov å trekke seg så til de grader ut av samfunnet, som denne studenten gjør, før de hadde blitt halt med til psykolog og medisinert. Kanskje er det ikke meningen at handlingen skal være troverdig, men et stykke tekst som får en til å tenke over hva det er vi egentlig bruker tiden og livet vårt på.
Boken er kort og raskt å lese, og det var vel verdt tid å lese den. Spørsmål om hvordan vi lever livet vårt, og hva som er viktig, både for enkeltpersoner og menneskeheten er veldig interessant, men jeg synes ikke det samfunnskritiske kommer godt frem i denne boken. Når det er sagt, er jeg redd jeg ikke kommer til å glemme denne mannen så lett, for min egen dragning mot stillheten er kraftig nok til at jeg lot meg fascinere av En mann som sover.
Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1967/på norsk 2015
Sider: 137
Kilde: Leseeksemplar
En mann som sover er en sånn eksperimentell bok, men den bød på akkurat nok fotfeste til at jeg kom meg gjennom hele.
En mann som sover er historien om hverdagen til en ung mann med en økende følelse av fremmedgjøring i sitt eget liv; en historie om et menneske på vei mot erfaringen av den absolutte likegyldighet. Romanen følger innbitt en ung manns livslede til det ytterste: begivenhetsløse dager glir forbi; endeløse vandringer om natten uten mål og mening; døsige morgener tilbragt i sengen, lyttende med halvhjertet oppmerksomhet til naboens bevegelser på den andre siden av veggen. Ingenting skjer og det blir heller ikke gjort noe som helst for å endre på situasjonen. Som om romanen selv var i en tilstand av lediggang gir den et dypsindig innblikk i en manns følelse av egen meningsløshet.
Tema i romanen belyser menneskenes eksistens. Romanen handler om tid og stillhet og tingene vi har gjort oss så avhengig av. Her er ingen "jeg-person" men en "du-person", for det er noen som forteller oss om denne studenten som velger å avslutte sitt liv. Han tar ikke livet av seg, eller på noe tidspunkt ytrer ønske om dette og han er heller ikke depressiv. Han mister rett og slett fotfeste og har et sterkt ønske om å unngå at ting skal ha en hensikt.
Mye av teksten består av oppramsing av fremtoninger, ting, kjøretøy, plasser etc som hovedpersonen observerer, eller ikke observerer. Han forsøker å kun utføre de helt elementære gjøremål, og bestreber at det han faktisk blir nødt å gjøre, skal bli så rutinemessig og lite lystbetont, at han gjør det med den største likegyldighet.
Georges Perec beskrives som en bejublet og meget populær fransk forfatter. Boken er skrevet i 1967, og jeg kan ikke unngå å reflektere over om et menneske av i dag hadde fått lov å trekke seg så til de grader ut av samfunnet, som denne studenten gjør, før de hadde blitt halt med til psykolog og medisinert. Kanskje er det ikke meningen at handlingen skal være troverdig, men et stykke tekst som får en til å tenke over hva det er vi egentlig bruker tiden og livet vårt på.
Boken er kort og raskt å lese, og det var vel verdt tid å lese den. Spørsmål om hvordan vi lever livet vårt, og hva som er viktig, både for enkeltpersoner og menneskeheten er veldig interessant, men jeg synes ikke det samfunnskritiske kommer godt frem i denne boken. Når det er sagt, er jeg redd jeg ikke kommer til å glemme denne mannen så lett, for min egen dragning mot stillheten er kraftig nok til at jeg lot meg fascinere av En mann som sover.
Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1967/på norsk 2015
Sider: 137
Kilde: Leseeksemplar