What I talk about when I talk about running av Haruki Murakami

GODTNYTTÅRFOLKENS!! Jeg starter det nye året med noen ord om boken som ble med over fra det gamle året :)

Løping er ikke akkurat min sterke side, men jeg drømmer om å bli en løper så hvorfor ikke la Murakami sine filosoferinger rundt dette inspirere meg, nå i starten på et nytt treningsår? Boken fikk meg i alle fall til å forstå løperen jeg er gift med litt bedre :)

Murakami skriver om sitt eget forhold til det han kaller "seriøs løping". Han har løpt lenge og han løper mye, og det er klart at man gjør seg noen tanker når en er ute for seg selv i så mange timer. Han selv påstår at han ikke tenker på noe mens han løper, men at det har utviklet en innsikt, det er helt sikkert.

I 1982 solgte han jazzbaren han hadde drevet med en kamerat, for å ha fokus på skrivingen sin. Et år senere løp han et sololøp fra Athen til Marathon, og etter det har han løpt.

Tidligere i år leste jeg de to første utgivelsene hans, hvor jazzbaren er en del av handlingen, men du trenger ikke være verken en svoren Murakami-fan, eller en ivrig løper for å ha glede av denne boken.


Boken er en samling små tekster som snakket til meg på en forståelig måte. Den har en tydelig rød tråd, så det føles ikke oppstykket, men han sier selv at hendelsene som er skildret er samlet over tid, mens han holdt på med andre ting samtidig.
Det handler ikke bare om ham som løper men også om ham som forfatter. Dette er en selvbiografisk tekst, uten at han egentlig sier noe om seg selv som privatperson. Innimellom det tekniske som går på løping eller skriving får vi en god del livsvisdom, som når han sier: smerte er uunngåelig mens lidelse er valgfritt, er ikke det noe å ta med seg i livet? Han forklarer også at han avslutter en treningsøkt (eller en skriveøkt) når han vet han har mer å gi, for da surfer han på denne energien når han skal igang igjen neste gang.


Einstøing som jeg er, liker jeg å lese om mennesker som ikke er redd for å være alene. Introverte mennesker lader batterier best uten folk rundt seg, men samfunnet vårt anerkjenner ikke akkurat dette karaktertrekket, så av og til er det er greit å få høre at det er ok å være sånn.

Haruki Murakami har skrevet en vidunderlig bok om det tomrommet som oppstår når en løper og hvordan han trives i det. Boken anbefales som du sikkert skjønner på det varmeste!