Piken fra Piemonte er Fioly Bocca sin debutroman. Hun bor selv i Piemonte ved foten av Monferrato-fjellene, hvor de nydelige omgivelsene har inspirert henne til å skrive denne vakre kjærlighetshistorien.
![]()
Forlagets beskrivelse:
Anita har både drømmejobben og drømmemannen. Tilsynelatende. Da hun får beskjed om at moren er uhelbredelig syk, begynner hennes perfekte liv å slå sprekker. For å holde motet oppe skriver hun brev til moren om den spennende jobben, den fantastiske kjæresten og alle planene de har for bryllupet og de fremtidige barna. Men sannheten er en annen. En dag på toget til Torino møter hun en mann. På mystisk vis virker det som han kjenner den egentlige Anita. De møtes flere ganger, og han erklærer sin kjærlighet. Men tør hun å forlate den trygge og velkjente hverdagen? Og kan hun egentlig stole på ham?
Det begynner etterhvert å dukke opp mange romaner hvor coveret er preget av baksiden av en kvinne. De fleste av disse havner i kategorien "dameroman", en betegnelse jeg bruker uten forkleinelse verken for damer eller denne typen romaner. En bør by på noe nytt om en skal stjele lesere fra de store forfatterne som Webb, Riley, Morton, men jeg vil påstå at Bocca har funnet "noe".
Dette "noe" er litt udefinerbart når en snakker om å skille seg ut. Hun balanserer hårfint på Coelho sin stil, hvor handlingen har et snev av "selvutvikling" over seg. Anita og Arun, som denne mystiske mannen heter, utveksler historier, og i tillegg skriver hun brev til sin, først syke og så døde mor. I disse historiene og brevene får forfatteren sagt mye tankevekkende og vakkert, men det føles litt belærende, samtidig som det stoppet i handlingen som dette betyr, gjør at flyten forsvinner. Det at vi hele tiden får vite hva egennavnene som dukker opp betyr, var søtt de første gangene, men når det blir gjort med alle navnene føles det mer som et litt for tydelig virkemiddel. Jeg reagerte også på at Anita blir sendt vekk fra sykesengen til sin elskede mor, timene før hun dør. Det kan umulig være normalt i noen kulturer.
Historien i seg selv er underholdende lesning, og selv om dette er en klassisk kjærlighetshistorie, så føles det ikke overveldende forutsigbart eller klisjèfylt å lese. Ja, bortsett fra den meget "dumpbare" kjæresten da, han har vi møtt før.
Det føltes faktisk ganske godt å lese en roman av denne typen, uten at den var så veldig lang som disse romanene pleier å være.
Anita har både drømmejobben og drømmemannen. Tilsynelatende. Da hun får beskjed om at moren er uhelbredelig syk, begynner hennes perfekte liv å slå sprekker. For å holde motet oppe skriver hun brev til moren om den spennende jobben, den fantastiske kjæresten og alle planene de har for bryllupet og de fremtidige barna. Men sannheten er en annen. En dag på toget til Torino møter hun en mann. På mystisk vis virker det som han kjenner den egentlige Anita. De møtes flere ganger, og han erklærer sin kjærlighet. Men tør hun å forlate den trygge og velkjente hverdagen? Og kan hun egentlig stole på ham?
Forlag: Tiden
Utgis: januar 2016
Sider: 192
Kilde: Leseeks
Det begynner etterhvert å dukke opp mange romaner hvor coveret er preget av baksiden av en kvinne. De fleste av disse havner i kategorien "dameroman", en betegnelse jeg bruker uten forkleinelse verken for damer eller denne typen romaner. En bør by på noe nytt om en skal stjele lesere fra de store forfatterne som Webb, Riley, Morton, men jeg vil påstå at Bocca har funnet "noe".
Dette "noe" er litt udefinerbart når en snakker om å skille seg ut. Hun balanserer hårfint på Coelho sin stil, hvor handlingen har et snev av "selvutvikling" over seg. Anita og Arun, som denne mystiske mannen heter, utveksler historier, og i tillegg skriver hun brev til sin, først syke og så døde mor. I disse historiene og brevene får forfatteren sagt mye tankevekkende og vakkert, men det føles litt belærende, samtidig som det stoppet i handlingen som dette betyr, gjør at flyten forsvinner. Det at vi hele tiden får vite hva egennavnene som dukker opp betyr, var søtt de første gangene, men når det blir gjort med alle navnene føles det mer som et litt for tydelig virkemiddel. Jeg reagerte også på at Anita blir sendt vekk fra sykesengen til sin elskede mor, timene før hun dør. Det kan umulig være normalt i noen kulturer.
Historien i seg selv er underholdende lesning, og selv om dette er en klassisk kjærlighetshistorie, så føles det ikke overveldende forutsigbart eller klisjèfylt å lese. Ja, bortsett fra den meget "dumpbare" kjæresten da, han har vi møtt før.
Det føltes faktisk ganske godt å lese en roman av denne typen, uten at den var så veldig lang som disse romanene pleier å være.
Romanen lanseres 25 januar 2016!