DNA av Yrsa Sigurdardottir

DNA er den syvende av Yrsa Sigurdardottir sine utgivelser som har blitt oversatt til norsk. Jeg har lest Løgnen og De uønskede så jeg vet at denne damen ikke skriver for de lettskremte. Det kom derfor ikke uventet at jeg etter første leseøkt satt med vidåpne øyne og ikke forsto de enkleste ting som ble sagt til meg. DNA ble kåret til Islands beste krimroman da den kom ut i 2014.

Forlagets presentasjon:
En ung kvinne blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem i Reykjavik. Det eneste vitnet er hennes sju år gamle datter. Når enda en kvinne blir drept på bestialsk vis kort tid etterpå, står politiet uten andre spor enn mistanken om at det er samme gjerningsmann.

En radioamatør fanger inn skremmende meldinger som knytter ham til begge de drepte kvinnene, selv om han ikke kjente noen av dem. Nysgjerrigheten får ham til å sette i gang farlige undersøkelser på egenhånd.
Huldar har ansvaret for etterforskningen av drapene. Han mangler konkrete spor og dette skaper frustrasjon og konflikter internt i politiet. Saken kompliseres ytterligere ved at han har løyet om seg selv for psykologen Frøya, som bistår jenta som var til stede da moren ble drept.

Dette er en sånn historie som ikke krever mange sider før leseren er fengslet. Spenningen begynner på topp og får raskt sin utløsning i en gyselig ekkel sekvens når den første damen blir drept. Nå er dere advart!

Hvis du ikke liker grove skildringer av vold men har lyst å få med deg glimrende krim fra Island, kan jeg trøste deg med at disse sekvensene er få og korte, og mesteparten av historien bare er veldig spennende.

Den korte innledningen er fra 1987 hvor tre barn blir tatt ut av sitt hjem og adoptert bort. Deretter befinner vi oss i nåtid og historien videre forløper kronologisk. For å bli kjent med karakterene blir en del handlingstråder startet, men de føyer seg raskt inn i den naturlige handlingen.

Huldar er politimannen som får ansvar for etterforskningen. Han er ung og urutinert og dette er hans første sak. Karieren hans står og faller med saken, og han undrer seg over hvorfor saken havnet hos ham. Når rettsmedisineren også advarer ham mot ugler i mosen, bekrefter dette hans litt uggne følelse rundt det som kan ses på som et raskt karierehopp. Referanser til et par av Huldars "one night stands" utgjør all romantikken i denne krimmen, og her er heller ikke mye å dra på smilebåndet av, så dette er det en kan kalle en hardbarka krim.

Dette er en krim som har sin handling på Island, men forfatteren har ikke støttet seg til de klassiske, maleriske skildringene av vær og ensomhet. Karakterene blir introdusert på en sånn måte at leseren kan prøve å plassere dem som morder eller mulig neste offer. Karl, den ensomme radioamatøren har noen familiehemmeligheter han prøver å finne ut av, samtidig som mystiske koder fra kortbølgeradioen kommer ham i hende.

Noen få ganger øynet jeg hva som måtte komme, men løsningen på hvem som var morderen greide forfatteren å holde skjult helt til sist. Begivenhetene som ledet opp til løsningen og pågripelsen var troverdig og det var også skildringen av møtet med barnevernet og arbeidet deres der.
Jeg ble oppriktig glad i Huldar, og kunne godt tenke meg en fortsettelse hvor jeg får vite hvordan det går med ham på jobben og i kjærlighetslivet.

Jeg er helt enig med dem på Island som har erklært DNA som årets beste krim, og anbefaler den gjerne videre!