Det var først etter jeg hadde lest Fie faller og skulle skrive om den, at det gikk opp for meg at dette er debutromanen til Therese Aasvik. Forfatteren er utdannet innen kommunikasjon, og har jobbet med grafisk design, og som tekstforfatter og billedkunstner. Den sterke debuten skrur mine forventninger til "den vanskelige andre boken" opp noen hakk, smart trekk av henne at den allerede er skrevet og antatt av forlaget :)
Fra bakpå boken:
Fie bor på Snarøya med en perfekt mann og to barn og plen som går helt ned til vannet. Lykken er fullkommen. Eller ikke.
Fie faller handler om en kvinne i sine beste år som har det perfekte hjem og den - tilsynelatende - perfekte familie. Hun jobber deltid i interiørbutikk, underholder damene i vinklubben med oppdiktede på-kanten-historier og organiserer barnebursdager som om det var profesjonelle arrangementer.
Da hun får mistanke om at mannen er utro, ser hun for seg en snerten blondine på 20, og tenker at så lett skal hun ikke gi seg. Men mannen har slett ikke innledet et forhold til en yngre, overfladisk kvinne.
Livet Fie lever når vi først treffer henne er et liv som ligger milevis fra mitt. Ved første øyekast virker hun snobbete og selvopptatt og fremstår som aldeles hul. Etterhvert får vi vite at hun ikke er født inn i et liv med denne livsførstelen, men har jobbet seg "opp" fra en barndom i et helt annet miljø, et mer "normalt" miljø. A-endingene er visket vekk, og venner fra hennes tidligere liv er frosset ut, til og med foreldrene har hun mistet kontakten med.
Heldigvis har Fie en sterk karakter, og når boblen sprekker, lander hun ganske raskt på beina igjen. Hun har en gammel bestevenninne fra ungdommen som lar henne bo hos seg, og uten mye om og men skaffer hun seg jobb på Nille. Sånn som jeg hadde oppfattet Fie, hadde jeg tenkt at hun heller ville kokt i smult, enn å sette sine ben i denne butikken.
Heisaturen med Lotte tok nesten pusten fra meg, og jeg lurte på hvor den fornuftige Fie jeg hadde blitt kjent med, hadde tatt veien. Heldigvis var utageringen en engangsgreie, og hangen til løssluppen sex og narkotika ble raskt et avsluttet kapittel.
Da jeg leste undret jeg meg over Fies totale mangel på evne til å forandre seg da mannen Håvard ba henne om dette, mens når hun plutselig flyttet ut, fant hun lett frem mange nye sider ved seg selv. Og hvorfor i himmelens navn skulle hun ikke ta imot penger fra Håvard? Selv om huset opprinnelig var hans foreldres, så hadde de vært gift i mange år, og hun har krav på sin del. Hun flytter også fra sine to barn, en ufordragelig jente i tenårene, og en elskelig liten gutt. Det går vel ikke an? Okei, hun var fortvilet og lettere sjokket over at Håvard hadde funnet seg en ny dame i livet sitt, men det er jo han som er utro og bør flytte?
Som du skjønner så harmonerer ikke Fies oppførsel med hvordan ting foregår i min verden, men allikevel hadde jeg stor glede av denne romanen. Det skjer noe hele tiden, og den er aldri kjedelig. Jeg greier å se at det finnes mange måter å leve livet sitt på, og at min måte absolutt ikke er noen fasit. Til tross for mine innvendinger til Fies oppførsel, likte jeg boken så godt at jeg ga den en femmer på terningen.
Fra bakpå boken:
Fie bor på Snarøya med en perfekt mann og to barn og plen som går helt ned til vannet. Lykken er fullkommen. Eller ikke.
Fie faller handler om en kvinne i sine beste år som har det perfekte hjem og den - tilsynelatende - perfekte familie. Hun jobber deltid i interiørbutikk, underholder damene i vinklubben med oppdiktede på-kanten-historier og organiserer barnebursdager som om det var profesjonelle arrangementer.
Da hun får mistanke om at mannen er utro, ser hun for seg en snerten blondine på 20, og tenker at så lett skal hun ikke gi seg. Men mannen har slett ikke innledet et forhold til en yngre, overfladisk kvinne.
Livet Fie lever når vi først treffer henne er et liv som ligger milevis fra mitt. Ved første øyekast virker hun snobbete og selvopptatt og fremstår som aldeles hul. Etterhvert får vi vite at hun ikke er født inn i et liv med denne livsførstelen, men har jobbet seg "opp" fra en barndom i et helt annet miljø, et mer "normalt" miljø. A-endingene er visket vekk, og venner fra hennes tidligere liv er frosset ut, til og med foreldrene har hun mistet kontakten med.
Heldigvis har Fie en sterk karakter, og når boblen sprekker, lander hun ganske raskt på beina igjen. Hun har en gammel bestevenninne fra ungdommen som lar henne bo hos seg, og uten mye om og men skaffer hun seg jobb på Nille. Sånn som jeg hadde oppfattet Fie, hadde jeg tenkt at hun heller ville kokt i smult, enn å sette sine ben i denne butikken.
Heisaturen med Lotte tok nesten pusten fra meg, og jeg lurte på hvor den fornuftige Fie jeg hadde blitt kjent med, hadde tatt veien. Heldigvis var utageringen en engangsgreie, og hangen til løssluppen sex og narkotika ble raskt et avsluttet kapittel.
Da jeg leste undret jeg meg over Fies totale mangel på evne til å forandre seg da mannen Håvard ba henne om dette, mens når hun plutselig flyttet ut, fant hun lett frem mange nye sider ved seg selv. Og hvorfor i himmelens navn skulle hun ikke ta imot penger fra Håvard? Selv om huset opprinnelig var hans foreldres, så hadde de vært gift i mange år, og hun har krav på sin del. Hun flytter også fra sine to barn, en ufordragelig jente i tenårene, og en elskelig liten gutt. Det går vel ikke an? Okei, hun var fortvilet og lettere sjokket over at Håvard hadde funnet seg en ny dame i livet sitt, men det er jo han som er utro og bør flytte?
Som du skjønner så harmonerer ikke Fies oppførsel med hvordan ting foregår i min verden, men allikevel hadde jeg stor glede av denne romanen. Det skjer noe hele tiden, og den er aldri kjedelig. Jeg greier å se at det finnes mange måter å leve livet sitt på, og at min måte absolutt ikke er noen fasit. Til tross for mine innvendinger til Fies oppførsel, likte jeg boken så godt at jeg ga den en femmer på terningen.
Andre bloggere om boken: Beathesbokhjerte og Bøker og bokhyller
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 217
Kilde: Leseeksemplar
