Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Januar har blitt en særdeles travel lesemåned. Det har kommet ut mange nye bøker, og jeg har ivrig prioritert lesing fremfor mye annet. Amalie Skram prosjektet mitt har fått oppmerksomhet, og jeg har lest 3 bøker på nynorsk og 5 bøker med tanke på bokbloggprisen 2014, så fokusområdene mine lider ingen nød. I tillegg har jeg gjennomført min første måned med shoppestopp - noe som har føltes uventet befriende.

Har vi lest noen av de samme bøkene?

I morgen lørdag 1 februar skal jeg møte forfatterne av to av bøkene jeg har lest i januar, Jamie Ford og Sissel Værøyvik. Mandag er det lansering av Jørgen Jæger sin Ridderkorset, så dette blir en fin start på ny lesemåned, hvor jeg håper jeg klarer å nå målet mitt på 12 bøker i måneden. Denne måneden røk jeg så det sang i sementen :)

Gyldendal inviterte i dag til møte med to spennende forfattere, Sissel Værøyvik og Jamie Ford. Møtet fant sted på Logen bar denne lørdags ettermiddagen. Jamie Ford er nå ute med sin andre bok Sanger til Willow Frost og Sissel Værøyvik debuterer i år med romanen Rakels bok. Jeg hadde lest dem begge to før møtet med forfatterne, og frydet meg over å gjøre deres bekjentskap.

Sissel Værøyvik blir intervjuet av Kari Birkeland

Det var Bernhard Mohr fra Gyldendal som ønsket oss velkommen, før han ga mikrofonen til Kari Birkeland, som stødig og fint introduserte oss for to spennende forfattere.
Først ut var Sissel Værøyvik som kunne fortelle at hun hadde skrevet bok nærmest i smug hjemme i stuen, uten att mann og barn hadde lagt merke til hva hun holdt på med. Hun har gjort mye research til boken, men syntes det var vanskelig å ringe rundt, når hun ikke følte hun kunne presentere seg som forfatter, hun var heller ikke sikker på om det kom til å bli en bok, før den var nesten ferdig. Når boken lå ferdig på pc`en sendte hun den til 5-6 forlag samtidig, og det var Gyldendal som var først ute med å tilby henne en avtale.
Sissel har skrevet mye i sitt liv, og sa allerede som 8 åring at hun ville skrive bok. Først nå i 2014 når hun har passert 50 ble denne planen satt ut i livet, og hun kan med god samvittighet kalle seg forfatter.
Jeg har lest hennes debutbok og anbefaler deg å gjøre det samme, hvis du vil kose deg med en god bok.

Og så var det Jamie Ford sin tur

Etterpå var det Jamie Ford sin tur. Han har vært på Norgesturne den siste uken, og Bergen var siste stopp på programmet før han, og hans kone nå returnerer hjem til USA for å gjøre seg klar til årets Super Bowlfinale. Jamie var meget komfortabel på scenen, og sa selv at han likte godt å reise rundt å treffe lesere på denne måten. Han er utdannet art designer og har jobbet med visuel kunst. Før debuten med Hotellet på hjørnet av bitter og søtt i 2012, har han bare skrevet "bad poetry". Han beskjeftiget seg med korte historier, uten kinesere i, men det var ikke før han tok tak i sitt eget opphav og sin egen familiehistorie, at det hele løsnet. Jamie Ford er altså halvt (eller var det kvart) kinesisk, og har dette som grunnlag i begge romanene sine.
Det var morsomt å høre ham fortelle om dagen da den første boken skulle komme i butikkene. Det var en kraftig storm som stakk kjepper i hjulene, og det gikk 3 uker etter lansering at bøkene kom i butikkene der han bor. Et "cinderella moment" som han kaller det, da han for første gang så sin egen bok utstilt i bokhandleren.
Bok nummer to Sanger til Willow Frost kom ut i USA bare et år etter debuten, og han forklarer hastverket med at tilårskomne, begeistrede fans nærmest krevde en ny bok innen sin egen levetid.
Hastverk eller ikke, han har fått til en kjempegod bok nummer to, som begeistret denne leseren. Han sier selv at han er glad i kjærlighetshistorier, og det er det dette er. Ikke la deg skremme, det er ikke en legeroman dette her. Boken handler om identitet og tilhørighet, og den kulturelle bagasjen innvandrere til USA (og andre steder) har med seg. Foreldre til unge mennesker i et nytt land vil gjerne at barna skal få alle muligheter til utdannelse, suksess og velstand, men når alt kommer til alt ønsker mange sterkt at barna skal returnere til hjemlandet og gifte seg med søskenbarnet sitt.
Han gleder sine lesere med at han allerede er i gang med en bok nummer tre. Denne skal være lagt til Seattle i perioden 1901-1959. Jeg har lest hans Sanger til Willow Frost og ser med glede frem til bok nummer tre.
Vil du se hva jeg synes om disse to bøkene, kan du klikke på lenkene øverst i innlegget.
Anita var og hørte Jamie Ford snakke om boken sin i Trondheim for noen dager siden.

Det ble nesten som å hoppe etter Wirkola dette her, å begynne på en ny bok etter Gapestokk, men det gjorde allikevel godt å bli dradd inn i Malin Fors sitt univers igjen.

Sommerluften dirrer av hete. På aldershjemmet blir den 79 år gamle Konrad Karlsson funnet hengt i snoren til alarmknappen. Det meste tyder på selvmord, men da Malin Fors og hennes kollegaer snakker med personer i hans nære omgivelser, forteller alle om en mann full av livskraft. Han var godt likt av personalet og en slags reservebestefar for Tove, Malins datter, som har sommerjobb på aldershjemmet. Mistanken om mord er sterk. Hvem har noe å vinne på en syk, gammel manns død? Er han rik, og i så fall, hvem er arvingene?
Konrad Karlsson var en samfunnsengasjert mann, og i løpet av den siste tiden hadde han sendt flere sinte leserinnlegg til avisene. Kan ugjerningen være en slags hevn? Malin Fors leter etter spor.

Sjeler av vind er den sjuende boken om Malin Fors og hennes etterforskningsteam i Linkøping. De første fire bøkene hadde navn etter årstidene, og når Den femte årstid kom ut, skulle dette være den siste boken i serien. Heldigvis for oss ga han seg ikke der, og gikk i gang med en fortsettelsesserie med navn etter elementene.
Bøkene er alle sammen skrevet etter samme mønster, med Malin Fors og datteren Tove sin historie som den naturlige røde tråden. For noen bøker siden fikk hun vite at hun har en halvbror, en storebror med store hjerneskader, som har vært stuet bort på institusjon hele hennes liv. I denne boken blir vi enda litt mer kjent med onkelen, som Tove er blitt så glad i. Malin har litt mer distansert til Simon men datteren hjelper mor med å sortere følelsene sine. Malin har en personlighet det ikke har vært så lett å bli glad i, hun har drukket mye og drasser på mye bagasje fra oppveksten, men i denne boken får hun litt mer menneskelige trekk.

Teksten har mange tekniske finesser, som gjør skrivestilen hans helt spesiell. Her er mye tanker og hun snakker ofte til seg selv, som f.eks. i smakebiten:
- Du hjalp ikke morfaren din med noe?
- Nei
- Du vet ikke om noen som kunne ha gjort det? Hjulpet ham?
Ord som forblir usagte. Hvilke sannheter kan de lokke fram? tenker Malin. Hvilke svar finnes i ikke-svarene?
Lytt til etterforskningens stemmer, Malin, lytt til de tause stemmene, som Sven alltid sa til henne i begynnelsen av karrieren hennes.

I sporadiske sidekorte avsnitt hører vi fra en ukjent stemme, en som føler seg sint og usynlig og vil gjøre seg sett. Disse små dryppene av uhygge, gir historien en creepy stemning. Den drepte har også sin stemme. Denne er i kursiv, og jeg har av og til hektet meg litt opp i disse avsnittene, men denne gangen var det overkommelig.
Mens de første bøkene i serien var veldig tykke så er Sjeler av vind den korteste boken hittil, det ble nesten litt bråstopp, syntes jeg. Boken var spennende, men krimhistorien var litt tynn. Likhetene med det som skjedde i Malin og datteren Tove`s liv var litt for stor etter min smak. Malin er et dramatisk menneske, så selv om boken stort sett handler om henne, løser hun også en interessant og spennende krimsak.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 305

Kilde: Leseeksemplar

Mellom ugress og roser er den tredje frittstående boken om disse damene. Jeg har lest de to andre, og likt dem så godt at jeg frydet meg over å starte på bok nummer tre.

Tre uker før åpningen av sitt nye Bed&Breakfast må Kiki innse: Dette fikser hun ikke alene. Gjesterommene ser fremdeles ut som om de er bomba, og i bedene hvor de biodynamiske grønnsakene til gjestene skal vokse, hersker gapende tomhet.

Her foreligger kun én mulighet: Tirsdagsdamegjengen. I stedet for en feiende flott åpningsfest, ankommer damene nå for å brette opp ermene og gå løs på elendigheten. Alle bringer naturligvis med seg biter av sin egen hverdag. Bortsett fra Caroline, hun har for sikkerhets skyld en mann på slep…

Det hadde blitt en kort historie om damene i klubben hadde lagt alle sine utfordringer igjen hjemme, og dugnaden gått etter planen. Sånn går det selvfølgelig ikke, oppholdet starter med en utforkjøring og en storm som perforerer taket på den gamle skolen som Kiki holder på å renovere. Strømmen er borte og Eva forstuer foten så kraftig at hun må sitte på balkongen og se på de andres forsøk på å fange inn rømte høns. Før Max rømmer tilbake til sin et oppdrag i Berlin, bruker han deres siste penger på en tilårskommen traktor, som Kiki kan bruke til å anlegge grønnsakshage. Med tom bankkonto og en skyhøy haug av ubetalte regninger, ser det mørkt ut for Kiki`s «bo på landet» prosjekt. Estelle har blitt kippet ut av sin selvoppnevnte stilling som fondsforvalter av den unge Sabine. Hun er rasende for at pengene som hun hadde lovet Kiki til prosjektet hennes ikke har blitt utbetalt. Caroline som er forsvarsadvokat føler seg forfulgt, og når den mystiske Hr. Steiner stadigvekk dukker opp, tror hun at det er ham som har sendt trusselbrev, og ringt ekle telefoner.

Stemningen blir satt når vi blir kjent med noen av de andre fastboende i den lille landsbyen. Den lokale butikken holder hus i en nedlagt Minol-stasjon og er utstyrt med lokale varer, hjemmebakst og en kafè hvor beboerne bytter på å ha vakt. Forholdet mellom innflyttere og de som alltid har bodd i landsbyen beskrives på en veldig troverdig måte.

Bæ, bæ lille lam, har du noe ull?

Nei, nei, kjære barn, det er bare tull.

Røkter`n var i går, og klippet sine får,

så nå blir det ikke noe mere ull i år.

Hvem har ikke drømt om å flytte på landet og driver kafe eller B&B? Det har i alle fall jeg, og når jeg leste denne boken blusset drømmen opp på nytt. På tross av alle problemene Kiki møter på føles det veldig tilfredstillende å skape vakre omgivelser og et levebrød med sine egne arbeidshender.
Mellom ugress og roser er, som de to andre bøkene en sånn bok som du humrer deg gjennom. Det er ingenting klissent eller søtladent mellom disse permene, men en følger, lett gjenkjennende, fem damer som strever med sine egne personlige utfordringer.
Boken er lettlest og byr ikke på utfordringer for leseren – en veldig behagelig måte å tilbringe en stormfull søndag på J

Forlag: Bastion 2013

Sider: 330

Kilde: Leseeksemplar

Jørgen Jæger blir intervjuet av Arve Juritzen

Skal si forlag og Litteraturhus visste å gjøre stas på en populær forfatter i kveld. Mange bergensere hadde funnet veien til lanseringen, vi satt som sild i tønne, og det gir god stemning.
Ridderkorset er Jørgen Jægers syvende bok i serien om lensmann Ole Vik. Stemmen som var forrige bok, tok helt pusten fra meg, så Ridderkorset ser jeg frem til å lese.
Som oftest når jeg deltar på sånne tilstelninger har jeg allerede lest boken, men denne gangen ordnet det seg ikke sånn. Den er nok på vei, og da har den første pri.

Det var veldig gøy å høre Jørgen Jæger fortelle om bokens tilblivelse. Han forteller så kjekt at han begynner med side 1, den viktigste siden, og søker å sette stemning allerede her. Han har en formening om begynnelsen og midten, men slutten er alltid klar når han begynner å skrive. Når det kommer til hovedpersonen, ligger han mye jobb ned i å bygge opp en troverdig karakter med egenskaper som sannsynliggjør morderen. Dette vet jo vi som leser bøkene hans, og det er godt å høre at dette ikke er gjort i en håndvending. Ofte prøver karakterene å ta over i prosessen, men da blir Jørgen streng og må ta noen steg tilbake, for det er tross alt han som er sjefen.

I Jørgen Jæger sin serie befinner vi oss i Fjellberghavn. Dette er et oppdiktet sted, noe som frigjør forfatteren fra faren for å bli tatt for detaljer. Han har hatt et lite sted på vestlandet i tankene når han har skrevet, og også Ole Vik har en virkelig person som forbilde. I denne boken er det en eneste person som har navn og yrke fra virkeligheten og det er den forrige statsministeren.
Når Jørgen blir spurt om hva han har drevet med før han ble forfatter, fikk vi et bilde av en aktiv mann som har drevet med mye forskjellig. Han røpet at han også har bodd og arbeidet noen år i Oslo, men heldigvis kom han seg tilbake over fjellet igjen.
Han tok oss med helt tilbake til den aller første boken, bok 0. Den kom til ved at han våknet med et krimplott i hodet, og bare måtte skrive det ned. Dessverre var det ingen som så verdien av det han hadde skrevet ved første forsøk. Mange år senere oppfordret Damm leserne sine til å sende inn manus som ligger og støver ned, og Jørgen sendte inn dette. Det ble atter en refusjon, men de anbefalte ham å prøve igjen, men starte helt på nytt. Det han da kom opp med var Skyggejakt, den første boken i serien.
I Ridderkorset er der et snev av alvor, blandet inn i den oppdiktede historien. Mange romaner har en mer eller mindre skjult agenda, og det liker også Jørgen Jæger å ha i bøkene sine. Det er underholdningslitteratur han skriver, men han føler sterkt for å bruke stemmen sin der han kan, og setter gjerne en slik dagsorden i bøkene sine.

Takk for en tilstelning med stil over i kveld, og lykke til med små og store opptredener i tiden som kommer!

Flere boktips finner du på
Beathes blogg i dag

Boken har stått i hyllen i noen uker, og jeg verker etter å begynne å lese den.
Billett til Berlin med verdens beste venninner er allerede kjøpt og betalt, så nå ligger alt til rette for et spennende møte med en, for meg ny by.
Søndag tok jeg meg en sniktitt gjennom innholdsfortegnelsen, og i kapittelet Sesam Stasjon på side 283 fikk jeg noen kraftige flashbacks til min ungdomstid. Her dukker nemlig Christiane F opp, du vet hun fra boken "Å være ung er for jævlig". Spillefilmen fra 1981 er basert på boken, og det var den jeg hadde, og leste flere ganger.
Jeg stupte ned i kjelleren for å lete etter boken, men fant den ikke, så den må dessverre ha forsvunnet til Fretex i et av ryddesjauene mine.

I boken Berlin fikk jeg lese mye som gikk meg hus forbi da jeg i min barndom var opptatt av dette. Videre handlet kapitlet jeg leste om David Bowie, hans musikk, hans missbruk og hans opphold i Berlin.
Det er første gang jeg har begynt å lese en bok på side 283, men jeg lover at når den har rykket frem som nummer 1 i køen, skal jeg lese den fra første til siste tide. Jeg gleder meg!
Det er Cappellen damm som gir ut boken, se gjerne deres omtale.

Klappet og klart til jentetur i september

Har du vært i Berlin? Har du anbefalinger til hva vi bør gjøre eller se?

Avkom er den fjerde delen av A. Skrams storverk Hellemyrsfolket. Jeg har hørt dem alle:
Sjur Gabriel - To venner - S.G. Myre Her er en liten oppsummering av handlingen, for de det kan friste.

Nå har Sivert blitt en familiefar med en haug med unger. På slutten av forrige bok fridde han til Petra, og nå har det gått noen år. Det er Severin, 14 år, den eldste sønnen i familien det handler mest om i denne romanen.
De er fremdeles fattige, og Severin ergrer seg over at han ikke blir bedt på ballet som Henrik Smith skal ha. Det var jo denne Smith familien faren Sivert jobbet for, for mange år siden. På skolen blir han mobbet og banket med spanskrør, før Henrik tar han under sin vinge og ber ham og søsteren Sofie på ballet, de skal arrangere hjemme hos ham.
Sivert og Petra har et anstrengt forhold, begge er nok til last for kranglingen, men de må trøste seg selv på hvert sitt hold. Sivert driver krambua fremdeles, men det går dårlig, selv om han har kjøpt seg inn i en lysstøperforretning og handler med sild. Det er et hardt hverdagsliv som blir beskrevet i romanen. Når mennesker kommer ut for ulykker, blir syke eller dør, tenker alltid de nærmeste at det er deres egne synder som blir hevnet av Gud. Når Lydia og Herman Smith sin lille Elisabeth blir syk, er det Guds vrede over egne synder, det første de begge tenker på.
Hun tar også opp skilsmisse i boken sin, når Ravn vil skilles fra Andrea. Det er skrekkelig å høre hvor hjelpeløse kvinnene var på denne tiden. Deres lille barn har Andrea ikke mulighet til å beholde, han skal bli hos faren. Noe kun Andrea vet, er at barnet Fredrik ikke er Ravn sitt, men hun holder dette hemmelig og lar Ravn allikevel få barnet, for hun ser ingen mulighet til å oppfostre ham.

Blant de fattige blir barna behandlet på en forferdelig måte. De eldre som bare ligger til last, får også samme grusomme behandlingen.
Den mer velstående barndomsvenninnen Lina, som er lillesøsteren til Henrik liker Severin godt, og han elsker henne, men tør ikke fri, for han er av en så lav byrd og har ingenting å tilby henne.
Sofie, søsteren til Severin, blir giftet bort til Elias Nielsen, en gammel mann som hun absolutt ikke kan utstå.
Når vi nærmer oss slutten blir Sivert tatt for alt underslaget han har gjort i krambua, og idømt 1 år i botsfengselet. Han måtte til Kristiania for å sone, og Petra følger med, og bor i en liten leilighet i Trondhjemsveien sammen med Severin og småpikene. Ungene er like fattige, sultne og forfrosne, og Severin er fortvilet over at han ikke klarer å komme seg vekk fra moren. Han drømmer om å reise til Amerika, men hvert øre går med til å holde kulden og sulten fra kroppen, sammen med Matea og Louise.
I 1883 er også Henrik Smith i Oslo, men han er syk og lengter tilbake til Bergen, og sin søster Lina, som er nygift og lykkelig. Severin blir sluppet inn på Henrik sitt rom, mens denne sover, og når Severin ser et pengebrev ligge der, faller han for fristelsen til å ta det. Han ser for seg at det er hans mulighet til å ta med seg Matea og rømme til Amerika.
Severin blir tatt på fersken i å stjele pengebrevet, og rømmer i skam fra Henrik sitt rom. De andre kompissene vil anklage ham, men Henrik (antyder hun en forelskelse her?) finner på forklaringer for at Severin hadde pengebrevet hans.
Etter dette finner Severin endelig nok mot til å gjøre slutt på det elendige livet sitt.

Sivert nyter livet i fengselet, uten kjas og mas fra Petra. "Hver eneste timer her i fengslet har vært som en lovsang til Gud" sier han til Petra, og ber henne "avføye seg sin hovferdighet og bøye nakken". Petra er seg selv lik og raser og kjefter, og Sivert priser seg lykkelig for sitt opphold i fengslet. Etter et av Petras besøk i fengselet, blir Sivert syk. Han snakker over seg i feber, og når fengselslegen kommer og bekrefter at han ha lungebetennelse, mener legen at Sivert ikke har hatt godt av hennes besøk. Ikke lenge etter dør Sivert.

Det siste vi får høre er et brev fra Sofie i Kristiansand, hvor hun bor med sin mann, og lille sønn. Hun skriver til sin mor Petra, hvor hun beskylder henne for å være årsak til Severin`s død, og undrer seg over hvordan moren har kunnet være så hard mot sine barn i alle år. Sofie vil ta til seg sin yngre søster Matea, mens hun ber moren vise omsorg for lille Louise.

Amalie Skram setter søkelys på mange ting i romanene sine. Jeg kan virkelig se for meg furoren når disse bøkene kom ut. Forholdene for fattige, mangel på sosiale ordninger, rettigheter ved skilsmisse, forholdet de hadde til Gud, leger og medisiner. Listen er lang, og hun setter dagsorden med bøkene sine. Jeg er stolt over å være medlem av Amalie Skram-selskapet, og gleder meg til å se Hellemyrsfolket på DnS til vinteren igjen!

Forlag: Fonoforlag

Boken utgitt første gang: 1898

Lydboken lest inn: 1967

Innleser: Eilif Armand

Spilletid: 13 timer

Mitt første møte med forfattersøstrene var med Bitrere enn døden, så når jeg tok fatt på Før du døde, var det med en viss forventning. For å si det enkelt: Jeg ble ikke skuffet.

En tenåringsjente påvirket av narkotika er vitne til et brutalt mord i en park i et av Stockholms beste strøk. Hun ser både offer og gjerningsmann, men hukommelsen klarer ikke å skille mellom faktiske hendelser og groteske hallusinasjoner og gjør henne uegnet som vitne.
Fem år senere: Psykologen Siri Bergman har endelig fått balanse i livet sitt. Hun er nybakt mamma og har et flott forhold med samboeren Markus. Så går hun gjennom en kasse med gamle papirer som har tilhørt hennes første mann, Stefan, som tok livet av seg. Hun finner en usannsynlig kobling til mordet i parken, en kobling som er vanskelig å bortforklare.
Selv om Siri tror at hun har kommet over Stefans selvmord, klarer hun ikke å slippe tanken på at hans død har noe med mordet i parken å gjøre. Da hun begynner å undersøke saken på egen hånd, samtidig som hun ufrivillig trekkes inn i det som har skjedd, begynner livet å falle sammen rundt henne. Hun mister grepet om tilværelsen og går fra å jakte på sannheten til selv å bli jaget.

Rekkefølgen i serien om Siri Bergmann:

En slags fred 2011
Bitrere enn døden 2012
Før du døde 2014

Boken må vel plasseres et sted mellom roman og krim, for her er det ingen politi eller etterforskere av annet slag. Historien dreier seg om Siri og hennes uavklarte forhold til sin avdøde mann. Det er mye som definerer krim og denne historien er så fylt med nerve, at jeg sitter rett opp og ned når jeg leser. Historien er skikkelig spennende selv om handlingen egentlig ikke har så mye fart over seg. I noen bøker blir en jaget fra skanse til skanse, og en blir helt pest av å lese, men denne boken griper fatt i deg på en helt annen måte.

Plutselig ligger den bare der, rett foran meg.
Råken.
Mørk og tom gaper den mot meg. Et sluk, klart til å suge meg ned i sjøen. Jeg bråstanser, og broddene gjør jobben sin, borer seg ned i snøen, bremser farten. Men det holder ikke helt. Jeg faller, og den høyre foten min sklir ned i det kalde, svarte vannet med en surklende lyd, som når vaskekummen blir tømt for det siste oppvaskvannet.

Handlingen er delt i to, de utløsende hendelsene i fortid, og Siris nåtid, hvor hun ikke får fred på seg før hun har funnet ut mer om hvorfor hennes tidligere mann tok livet av seg. Fra midten av boken, tar spenningen seg opp, og mer og mer blir avdekket.
Før du døde kan godt leses for seg, men du vil vel ikke gå glipp av de to foregående bøkene, så det er greit å begynne med begynnelsen. I den første boken har Siri vært enke i et år, så de to første bøkene er en del av et hele, som kanskje avrundes i denne boken. Noen løse ender henger pent å dingler, hvordan det skal gå med psykologkontoret, og med hennes forhold til bestevenninnen Aina som ikke var bra på slutten. Kommer det en bok til, vet jeg at jeg kommer til å hive meg over den og.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 419

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5

Jørgen Jæger er en lokal forfatter fra Bergen, men det er ingenting provinsielt med forfatterskapet hans, hvis du trodde det. Ridderkorset er den syvende boken i en serie, hvor jeg har lest de siste bøkene. Syns du det blir for heftig å begynne på begynnelsen, kan jeg anbefale deg å starte med Karma og Stemmen, før du leser denne siste.

Forlagets omtale:
2010. På kort tid får politiet i Fjellberghavn melding om en drept treåring, en vekter myrdet på jobb og en naken kvinne liggende død på et skjær.
Politioverbetjent Cecilie Hopen og hennes overordnede, Marte Mellingen, utfordres til det ytterste når sporene peker mot en norsk topp-politiker.
Samtidig får Cecilies samboer, vekterfirmaets eier, mistanken rettet mot seg fra en annen etterforsker. Selv den sykmeldte politisjefen Ole Vik må trå til i en sak som stadig vokser.
For hendelsene i Fjellberghavn er bare forspillet, et ledd i en større plan.

Det er ikke fritt for at jeg hadde forventninger til denne boken, og sommerfuglene i magen gjorde mye ut av seg, når jeg bladde opp for første gang. Forfatteren fortalte på lanseringen at han liker å sparke spenningen igang på første side og heldigvis stoppet det ikke med det. Forlagets omtale røper jo de store trekkene av det som blir avdekket i handlingens begynnelse, og siden gjerningsmannen er grundig skjult for oss ligger spenningen i etterforskningen. Ridderkorset er en tradisjonell krim på den måten, at vi først får en ugjerning, så en etterforskning som avslører en gjerningsmann. Ofte liker jeg ikke når de aller nærmeste til krimhelten blir involvert i saken, men avklaringen på dette kom ganske tidlig, så han reddet seg inn på tykkere is igjen.
Historien er veldig rikholdig når det kommer til handling, og selv om det ikke på noen måte er creepy og dirrende spennende, så er boken fengslende så det holder. Det jeg likte best med måten boken er skrevet på, er måten informasjon blir avdekket underveis. Jeg har egentlig ikke lyst å røpe mer av handlingen, for da tar jeg jo fra deg gleden ved å bli forbauset og overrasket mens du leser.

Jørgen Jæger liker å ta opp et aktuelt tema i det han skriver, og det har han også gjort her. Fremmedfrykt og angst for muslimer ble satt på dagsorden for alvor da tvillingtårnene falt, og 22 juli 2011 ble vi igjen minnet om dette. Det er ikke fritt for at detaljer fra Ridderkorset minner om terrorhandlingen.

Smakebit:
Trude Juul trakk pusten dypt inn for å nyte lukten av ramsalt hav blandet med duften av vår og spirende liv. Så flimret små blaff av den stramme odøren mot neseborene hennes og forstyrret luktopplevelsen. Trude Juul slapp koppen, reiste seg og så seg om. Hun visste straks hva det var, for den lukten kjente hun.
- Det var lukten av død.

Jørgen Jæger fra lanseringen i Bergen

Ridderkorset er ikke en tretten på dusinet krim. Den er skrevet kronologisk, og det er alltid tydelig for leseren hvem som snakker. Boken er fri for klisjèer og oppbrukte fraser, og det jeg liker aller best er den troverdige beskrivelsen av etterforskningsarbeidet. Her er det ingen krimhelt som opererer alene, her er vi med på et skikkelig teamarbeid, hvor hele politistyrken gjør sitt.
Anbefales hjerteligst, spesielt du som er redd for det groteske bør slå til på denne.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2014
Sider: 480
Kilde: Leseeksemplar

Les gjerne om lanseringen av boken!

Djevelanger er den femte boken til Frode Granhus, tredje boken i serien som kalles "Lofotkrim", og som ledes av etterforsker Rino Carlsen. Forfatteren bor i Lofoten, hvor handlingen i bøkene hans utspiller seg. Det var med skrekkblandet fryd jeg leste boken, og det er ikke fritt for at det nøret oppunder mitt ønske om en tur med Hurtigruten.

En sommerdag løper lille Ida glad og fornøyd av gårde med dukkene sine for å plukke blomster – men hun kommer aldri inn igjen.
Det har ikke regnet på evigheter. Varmen er i ferd med å tørke ut tjernet Emilie Sande stadig søker til. Vannstanden synker, og hennes fortvilelse øker. For noe ligger skjult under overflaten. Noe hun for all del ikke ønsker at skal komme opp i dagen.
På politihuset i Bodø er det også varmt – og hett, vil noen mene. Guro Hammer, det nyeste tilskuddet til etterforskningsgruppa, setter følelsene i sving hos enkelte av de mannlige kollegaene. Da det kommer melding om at en liten jente er forsvunnet, passer Rino Carlsen på å bli satt på saken sammen med Guro. Dermed er jakten i gang …

Det slo meg når jeg leste Djevelanger, at jeg har lest alt for få bøker fra Nord-Norge.
I denne boken gjør flotte skildringer av natur, stemninger og miljø at jeg heretter vil være på utkikk etter bøker fra denne delen av landet vårt. Frode Granhus har igjen skrevet en krimfortelling som ga meg frysebyger. I prologen er det en gammel dame som får gjennomgå, og når selve historien starter er det små barn som må lide. Først tenker jeg, "det er billige knep for å få til en creepy historie", men han holder seg hårfint innenfor grensen, av hva jeg synes er greit. Denne historien inneholder neglisjering og mishandling av barn, men rammene rundt og det at det passer så godt inn i handlingen, gjør at det ikke føles som "for mye".
Rino Carlsen er en gammel ringerev på politihuset i Bodø, mens betjent Guro Hammer er ny for oss lesere. Her ligger en annen fallgruve som kunne blitt fatal. Jeg synes det blir alt for konstruert og uvirkelig, når etterforskere eller deres familie plutselig blir en del av etterforskningen, sånn er det i alt for mange krimhistorier. Granhus balanserer igjen på grensen av denne leserens preferanser, men etter å ha fått ned denne lille kamelen, var jeg så overveldet av kompleksiteten i handlingen, og ikke minst spenningsnivået som etterhvert var skyhøyt, at alt var tilgitt.
Dette er en bok som holder deg fjetret fra første til siste side, med en intens og kompakt handling. Han skværer ikke ut sine beskrivelser av omgivelser og følelser, men lar oss drive fremover av de forskjellige handlingstrådene, som nøstes elegant sammen mot slutten av historien. Når siste side var lest, sank jeg utmattet og fornøyd tilbake i stolen, glad for en slutt uten løse tråder og alle små mysterier oppklart.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Sider: 334

Kilde: Leseeksemplar

I går kveld kom det en bok seilende inn i mailboksen min. Jeg elsker overraskelser, spesielt når det er nye norske debutanter det dreier seg om.
Etter å ha lest et par sider sittende ved pc`en, skjønte jeg at denne boken er av et sånt kaliber at jeg vil sitte i en myk sofa når jeg leser. Mailen ble videresendt iPad`en, hvorpå det beregnes en viss ventetid før paddeansvarlig får trylt den frem for meg. (Ja mer teknisk enn som så er jeg ikke...)
Tilfeldighetene ville ha det til at jeg selv satt og spiste granateplekjerner da jeg åpnet vedlegget, så jeg falt pladask for det nydelige coveret.
Jeg ser frem til å lese Marianne Grung Farsund sin debutbok En dør på gløtt med handling i Bergen.

Forlag: Comino Utgis: 12 mars 2014

Dette sier forlaget:
Ane lever tilsynelatende det perfekte liv med mann, to barn og en kreativ jobb. Likevel er hun aldri helt fornøyd. Ane har alltid en dør på gløtt til et annet liv, en annen kjærlighet, en annen Ane.
" En dør på gløtt" er en vakker historie om lengsel og valg, svik og kjærlighet.

Vil du ha flere lesetips, ta gjerne turen innom

Beathes bokhylle i dag

Siden jeg er inne min andre måned av Shoppestopp, vil alle blogginnlegg
om Mamutsalget oversees (Min første utfordring på Shoppestopp-fronten)

Ha en super tirsdag!!

De siste årene har jeg hatt en årlig faste, jeg er ikke religiøs, men det å faste en gang i året har jeg god erfaring med. Da innfører jeg også meditasjon, rolige turer på fjellet og lange bad. Jeg er allerede flink til å slappe av og nyte livet, og i år har shoppestoppen gjort at jeg er avvendt med butikkenes sjas og mas.
I år har motivasjonen toppet seg, så jeg orker ikke vente til askeonsdag når fastetiden starter, derfor startet fasten min i dag kl. 16:00. Jeg har ikke planlagt hvor lang den skal bli, men mellom 5 og 7 dager blir bra. Alt avhenger av formen, siden jeg skal fungere på jobb også.

Heldigvis har jeg juicemaskin, og en ny bok om juicing til å motivere meg til å lage min egen juice. Det er dette, spedd på med grønnsaksjuice kjøpt i helsekosten som blir basisen i "kostholdet" mitt den neste uken. I tillegg drikker jeg mye grønn te og vann med sitron eller ingefær.

Les gjerne mine erfaringer fra 9 dagers fasten jeg hadde i 2012!

Jeg har også en ny bok på vei i posten 5:2 dietten kalles den. Det er sikkert mange som har hørt om denne måten å spise på, for dette ser ut til å bli trenden som konker ut både rawfood og lavkarbo. Siden jeg er vant med lengre og sjeldnere faster, blir det spennende å lese om hvordan det er å leve med 2 dagers faste hver 5`te dag.
Målet mitt er å faste "skikkelig" i en uke, for så å gå over til et kosthold som kan kvitte meg med noen kilo før bikinisesongen, derfor kan denne dietten bli fin å smyge seg inn i etter en ukes tid.
Så vidt jeg kan se handler det ikke om faste som i "kun flytende", men å holde seg på ca. 500 kalorier. Dette skal du gjøre to dager i uken, og resten av uken skal du spise som normalt. Høres litt ut som jojo-slankingen jeg har holdt på med hele livet :)

Boken skal selvfølgelig studeres nøye, og skikkelig omtale kommer når jeg er i gang med å teste ut både teorien og oppskriftene.

Men aller først er det faste som gjelder. I morgen blir en travel dag, med full jobb og teaterbesøk på kvelden, så da blir det heldigvis ikke tid til å fundere så mye over mat.

Hva er det jeg har vært med på i kveld? - På forhånd gledet jeg meg over å skulle se Shakespeare igjen, men var litt skeptisk til formatet. For jeg hadde jo lest om joggedresser, gymsal og publikums deltagelse. Nå etterpå er jeg bare veldig begeistret.

For første gang føler jeg at jeg har deltatt i et teaterstykke. Publikum var virkelig med fra vi gikk inn dørene, måtte vinne hver vår stol og slå oss ned der det måtte behage. Alle i publikum måtte velge seg ut en rekvisitt, som skuespillerne kom til å be om i løpet av stykket. Min venninne Solveig, fikk hvisket noen replikker i øret, som hun med rak rygg og klar stemme fremførte. Skulle tro hun aldri har gjort annet enn å stå på scenen.

Frem til pausen hang jeg godt med i handlingen, men etter pausen ble det hele mer og mer uklart. Det var veldig gøy hele tiden, og skuespillerprestasjonene var formidable. Tenk å klare å levere alle replikker feilfritt, mens du løper rundt og bommer, kasser, tau og springbrett blir flyttet rundt på scenen hele tiden. Hatten av for de flotte skuespillerne på DnS som uredd hiver seg ut i en tolkning av Kong Lear, som krever så mye av hver enkelt. Skuespillerne var sammen med oss før, under og etter stykket, snakket med oss, smilte og lo.

Jeg spurte Stian Isaksen om hvordan det har vært å ha en engelsktalende regissør når han skal guide dem gjennom replikker på norsk. Til det kunne han svare at Tim Carroll har et godt utviklet språkøre, og kan teksten så utrolig godt, at selv om de sier replikkene på norsk, så følger han nøye med på ordvekslingen, og bidrar med sin kunnskap.

Vil du ha en kveld krydret med galskap og overraskelser, og se teater som du aldri har sett maken til før, få med deg denne oppsetningen av Kong Lear!

I "Teatermagasinet" kan en lese: Kong Lear er historien om den gamle kongen som deler riket mellom sine døtre. De to eldste smigrer ham, mens den yngste er ærlig. Sistnevnte blir bortvist og forbannet. De eldste døtrene er utakknemlige og deres kulde driver Lear til galskap. Vel, dette kunne jo ikke bli annet enn bra.

Les gjerne på DnS sin side om regisøren Tim Carroll, det er ikke noen hvemsomhelst som har besøkt DnS i vinter for å lage bra teater til oss. Teaterkjelleren var ikke å kjenne igjen, den lignet mest på en gymsal med ribbevegger, springbrett, tauer og annet som hører med. Her er det ingen slott, sverd og rustninger og skuespillerne går i joggedrakter, fremfor flotte kroner og yndige prinsessekjoler.

Bjørn Willberg Andersen som Kong Lear

Det er jubilanten Bjørn Willberg Andersen som spiller selveste Kong Lear. Han har i år vært ansatt på DnS i 25 år, og når rollen som Kong Lear krevde et ungt sinn og god fysikk, falt valget naturlig på unge Bamse, som med dette spiller i sin 70`ende rolle ved teateret.
Med Shakespeare`s tekst som basis, og Carroll`s lekne måte å lage teater på, ble dette noe helt spesielt og overraskende bra. Produksjonen er basert på måten oppsetningene ble laget i The Globe i London, da han selv jobbet der. Shakespeares teater anno 1599 hadde ikke elektrisitet, det var (og er) utendørs, hvor de fattige sto mens de rike satt. Å takle uforutsette ting blir en del av helheten, og dette har Carroll tatt med seg til DnS.
Inngangen var ny, vi gikk inn det som er utgangen fra Teaterkjelleren, for så å svinge bak scenen før vi ble sluppet løs. Ville du sitte måtte du finne deg en stol eller benk eller hoppeball, og sette deg hvor det behaget.

Det er den ene dramaturgen til stykket Anders H. Dahl, som har skrevet om Kong Lear i Teatermagasinet, så hvis du synes du har lest noen av setningene før, så innrømmer jeg å ha tittet litt der. Hvis du ikke har sett Teatermagasinet, anbefaler jeg deg å skaffe deg et eksemplar, her sto det mye spennende.

Les gjerne BT`s anmeldelse, de har en litt mer seriøs kritikk av stykket.

Etter å ha lest mye ny krim, var det godt å sette seg ned med en god "dameroman". Lucinda Riley er flink til å skrive romaner med mange historier som fletter seg inn i hverandre. Hun har gitt ut fire romaner på norsk, hvorav Jenta på klippen som er den eneste jeg har lest.

Elleve år gamle Anahita, som kommer fra en fornem, men fattig indisk familie, innleder et livslangt vennskap med den egenrådige og bortskjemte prinsessen Indira. Anahita blir med Indira til England som hennes ledsagerske like før første verdenskrig bryter ut. I England møter hun Donald Astbury, arvingen til det avsidesliggende godset Astbury, og hans utspekulerte mor.

Åtti år senere møter vi den unge og ettertraktede amerikanske skuespillerinnen Rebecca Bradley. Verden ligger for hennes føtter, men når forholdet til kjæresten tar en uventet vending, er hun lettet over at den nyeste rollen fører henne bort fra rampelyset og til det øde Dartmoor i England. Hun skal spille hovedrollen i en film med handling fra 1920-tallet.
Ikke lenge etter at filmingen har begynt på det nå så forfalne Astbury Hall, dukker Ari Malik, Anahitas oldebarn, uventet opp. Han er på jakt etter familiens fortid. Oppdagelsene han og Rebecca gjør, er med på å avdekke mørke hemmeligheter som truer hele det gamle familiedynastiet.

Historien starter i år 2000 med feiringen av Anahita`s 100 årsdag. Hun har en historie hun vil gi videre til en i familien, og velger seg oldebarnet Ari. Tidlig i livet fødte hun en sønn, men når han var 3 år gjorde dramatiske omstendigheter at hun ble sendt vekk med hans dødsattest. Hun har aldri trodd at han var død, men når hun forteller familien at denne sønnen lever, så tror de henne ikke, for de har jo alle sett dødsattesten hans. Hun har en datter som har fått fire barn, som igjen har fått barn, så det er en stor familie som er med på å feire hundreårsdagen.
Neste del starter i London i 2011, og vi blir kjent med den amerikanske filmstjernen Rebecca Bradley, som ankommer England for å spille inn en film på et ærverdig gods i Dartmoor. Hun har også en mystisk og litt hemmelig fortid, og når godseieren får se henne oppstaset i godsets praktfulle kjoler, mister han pusten. Hun ligner mormoren hans på en prikk.

Det er som sagt mange deler i Riley sine bøker, og videre er vi i Jaipur i 1911. Nå er Anahita en liten jente, og vi tar del i det fargerike livet hun levde i India som barn, når hun ble bestevenninne med en prinsesse. Tilfeldigheter gjør at hun får følge prinsessen til England, hvor de begge skal gå på skole. Jada, mye tilfeldigheter her, men historien driver meg videre, og når vi er i 1920 og det handler om Anahita og Donald, blir det hele mer interessant.

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.

Har du lest denne eller noe annet av Lucinda Riley?

Forlag: CappellenDamm

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: nesten 600

Kilde: Leseeksemplar

Hva maten vi spiser gjør med kroppen vår finner jeg utrolig interessant. Selv har jeg etter 30 år med "selvforsking" svart belte i slanking. Jeg har aldri opplevd å være skikkelig feit eller skikkelig tynn, men har i alle år jobbet for å bli kvitt småplager og kilo. Jeg har gått systematisk til verks og lest masse: Blodsukkerdietten, Ketosedietten, Lavkarbodietten, Syre-/baseballansen, you name it! Noe jeg lærte utrolig mye av var et nettstudie som het Kostholdsveileder, og det var vel da jeg gikk fra å tro jeg viste mye om kosthold, til å vite at jeg vet "ingenting".

Faste har jeg gjort ved flere anledninger, så når jeg nå skulle sette meg inn i teoriene i den nye boken5:2 dietten, så var det med en viss skepsis. Jeg synes nesten det er synd at de kaller det faste, når det ikke handler om faste i det hele tatt. Å spise helt vanlig 5 dager i uken, for å spise slankemat i 2 dager, minner mer om jojoslankingen jeg har holdt på med, enn en fornuftig diett.
Heldigvis satt jeg meg ned med boken og ble overrasket over at jeg faktisk begynte å like konseptet. Boken er lagt opp på en "norsk" måte, uten en bøtte med "personlige historier". Teorien er lagt frem på en enkel måte, som vi som er uten en doktorgrad kan forstå.

Denne måten å spise på markedsføres som en diett for deg som ikke liker slankekurer. Dette er en livsstilsendring, som er ment for å vare, og den er lett å få til. Den legger ikke føringer på hva du skal spise, alt er "lov", i alle fall 5 dager i uken. De to "fastedagene", skal du spise 500 kalorier, og det er faktisk helt overkommelig. De to fastedagene kan du velge selv, så du slipper å slanke deg på dager hvor det blir krevd av deg at du skal spise. Bursdager, venninnemiddager og felleslunch på jobben legger du utenom fastedagene, og disse dagene skal du i teorien spise akkurat hva du lyster. Saken er vel den at når du begynner med dette vris ditt fokus litt, og du vil begrense deg også i de fem dagene du skal spise normalt.

Boken inneholder mange tankevekkere, som svar på spørsmålet Hvorfor spiser vi? Den egentlige grunnen, å gi kroppen tilstrekkelig næring kommer langt nede på listen, vi styres av følelser, klokken og tempo i livet vårt. Vi lærer kunsten å unngå fristelser, og noen av tipsene er så banale at jeg undrer meg over at jeg ikke har benyttet meg av disse før. Jeg leser også om andre helseeffekter enn en slank kropp, og når jeg ser at fasting har en gunstig effekt på betennelsestilstander i kroppen, nikker jeg anerkjennende. Hudbetennelsen jeg for noen uker siden spiste antibiotika for, uten at det ga seg, viser etter 4 dager med faste tegn til å dempe seg betraktelig.

Boken gir et lynkurs i GI mat og BMI for de som for første gang skal prøve seg på en livsstilsendring som dette. For oss som er gamle i gamet, er dette en kjempefin oppfrisker og god motivasjon til å ta fatt på en litt enklere omlegging av kosthold, som kanskje vil vare livet ut :)
Oppskriftene i denne boken er vakkert illustrert, så du får vann i munnen. De er enkle, med få ingredienser som du finner i dagligvarebutikken din. Jeg synes porsjonene er litt små, men det er vel en del av problemet for en som trenger å slanke seg.

For meg som er ihuga lavkarbofantast er det kun en kamel å svelge. Her måles energien i kalorier og forfatteren har mye mer angst for fett enn det jeg har. Jeg for min del kutter heller ut de farlige karbohydratene som tuller med blodsukkeret, enn fettet.
Dette er en bok som ikke blir plassert i bokhyllen, for ferdig med den blir en aldri. Jeg skal kose meg med oppskriftene, og gi 5:2 dietten en skikkelig test. Det betyr at 5 dager i uken skal jeg spise helt normalt. Det høres ut som det er for godt til å være sant, kan det være så enkelt?

Artemisia har en flott omtale av Kate Harrison sin bok med samme tittel, som også kommer ut i disse dager.

En liten smakebit fra de lekre oppskriftene viser hvor "geniale" de er:

Lune rødbeter med spinat og rødløk (250 kcal)
100 g kokt eller bakt rødbet
1 pose babyspinat
10 g valnøtter
1/2 ss olivenolje
1/2 rødløk
1 ss feta, pecorino eller parmesan
eller 50 g cottage cheese

Vask og kok rødbetene i lettsaltet vann, ca 45 minutter. Skyll i kaldt vann og skrell før du skjærer i små terninger. Stek i mellomtiden tynne skiver av rødløk i en stekepanne. Ha i spinaten til den faller sammen og bland med rødbetene. Dryss over ost og grovhakkede nøtter.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014

Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Da Gud var en kanin begynner som en skjønn oppvekstroman fra England. I del to er hovedpersonen Elly voksen, og vi følger henne videre i livet. Dette er ikke en historie om en dysfunksjonell familie eller om mishandling, det er en flott historie om en litt spesiell jente, som har sine utfordringer. Hun har kjærlige foreldre og en storebror som er glad i henne men før hun møter Jenny Penny har hun ingen venner.
Det er i siste del at hjertet begynner å dunke merkbart, og klumpen i halsen begynner å knyte seg. Etter å ha mistet kontakten med den eneste venninnen sin for mange år siden, får plutselig Elly et brev fra Jenny. Brevene fra Jenny gir en nerve i handlingen som gir en berg-og-dalbane følelse til denne leseren. En genial måte å tilføre spenning uten å "forstyrre" det ideelle bildet av familien som vi følger.

Telefonsamtale mellom Elly og storebroren Joe som er i NY.
- Kom hjem, sa jeg. Jeg savner deg. Det gjør vi alle sammen.
Stillhet.
- Du vet jeg er nødt til å være her.
- Fortsatt?
- Ja. Arbeid, vet du.
- Du hater jo arbeidet ditt.
- Jeg elsker pengene.
- Du er en dritt, lo jeg. Den jobben er ikke deg.
- Kanskje det. Men hva er det som er meg, Ell?
Vi ble tause, begge to.
- Du trenger å finne noen, sa jeg.
- Har gitt opp det der. Han gjespet.
- Finnes det ikke noen i koret ditt?
- Vi har feid over hverandre.
- Åh.
- Det er det vi driver med.
- Vet det.
- Jeg har ingen venner, sa han, og så begynte jeg å le på ny. Fint, tenkte jeg, nå er vi tilbake i det gamle sporet, dette lød kjent.
- Ikke jeg heller, sa jeg. Vi er utskudd.

I denne historien blir vi tatt med til Cornwall, til London og til New York. Vi opplever dyp og inderlig kjærlighet til mennesker og natur, en katastrofe og et mirakel. Denne romanen er noe helt for seg selv, og jeg elsket den!

Da Gud var en kanin var blant de ti mest solgte bøker i Storbritannia i 2011, med et samlet opplag på nesten 400 000. Den har også fått Newton-prisen for beste debutroman, og oversettes nå til mer enn 30 språk.

Forlag: Libretto

Utgitt: 2011

Sider: 352

Kilde: Biblioteket

Terningkast: 6

Denne boken handler ikke om Avdeling Q, men er en bok forfatteren skrev før denne serien. Boken kom ut i Danmark i 1997 og på norsk første gang i 2006, lydboken er fersk av året. Etter å ha hørt denne, kan jeg trygt melde at den godeste Jussi kunne skrive bøker før han satte igang sitt store prosjekt med Avd. Q, som skal bli 10 bøker.

Andre verdenskrig:
To engelske jagerpiloter blir skutt ned under et oppdrag over Tyskland. Pilotene, James og Bryan, vet at de blir henrettet hvis de blir tatt til fange. De kommer seg om bord på et lasarettog fullt av høyt rangerte SS-folk med granatsjokk. James og Bryan kaster to pasienter av toget og tar deres plass.
De to pilotene havner på Alfabethuset, et militært psykiatrisk sykehus hvor de må simulere sinnssyke for å overleve. Men kan de det? Uten selv å bli sinnssyke?
Mange år senere setter Bryan føttene på tysk jord igjen. Han har ett mål: Å finne ut hva som egentlig skjedde med James.

Dette er en bok med et maskulint snitt, hvis en kan si det sånn. Det er ikke en krigsbok og det er ikke en krim, men en spenningsbok om vennskap som tar opp spørsmålet om det går an å "fake" gal i lengre tid, uten å bli gal.

Historien begynner med flyturen hvor James og Byan blir skutt ned over Tyskland. Vi følger dem i deres flukt, og det som er foranledningen for deres ankomst på galehuset. Det er en fantastisk historie vi får servert her, men beskrivelsen av hvordan de simulerer syk på sinnet er for meg overbevisende, og spenningen øker etterhvert som vi blir kjent med de to guttene.
Handlingen er kronologisk, bortsett fra noen tilbakeblikk til James og Bryans ungdom og en historie som angår tre av de andre pasientene på avdelingen.
Etterhvert viser det seg at der er flere simulanter på avdelingen, og livet blir vanskeligere for de to engelske pilotene. De snakker ikke sammen hele den tiden de er der, og selv om Bryan ikke ville rømme uten James, ble han etter 10 måneder nødt til å gjøre det.
Han blir etter flukten plukket opp av vennligsinnede og tilbringer noen uker på et amerikansk lasarett, hvor han bli avhørt igjen og igjen.

Her starter del II og vi er i 1972, nesten 30 år etter krigen var slutt. Brian har blitt en suksessfull businessmann, men han har gitt opp å få kontakt med kompisen sin. Omstendigheter gjør at han får anledning til å reise til Muchen hvor OL arrangeres, og mens han er her setter han igang undersøkelser rundt James` forsvinning. Herfra blir det riktig så spennende, gamle ansikter dukker opp, og de har mer å skjule enn Brian er klar over, så etterhvert blir det riktig så farlig for ham.

Når Brian begynner å blande seg inn i livene til gamle kjente, ble det så spennende at jeg holdt på å gå utfor veien, ikke alltid helt trygt å gå langtur med lydbok på øret. Jeg har ikke lyst å røpe slutten, men lovpriser ham for sin originale og troverdige avslutning av boken.

Alfabethuset har den samme høye kvaliteten som vi kjenner fra serien hans om Avdeling Q. Forfatteren sier så greit at han er selv oppvokst på et galehus, i og med at hans far var psykiater. Han ble kjent med pasienter og fikk en innsikt i livene deres, som han har brukt i denne boken.

Forlag: Lydbokforlaget

Boken gitt ut på: Aschehoug

Spilletid: 18 timer og 17 min

Oppleser: Ola G. Furuset

Utgitt: Bok på dansk 1997/norsk lydbok 2014

Terningkast: 5

Utrolig deilig suppe med under 300 kcal (melke og hvetefri)

Boken 5:2-dietten har virkelig et stort knippe flotte og smakfulle oppskrifter, i innlegget mitt på søndag delte jeg Lune rødbeter med dere, og nå har jeg laget Thaisuppe, som jeg også har fått lov av Kagge å dele. I disse OL-tider spiser vi middag foran tv`en, og før jeg hadde kommet meg inn i stuen kom det høylytt mmmm`ing fra de to andre.

Suppen var virkelig veldig god. I stedet for reker brukte jeg scampi som hadde lagt i en marinade av ingefær, hvitløk og god olje. Ellers fulgte jeg oppskriften nesten som den er gjengitt under. Eneste jeg gjorde var å doble fiskekraften og hadde i så mye strimlete grønnsaker som vi tre trenger. De grønnsakene jeg brukte var: Gulrot, pastinakk og vårløk. Jeg lot disse koke et par minutter før jeg slapp scampiene oppi, for da er det snakk om sekunder før retten er ferdig.

Smakfull og lekker snope-mat som ikke minner mye om slankekost

Thaisuppe med reker

1 stilk sitrongress
1 ts fersk ingefær (jeg har et glass med ferdig moset ingefær)
2 limeblader eller litt saft av lime
5 dl fiskekraft
1/2 ts fish saus
saften av 1/2 lime
250 g pillede reker
Urtedryss av fersk koriander, mynte, gressløk eller thai basilikum.
Strimlete grønnsaker av kål, gulrot, kinakål, vårløk og bønnespirer

Skjær bort den øverste 1/3 delen av sitrongresset, og knus resten av stilken med baksiden av en kjøkkenkniv. Riv ingefæren og mos sammen med limeblader i en morter. Varm opp fiskekraften og legg i de knuste ferske krydderne og la syde i ca. 10 min. Sil av de hele krydderne. Ha deretter i palmesukker, fiskesaus, limesaft og reker. Straks rekene er ferdigkokt, eller varme, er retten ferdig. Spises med urtedryss go tilsett gjerne litt strimlet kål. bønnespirer, sopp, vårløk eller gulrotstrimler.

Lilleskogen som er skrevet av Jesper Halle for 10 år siden, settes opp på DnS nå i mars. Jeg lånte boken på biblioteket, og ble forbauset da jeg så at det faktisk var skrevet som et skuespill. Det tok meg ikke lange stunden å lese gjennom dette ganske sære stykket.
Er veldig spent på hva vi får se på Lille Scene i mars.

Handlingen omfatter i alt 11 barn, de fleste i førskolealder, ingen voksne. Allikevel er dette et stykke spilt av og for voksne. Språket i skuespillet er langt i fra barnslig, og den intensive slutten tatt i betraktning, er det forståelig at dette ikke er et stykke for barn.
Forfatteren sier: "Smerte er smerte og glede er glede, på samme måte hos barn som hos voksne, det er det viktige."

Handlingen kort fortalt:
Barna er ute og leker. Det er dagen da Gagarin flyr over himmelen i en ball av jern, og barna som ikke fatter dette er utilpass. Når kirkeklokkene ringer blir barna redd. Senere leker de skole, de terger Julie som har vorter. I scene tre blir kongen introdusert, han holder til i Knottens fantasi, og han går igjen gjennom hele stykket. Barna finner et hull i gjerdet, og de smyger seg inn i Lilleskogen for å leke, og Julie viser frem det nye armbåndet sitt. Så kommer flere scener med grining, mobbing og et fælt språk som ikke passer til barn i det hele tatt. Julie har stadig vekk godteri som ikke er å få kjøpt i den lokale butikken.
Monsemann som er 14 og lettere psykisk utviklingshemmet drar med seg Knotten, lillebroren til Jonas inn i Lilleskogen og viser ham at han har sneiper. De tenner opp, og det blir en stor gressbrann ut av det, som barna prøver å slukke. Huset til lassisene brenner ned, og en av alkisene brenner inne. Samtidig forsvinner Julie, og Martine dukker opp på lekeplassen for første gang.
Flere måneder senere og det har blitt vinter. Jonas foreslår at de skal gå å lete etter Julie, og barna går ut på isen for å se om de kan se henne nedi vannet. Jonas besøker Anitra, og finner henne i den mørke, kalde kjelleren. Nå sier hun at Julie var dum, og at hun skrek. Anitra har sett noe som hun har prøvd å fortelle foreldrene, men de hører ikke etter. Hun er veldig redd for koksbingen, og forteller Jonas at Julie ligger der inne, under all koksen.
Når våren kommer holder barna begravelse for en fugl. Da ser Jonas at Martine har et sånt armbånd som Julie hadde før hun forsvant, og han aner en fare. Etter mye strev og slossing får han ut av henne at hun har fått det av Signe, som har fått det av en mann. Barna begynner å lete etter Signe.

Jeg har aldri lest et skuespill før, men det gikk greit så snart jeg hadde kommet inn i det. Boken hadde innslag av "reality-tv", for de forskjellige karakterene blir stadig vekk intervjuet som voksen, hvor de ser tilbake på det som skjedde.

Forlag: Solum

Utgitt: 2004

Sider: 161

Kilde: Biblioteket

Dette stykket settes opp på Lille Scene og står i programmet til DnS, men det er ikke DnS sine skuespillere som medvirker. Rollene er fylt av ungdommer fra Bergen Kulturskole teater talent program. Kostymer er det avgangskullet på designlinjen ved Årstad vgs. som står for. Den fra DnS som er sammen med disse unge talentene, er skuespiller Kristoffer S. Aalberg, som har fungert som mentor.

Stykket har premiere 13 mars 2014, men vær om deg, det spilles bare 4 forestillinger.

Hjemmelaget juice er snadder når en faster

Når motivasjonen toppet seg gjorde jeg det eneste riktige, jeg bare satte i gang. Grunnene til å utsette er jo uendelig mange, så det var egentlig ikke noe å tenke på. Planen var å faste mellom 5 og 7 dager

Dag 1: Onsdag, gikk til og fra jobb. Hadde med meg hjemmelaget grønnsaksjuice som jeg drakk i lunchen. Fylte på med grønn te - 3 store krus på en dag. På vei hjem gikk jeg innom helsekosten og kjøpte tre flasker med juice, sånn at jeg har næring tilgjengelig frem til neste matvarehandling på lørdag. Til middag drakk jeg den samme juicen som til lunch, ca. 2 dl. og en kopp te, mens jeg ventet på at jeg skulle på teateret.
Jeg følte sporadisk litt romling i magen men ingen spesiell sult eller svimmelhet.

Det er bare de siste tiårene vi har kunnet spise oss mette tre ganger for dagen...

Dag 2: Torsdag, gikk til og fra jobb. Hadde med meg kjøpejuice som jeg drakk 2 x 1,5 dl. av i tillegg til te og en pose nutrilettpulver. Til "middag" drakk jeg litt buljong, før jeg unnet meg en Nespresso. Denne kvelden tilbrakte jeg hjemme, og det er ikke like lett som når en har det travelt hele kvelden. Jeg var ikke direkte sulten, men det skrapte i magen, uten at det var ubehagelig. Tungen er nå grå og tørr, så kroppen er nok igang med å rense seg :)
Dagen har vært preget av energi og tiltakslyst, og jeg tok meg selv i å sprudle mer enn vanlig på jobb. Siden jeg står opp kl. 06:00 er jeg normalt trøtt kl. 22:00, men i dag var jeg ikke sliten når klokken passerte leggetid.
Fikk boken 5:2 dietten av Elizabeth Lingjærde i posten i dag, og har kost meg med de første 70 sidene som er faktadelen. Ser frem til å teste ut denne dietten etter endt faste.

Det som fungerer best for deg, er best for deg...

Dag 3: Fredag, kjørte til jobb i dag, fordi jeg planla en tur etter jeg kom hjem. Været gjorde at det ble peiskos og varmt bad i stedet. Drakk grønnsaksjuice til lunch som i går, og en nutrilettshake til middag. I tillegg drakk jeg tre store krus med grønn te, og et lite glass rødvin til kvelds. (fredag og valentine må vite)
Energien er på topp, ingen hodepine eller andre diffuse plager, humøret er også stabilt høyt, så jeg har ingenting imot å faste noen dager til.

Vi spiser fordi vi er redde for å bli sultne litt senere...

Avkok av asparges

Dag 4: Lørdag og ingen plikter eller planer. Det er mathandledag så ny forsyning av selleri, gulrot og andre ingredienser, gjør at jeg igjen kan trylle frem noen hjemmelagede grønnsaksjuicer. Men aller først tester jeg ut energien. Kl. 08 tok jeg bussen til Sandviken og gikk opp Stoltzen. Jeg brukte dobbelt så lang tid som vanlig, måtte sette meg ned 4-5 ganger. Så snart jeg var oppe på flaten var formen ok igjen. Snåle greier. Heldigvis hadde jeg Alfabethuset på ørene, så det døyvet smerten og nederlaget. Hjemme lager jeg juice av: Selleri, gulrot, ingefær, lime, rødbeter, ananas og agurk. Et glass av den og jeg var fit for fight igjen. Til lørdagskos kokte jeg aspargessuppe. Kjøres i foodprosessor og drikkes som den er, uten jevning eller fløte.
Registrerer at klokken passerer 16:00 og at jeg går inn i mitt femte fastedøgn - det kjennes bra!

Dag 5:Søndagen startet med grønnsaksjuice og en times spasertur på flaten. Gårsdagens dånedimp i bratt bakke skulle ikke gjentas. RunKeeper`en min forteller at jeg har gått 24,2 km denne uken, og det er jeg fornøyd med. Dagen gikk med til å lese "Da Gud var en kanin" en absolutt fengslende historie. Kokte meg grønnsaks avkok, som jeg drakk til middag og kvelds.

I dag bor 65% av verdens befolkning i land der dødsfall som følge av overvekt er vanligere enn dødsfall som følge av undervekt.

Dag 6: Mandag og fri fra jobb. Jeg drikker en nutrilettshake før jeg foretar ukens matvarehandel. Når varene er på plass, tar jeg beina fatt og går meg en lang tur med lydbok på øret. Til lunch drakk jeg resten av grønnsaksavkoket som jeg laget i går, og til middag ble det thaisuppe. Mest sø, og lite tygging, så når jeg ville fortsette fasten litt til, så gikk jeg for det. Formen er fremdeles fin, bortsett fra at motbakker skaper trøbbel.

Juice av gulrot, selleri, eple, ingefær og ananas - fin oppfrisker etter tur

Dag 7: Tirsdag startet meg med å ta en ketosetest, og fikk bekreftet at jeg er i ketose. Det betyr at kroppen min bare henter energi fra fettlagrene på kroppen, og det er jo det jeg vil, så her er det velstand. Jeg gikk til og fra jobb. Jeg drakk nutrilettshake, grønn te og "kjøpejuice" på jobben. På middagsmenyen sto det grillede grønnsaker og nudler, så jeg tok min del av grønnsakene i foodprosessoren og spedde på med nok vann til at jeg kunne drikke det.

Dag 8: Onsdag fortsatte jeg fasten gjennom frokost og lunch og drakk bare nutrilettshake og grønnsaksjuice. Kl.16:00 ble den avsluttet med et lett måltid fra boken 5:2 dietten. Jeg kommer til å surfe på god-følelsen etter fasten, og spise lite de første dagene. Senere må jeg teste ut den dietten skikkelig, og spise "normalt" i 5 av ukens 7 dager, for å se om det virkelig fungerer.
Det er lett å gjennomføre en faste på 8 dager. Jeg har ikke vært sulten, jeg har vært i arbeid og aktiv på kveldene. Motbakker har bytt på problemer, men lange turer på flaten funket fint. Ønsker du å faste for helsens skyld, anbefaler jeg deg å prøve.

Har du spørsmål, svarer jeg gjerne i kommentarfeltet eller på mail :)

De blå sitatene er hentet fra boken 5:2 dietten av Elizabeth Lingjærde se omtale...

Oppsummering for januar

Forfattermøte med Sissel Værøyvik og Jamie Ford på Logen bar

Sjeler av vind av Mons Kallentoft

Mellom ugress og roser - "Tirsdagsdamene 3" av Monika Peetz

Lansering av Jørgen Jæger sin nyeste krim Ridderkorset

Boken på vent denne tirsdagen: Berlin av Torgrim Eggen

Avkom - siste del av Hellemyrsfolket av Amalie Skram

Før du døde av Camilla Grebe og Åsa Traff - kjempespennende!!

Ridderkorset - ny spennende krim fra Jørgen Jæger

Djevelanger av Frode Granhus - lanseres på torsdag!!

Dagens bok på vent er En dør på gløtt av Marianne G. Farsund

Herved sparkes årets faste igang!

Teaterkveld: Kong Lear av William Shakespeare - regisert av Tim Carroll

Midnattsrosen av Lucinda Riley

5:2-dietten av Elizabeth Lingjærde - en litt annerledes smakebit :)

Da Gud var en kanin av Sarah Winman - en fantastisk debutroman!

Jeg har hørt Alfabethuset av Jussi Adler-Olsen

Thaisuppe med reker - oppskrift fra boken 5:2 dietten

Jeg har lest et skuespill: Lilleskogen av Jesper Halle

Fasten dag for dag i 8 dager - bootcamp for selvdisiplinen