Etter å ha lest novellesamlingen "
Holde fast" som Annette Mattsson ga ut i 2009, var jeg lysten på mer. Denne gangen leser jeg hennes siste utgivelse fra 2011, "Å dele en flamme".
Fra bakpå boken:De åtte novellene i Å dele en flamme går tett innpå par som har levd lenge sammen og er sterkt knyttet til hverandre, men på ulike måter. Det er mennesker som utfordrer seg selv og den de lever sammen med. De prøver å ødelegge, og de prøver å reparere. De hevner og de elsker. De er redde for å miste, samtidig som de er redde for og trette av å bli holdt altfor godt fast.Forlag:
GyldendalUtgitt: 2011
Ant. noveller: 8
Sider: 146
Jeg hadde en plan om at jeg skulle lese en novelle om gangen, og gjerne gjøre noe annet før jeg leser neste. Tanken var vel at novellen skal få tid å feste seg, surre litt rundt inni der, og jeg skal få kjenne litt på følelsene novellen har satt igang.
Det er med skrekkblandet fryd jeg starter på en novelle, for ofte har de rare eller litt uforståelige avslutninger, og jeg er veldig spent på om jeg kommer til å forstå den. Som noenlunde fersk novelle-leser er jeg fascinert av en sjanger, som kan by på utfordringer for leseren. Historiene kan være veldig følelsesmettet og spennende, men det er ikke alltid jeg forstår hva forfatteren vil si.
Egentlig har jeg ikke lest nok noveller til å kunne uttale meg, men Annette sine noveller gjør noe med meg, og oppleves som veldig gode. Under får du litt om hver novelle og litt om min leseopplevelse.
![]() |
| Hva kan vel bli bedre enn dette? |
Den første novellen
Arrangementet, fengsler meg helt. Jeg kjenner meg igjen i følelsene, selv om jeg aldri har vært i situasjonen som blir beskrevet. Når jeg leser er det som jeg klatrer oppover et tre, jeg puster bare inn, og når slutten kommer er det som jeg slipper taket, høyt der oppe i treet.
Fascinerende, og det ble selvfølgelig helt umulig å ikke gå rett på neste novelle, den som har gitt navnet til samlingen.
I novellen
Å dele en flamme har jeg en helt annen følelse når jeg leser. Igjen, er følelsene til karakterene noe jeg kan relatere meg til, mens handlingen er noe jeg ikke har erfaring med. Dessverre vil jeg nesten si. Først spurte jeg meg selv, hva? hva er det som skjer, hva driver de med? Etterhvert begynte et lite Mona Lisa smil å vise seg på mitt ansikt, og noen små latterbobler kjentes i magen. Slutten var ganske åpen, men forståelig nok, og tok ikke fra meg det gode humøret som hadde kommet sigende.
Egentlig skulle jeg på tur, men kroppen min gikk og satte på te-vann, og mens det kokte leste jeg den tredje novellen
Skinnende hvit som en isbre. Den ytre handlingen er lagt til Italia, hvor et par er på ferie. En krangel gjør at mannen hiver konen ut av bilen midt på motorveien. Her bygget det seg opp en spenning og en nerve som den finurlige slutten ikke ga meg noen avklaring på. Kom hun seg tilbake? Ble de venner igjen?
Litt irritert over at jeg ikke skjønte slutten, gikk det opp for meg at den blå himmelen var dekket av skyer, så jeg droppet den planlagte turen med god samvittighet, og fortsatte med neste novelle.
I
Den tredje dagener vi i Barcelona. Her veksler handlingen mellom nåtid og en hendelse for 5 år siden, da mannen hennes forsvant, da de var på besøk i byen. Fortellerstemmen hater mosaikk, hun hater byen og de mørke gatene, men allikevel får jeg skrekkelig lyst å reise tilbake hit. Spenningen bygger seg opp, og slutten er genial. Jeg sitter igjen med en fornøyd følelse, og som en konfekteske som ennå ikke er tom, tar jeg meg en ny bit.
Den neste novellen heter
Fossen, en datter besøker sin kreftsyke mor hjemme i leiligheten hennes, men finner leiligheten vasket og ryddet og tom. Det føles unektelig ut som moren har sagt takk for seg, og det føles ganske creepy å gå rundt i leiligheten og finne tegn på at noe er gale. Novellen slutter nederst på en side, og når jeg blar fort om for å lese videre og så ser at den er slutt, blir jeg litt oppgitt. Leser siste siden på nytt, men handlingen henger og dingler...
Jeg lager meg varm sjokolade med espresso og amaretto og går å setter meg på terrassen. Solen har kommet tilbake, og med ullteppe og varm drikke går det an å sitte ute og lese.
Paradisostranden heter neset novelle, og vi er igjen i varmere strøk. En mann er alene på tur, han føler seg uglesett som ensom turist, men en dag ser han en dame som går utover klippene mot de frådende vannmassene. Han er med å redder henne, og når hun sitter i fluktstolen hans senere føler han seg roligere enn han har gjort på lenge. Denne slutten vil nok oppfattes forskjellig fra leser til leser, det spørs helt på sinnstilstanden til leseren. Jeg likte novellen godt, den traff noe i meg.
Rapsåkeren er den korteste novellen i samlingen, på bare 7,5 side. Begynnelsen er til å bli skyggeredd av, men så snur følelsen seg, og bildet blir et helt annet, genialt!
Nå er det bare en novelle igjen, det er med en kriblende forventning jeg utsetter lesingen, ved å stille noen basale behov.
Lyden av en dør blir en gledelig avslutning på novellesamlingen. Vi er i Italia igjen, hvor et norsk par på ferie har leid en leilighet. Når hun våkner om morgenen er mannen borte, og mens hun venter på ham, blir hun dradd inn i naboleiligheten hvor der foregår et likskue. Følelsene hennes som allerede var i kok, retter seg ut mot gråtekoner og de sørgende, når hun opplever noe hun ikke er vant med hjemmefra. Som de andre novellene til Annette var slutten ganske åpen, men på en fin måte, hvor jeg slapp å tolke så veldig for å sette sluttstrek.
Nå har jeg lest de to siste novellesamlingene til Annette Mattsson, og jeg ser mange likheter i skrivestilen hennes. Jeg likte den siste best, men det kan være fordi jeg selv er i en veldig introvert fase med tankene langt inne og følelsene på utsiden. Nå skal jeg hvile litt i solen under et ullteppe, før jeg må riste av meg denne underlige følelsen av sensitivitet, så jeg overlever teaterstykket jeg skal på i ettermiddag.
Har du lyst å si noe om hvordan du leser noveller?
![]() |
Oliventreet mitt som var helt tomt for blader for en måned siden
|
