Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Tung tids tale er Olaug Nilssens fantastiske skildring av hvordan hun opplever det å leve med et barn som utvikler autisme. Dette er en utrolig sterk historie, som alle som jobber med barn eller har denne utfordringen i livet selv, garantert vil glede seg over å lese!

Forlaget om boken:
Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora byrjar ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept, og kva er å gi opp?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 156
Kilde: Leseeks

Det er litt av et scenario vi blir presentert i denne boken. Familien har to små barn i tillegg til storebror Daniel som i treårsalderen begynner å vise tegn på at noe er galt.

Når dei to små har sovna, set eg meg ved stovebordet og et kveldsmat. Utanfor går naboen forbi, eg rykker til då han snur seg og ser opp mot meg. Det er mørkt ute, lyst inne.

Det er lett å få auge på oss. Vi har ikkje gardiner.
Det er lett å sjå meg. Eg har ikkje filter.
Det er lett å gjennomskode meg.

Eg driv ønsketenking.

I løpet av boken får vi et skremmende innblikk i hva disse foreldrene må gjennomgå. Det er vondt å kjenne på hvor hudløse de må føle seg, hvor prisgitt andre mennesker de er, og hvor "lagelig til for hogg" de må være. I den perioden hvor sykdommen griper fatt og endrer personligheten til eldstemann, må det være grusomt å ha andre menneskers tisking og hvisking om oppførsel og barneoppdragelse i bakhodet.

Foreldrene leser faglitteratur, googler, ser på filmer av barnet, og er med i fora. I et saktegående byråkrati har de en haug med fagfolk som skal uttale seg, og selvfølgelig et sterkt ønske om å bli hørt, sett og akseptert. Det er trist å lese om tiltakene de må gjøre for å holde gutten trygg og huset i noenlunde orden, men han behandles alltid med respekt og kjærlighet noe som er rørende å lese om.

Disse foreldrene vet hvordan gutten var før sykdommen begynte å vise seg. De vet hva han kunne, hvor selvstendig han var før ferdighetstapet ble merkbart. Fagfolkene har ikke sett dette, og avfeier det og ber foreldrene akseptere tingenes tilstand.

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.

For en erkjennelse det må være for en mor og far å innse at barnet begynner å bli sterkere enn deg. Han biter og slår hardere enn før, og med klatring og kraft kommer til nær sagt over alt.

Gjennom skildringen av hvordan det er å være mor til en gutt som utvikler autisme, får vi også et innblikk i hvordan det kan være å være gutten. Når hun beskriver rundene med hjelpeapparatet river jeg meg i håret, men heldigvis ble de stemplet som "resurssterk" tidlig, og dette har de klamret seg til.

Olaug Nilssen har skrevet ned sin personlige historie på en ærlig og nøktern måte. Det er ikke noe selvmedlidende over det hun forteller, men heller realistisk og til de grader tankevekkende. Les den!

EliseCathrin har også skrevet om boken.

Kveldens høstlansering var den fjerde og siste i rekken av forlag som har besøkt Bergen i høst. Det er spennende å være med på disse presentasjonene, og bli oppdatert på hva nytt bokhøsten kan by på.

I kveld var det en ekstra hallelujastemning på forlagsmøtet, siden dette er dagen hvor det offentliggjøres hvilke bøker som er nominerte til Bokhandlerprisen 2017. Hele seks av forfatterne som er nominert til prisen, har gitt ut sine bøker på Aschehoug, så det var ikke rart de var euforiske. Tre av de nominerte forfatterne var også tilstede i kveld, noe som var ekstra gøy.

Flatland har jeg lest, Blå og Pasienten fikk jeg i posen, de tre andre må jeg vurdere

Som seg hør og bør på disse møtene var det deilig bevertning og bokpose på stolen.
I posen var det fem bøker jeg virkelig hadde lyst på, og siden jeg også hadde to nyinnkjøpte bøker og to bøker jeg fikk av Beathe med hjem, ser det ut som november også kan bli en travel lesemåned.

Gudrun Skretting var første forfatter ut i kveld. Hun skriver barnebokserien om Anton, og når hun leste fra boken falt jeg helt i staver.

Helga Flatland var også med oss i kveld. Jeg har lest hennes nye bok En moderne familie, og likte den godt. Nå er hun nominert til Bokhandlerprisen 2017, og siden jeg foreløpig bare har lest hennes bok av disse seks, heier jeg selvfølgelig på henne.

Helga Flatland

Maja Lunde var neste kvinne som besøkte oss (for det var bare damer på besøk i kveld). Jeg likte hennes forrige bok Bienes historie godt, og siden årets utgivelse Blå lå i posen, kommer jeg til å lese den ganske snart. Hun kunne fortelle at hun har planer om at disse to bøkene skal få selskap av to til, og de fire bøkene til sammen skal utgjøre en slags helhet. Dette høres spennende ut, så det er bare til å henge med.

Maja Lunde

Trude Teige fikk æren av å avslutte arrangementet med sin fortelling om den nye boken Pasienten. Dette er en krim i serien om Kajsa Coren, en serie jeg ikke har fulgt, men jeg leser gjerne Pasenten, hvor deler av handlingen dreier seg rundt hendelser på det for lengst nedlagte Dikemark psykiatriske sykehus.

Trude Teige

I tillegg til bøkene til disse fire forfatterne fikk vi den nydelige boken Du er sterkere enn du tror, av Bjørg Thorhallsdottir. Jeg har flippet gjennom den, og ble sittende og nyte noen av de flotte bildene. Gleder meg til fortsettelsen!

I løpet av kvelden fikk vi vite litt om mange forskjellige bøker, og noen fristet virkelig å lese. Ketil Bjørnstads serie har nå kommet til 80-tallet, og det er jo "mitt tall", så den må jeg i alle fall lese.

Takk for en kjempefin kveld Aschehoug, og for selskapet Beathe og Ellinor, alltid like kjekt å være sammen med dere ☺

Den japanske kunstneren Chiharu Shiota åpnet i kveld installasjonen Direction. Kunstneren er internasjonalt anerkjent for sine omfattende og spektakulære trådverk, som fyller hele rom. Verket fyller hele den nye Stenersensalen med flere hundre kilometer rød tråd. Publikum inviteres til å gå inn i trådverket for en omsluttende opplevelse.

Det var 856 stykker som har klikket "skal" på fb på dette arrangementet, og det var sannelig stinn brakke også.

Erfaren som vi er med denne type arrangementer stilte vi opp tidlig og var heldige å få to av de få setene som var satt frem til publikum. Boblevann fikk vi også, og når forværelset til selve utstillingen var fullt, ankom den nye KODE-sjefen Petter Snare og holdt sin lille åpningstale. Etterpå fikk vi høre litt hardingfele, et kunstnerisk innslag som jeg undret meg litt over.

Henning Warloe sa deretter noen ord om bygget, KODE 2 har vært stengt for oppussing et par år nå, men åpnet igjen i dag, med denne utstillingen.

Jeg var litt overrasket over at de slapp hele publikum inn i kunstverket samtidig. Vi var tidlig ute og fikk tid og plass til å se oss godt omkring. Kunstneren har hatt ti medhjelpere med seg, og brukt to uker på å sette opp installasjonen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er imponert, og gleder jeg til å bruke KODE-kortet mitt for å gå inn her helt alene.

Dette sier KODE om Direction:

Chiharu Shiota ønsker å vekke publikums følelser og minner gjennom verkene sine. Hun kombinerer ofte trådens rike symbolikk med gamle gjenstander som bærer med seg personlige historier. Med bakgrunnen sin i maleri og performance, har Shiota fortsatt å interessere seg for kroppen og den kroppslige gesten i sine installasjoner. Det visuelle inntrykket er både skjørt og massivt, og kroppens respons på å gå inn i verket er en viktig del av kunstnerens mål.

Her i Bergen har kunstneren valgt å inkorporere gamle vestlandsbåter i verket, som har tittelen «Direction». Disse båtene var en gang hverdagens framkomstmidler langs kysten utenfor Bergen, og tittelen bærer i seg en referanse til det å reise. Samtidig tar kunstneren opp det å finne fram i et mer overordnet perspektiv:

«I denne installasjonen har jeg konsentrert meg om avstanden vi tilbakelegger i livene våre, reisen vi alle er på hvor målet er ukjent. Vi er på vei i en viss retning men vet ikke helt hvilken».

*******

Susanne og jeg frydet oss over det Shiota har fått til, og det var gøy å være på åpningen sammen med alle andre som ønsker en gratis kunstopplevelse. Heldigvis skal installasjonen stå helt til våren igjen, så jeg håper mange flere vil finne veien til KODE 2!

De to første bøkene i denne serien Merket for livet og Hvite spor tok meg med storm, så det var med en god dose forventning jeg søndag morgen startet lesingen av Skjult agenda.

Forlaget om boken:
Ambulansesykepleieren Philip får det ene utrykningsoppdraget etter det andre der han kjenner de alvorlig sårede personene. Når ytterligere en person blir funnet svært skadet, begynner sannheten å gå opp for ham. Det virker som om han er fellesnevneren for det hele. Hvordan kan han finne sammenhengen før flere blir drept eller skadet?
Når statsadvokat Jana Berzelius kobles på saken sammen med politiet, begynner også hun å ane et ubehagelig mønster. Det som først ser ut til å være en engangshendelse, vokser til noe betydelig større. Hvem står bak de grusomme drapene?

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Historien har en særdeles frisk åpning, med dramatikk på flere plan. Gjensynet med de kjente karakterene gir et grøss gjennom meg, mens nye spennende personligheter bygges opp på en glimrende måte.

Allerede tidlig introduseres flere nervepirrende faktorer. Når de to sykepleierne lister seg inn på rommet til den mordmistenkte og strengt overvåkede Danilo Pena, sitter jeg med hjertet i halsen.
Jeg liker måten Emelie Schepp setter folk ut av spill uten å strø om seg med lik i første kapittel.

Jana Berzelius er en av hovedpersonene i denne serien, og hun er et kapittel for seg selv. Hun er særdeles privat og usosial, hun har store problemer med relasjoner og krever orden og struktur langt utover det som er vanlig. Hun kvier seg ikke for å la være å svare på tiltale, og går alltid og uten unntak sine egne veier. Egentlig er Jana helt uspiselig, men jeg har etterhvert blitt glad i henne, og heier på henne til tross for at mye av det hun gjør er helt på kanten.

Primærhandlingen er flettet sammen av statsadvokatens og politiets arbeid med å både oppspore Danilo Pena og finne gjerningsmannen i drapssaken. Frampek dytter leserens tanker i forskjellige retninger, og gjør dette til en medrivende historie å lese, men løsningene holdes tett til brystet.

Jana er personlig involvert på flere plan, og det som skjer i livet hennes utfyller bildet og gjør historien både spennende og interessant å følge med på. Jeg vil ikke røpe detaljer fra handlingen som kan komme til å ødelegge spenningen for deg, men lover deg at du vil bli imponert over Janas rolle i historien.

Den andre hovedpersonen, politikvinnen Mia Bolander er Janas motstykke på et vis. De liker ikke hverandre, men er temmelig like. Konflikten mellom disse to var tydeligere i forrige bok, men de som har lest Hvite spor, føler spenningen dem imellom.

De siste hundre sidene i denne boken var type "sitte på kanten av stolen med åpen munn". Det gikk slag i slag med spenningstopper på rad og rekke. Heldigvis er historien velskrevet og troverdig, og alt som skjer er godt forankret i handlingen.

For min del blir dette den tredje sekseren jeg deler ut til Emelie Schepp, det er ingen vei utenom for dette er krim på sitt aller beste 😁

Jeg har etterhvert opparbeidet meg et respektabelt bibliotek av kokebøker, og siden jeg ikke har spist kjøtt på 15 år, er en god del av bøkene vegetariske. En burgerbok har jeg derimot ikke, så derfor fristet det å begynne å variere veggisburgeroppskriften jeg har sverget til i "alle år".

Det er tydelig at Jane i sin research til boken har møtt mennesker som har fortalt henne om sine utfordringer når det gjelder å lage vegetarburgere. Hun tar tyren ved hornene og starter med å gi oss tips og triks for å unngå at burgeren ikke henger sammen, at den blir bløt, kompakt eller seig inni, eller at den ikke blir gjennomstekt.

I tillegg til bortimot hundre delikat presenterte burgeroppskrifter, får vi oppskrifter på burgerbrød, sauser og dressinger, og diverse annet godt som coleslaw, fries og løkringer.

Vi har spist burgere i et par uker nå, og startet med den første oppskriften i boken Aubergineburgeren. I tillegg til aubergine, består den av bulgur, valnøtter, spinat og til og med kanel! Burgeren var lett å smelle sammen, og steikingen gikk veldig greit. De ble veldig gode, men kanelsmaken stakk seg ut, så jeg tror jeg vil kutte ut dette krydderet neste gang.

Når sønnen i huset skulle velge seg en burger, ble det Søtpotetburgeren. I tillegg til søtpotet består den av løk, ris og hvite bønner, i tillegg til diverse krydder. Steikingen gikk fint, burgerne hang lett sammen og ble stekt inni, uten at de ble svidd eller hang i pannen. De ble også veldig gode!

Bilde av Søtpotetburgeren er fra boken

Snadderbollen var den neste vi prøvde. Den består av purre, kikerter, soltørket tomat, shitakesopp og tofu. Jeg liker ikke å bruke tofu, siden det har rykte på seg til å være veldig genmodifisert, men jeg gjorde et unntak her. Dette var også vårt første møte med krydderet chipotle, en smak jeg ikke likte så godt, men sønnen i huset likte det godt, og ble den som spiste opp alle bollene som var til overs etter middagen.

Bilde av Snadderbollen er fra boken

Som du ser, er ingrediensene i oppskriftene veldig varierte. Det er ikke en lang liste med ingredienser og de aller fleste tingene går det an å få tak i, i vanlige dagligvarebutikker. Du finner ikke melkeprodukter eller egg i denne boken, men det er selvfølgelig fritt frem for dem som normalt spiser dette, og bruke dette som tilbehør.

Quinoarisboller fristet veldig, og quinoa hadde jeg masser av i hyllen min. Her skulle det også være ris, sjampinjong, purre og paprika i tillegg til currypaste og kikertmel. Jeg hadde lest Anitas advarsel ang. melet, så jeg var påpasselig da jeg hadde det i røren til slutt.
Bollene var lett å forme, og jeg fikk stekt dem, men til tross for at de hadde fin stekeskorpe falt de litt fra hverandre da vi serverte og spiste. Smaken var det ingenting å si på, så jeg skal lage dem igjen, men da smyger jeg et egg oppi røren, eller kanskje moser røren med stavmixer.

Quinoarisbollen

Den nest siste oppskriften jeg testet ut før blogginnlegget ble lagt ut, var Kikertnuggets. Jeg kom hjem fra jobb og hadde ingen middagsplaner, og denne oppskriften var perfekt. Alle ingrediensene hadde vi i huset, for kikerter og løk er selvsagt hos oss. Jeg grislet litt med å få røren sammen, og måtte ty til stavmixer, men da ble det veldig bra.
Nuggetsene smakte himmelsk i pitabrød med salat, tomat og aioli.

Kikertnuggets - ikke helt lik bildet, men veldig god på smak

I dag har vi hatt Tex-mex-burger til søndagsmiddag. Røren ble smelt sammen i en fei, for her er det ingenting som skal stekes, kokes eller bakes på forhånd. Det står at en skal bruke sleiv når bønner, mais og raspet søtpotet skal skvises, men jeg valgte stavmixer for å få det til å henge godt sammen. Klok av skade sikret jeg meg også med et egg. Burgerne var lett og steke, de fikk fin, sprø stekeskorpe og hang godt sammen. God på smak var de også, vi var enige om at denne burgeren er den som lignet mest på den ordinære hamburgeren.

Tex-Mex-burger

Jane H. Johansen fra Veganmisjonen, har laget en lekker bok, med mange fristende oppskrifter. I tillegg til å bli inspirert til å variere burgeren, er det viktig at oppskriftene er gjennomprøvet og fungerer godt, og det gjør de absolutt.

Artemisias verden har også skrevet om boken!

Liker du å lese spennende krim, som foregår i nåtid, men hvor andre verdenskrig er et bakteppe til historien, da er Egil Foss Iversens nye krim midt i blinken for deg. Janus er blodfersk, og skal lanseres på Oslo Bokfestival 11 november.

Forlaget om boken:
Tidligere major Cato Iversen har nådd et bunnpunkt i livet da hans gamle sjef gir ham et oppdrag, for å hjelpe ham på beina. Han skal spore opp verdifulle malerier, et gullskrin og et janushode som forsvant under andre verdenskrig. Dette utvikler seg til et intenst og livsfarlig kappløp der CIA og MI6, grådige forretningsfolk og lyssky nazister ikke skyr noe middel for å finne kunstverkene først. Janus er en frittstående oppfølger av Ørnens skygge fra 2011 og Dødelig virus som kom ut i fjor.

Forlag: Sirkel forlag

Utgitt: 2017

Sider: 259

Kilde: Leseeks

Dette er andre gangen jeg leser Janus, for jeg var så heldig å få komme med innspill til manus for drøye to år siden. Allerede den gang var jeg begeistret for plottet forfatteren har snekret sammen. Finpussen han har foretatt frem til utgivelse har gjort at jeg vil klassifisere dette som en velskrevet og engasjerende krim.

Janus har et godt plott som handlingen spinnes rundt. I tillegg er karakteroppbyggingen veldig god, og de menneskene vi blir kjent med er både skremmende og sjarmerende på hver sin måte.

Handlingen har mye dialog, noe som gjør at lesingen flyter lett, men det blir aldri masete eller oppramsende, sånn som en dialogtung roman gjerne blir. Tempo er høyt, og teksten er handlingsmettet, så det er aldri et kjedelig øyeblikk

Helten vår møter motgang, og han må innlate seg med kriminelle elementer, både den hardbarka og hardtslående typen, og hvitsnipper, som spiller dobbeltspill for å mele sin egen kake.

Skrivemåte og språk er som det skal være i en krim. Her er frampek og vendepunkt, som holder spenningsnivået høyt. Historien har en fin slutt, hvor alle tråder blir samlet.
Les den, du vil ikke bli skuffet!

Medbokogpalett har også skrevet om boken

Leste du Bienes historie, er jeg sikker på at du er spent på hva Maja Lunde setter søkelyset på i sin nye roman Blå. På forlagsmøtet jeg nylig var på, var Lunde tilstede og hun fortalte at hun har planer om fire bøker, som skal henge løselig sammen.

Forlagets intro:
2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.
2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar
Nominert til: Bokhandlerprisen!

Denne romanen fenget meg med en gang, og de første hundre sidene slukte jeg i en jafs. Jeg er glad i dystopier, og nå er det lenge siden jeg leste en, så det er Davids historie som rystet og fengslet mest. Her er vi i en verden hvor mangelen på vann har tatt kvelertak på livet. Samtidig får vi erindringsbilder fra noen år tilbake i tid, hvor samfunnet allerede hadde begynt å bryte sammen. Turistene uteblir helt fra Frankrike, og ferskvann lages utelukkende av sjøvann, men siden mekaniske deler ikke er å oppdrive lenger, er heller ikke denne løsningen på vannproblemene, å stole på.

Han er på flukt med sin fem år gamle datter, konen og den lille sønnen deres har de mistet kontakten med for flere uker siden, og når historien begynner ankommer de en flyktningleir. Gjennom hele romanen henledes oppmerksomheten på hva som kan ha skjedd med resten av familien til David og lille Lou, et av flere frampek som får sitt svar mot slutten av romanen.

Det var stille. Jeg ville ikke være den første som sa noe.
.... Men det var veldig stille.
Jeg burde kanskje si noe.
Hun gjorde det jo ikke.
Men ingen av de spørsmålene jeg var vant til å bruke, går det bra, hva syns du om været, hatt en fin dag, funka liksom.
Hva snakker man om i en flyktningleir? Hvordan småprater man når livet har gått til helvete?

Kapitlene veksler mellom Daniel og Signe, og også i Signes historie lærer vi henne å kjenne via tilbakeblikk og erindringer fra barndommen. Det første kapitlet tok kvelertak på meg, noe så vont og flott å lese om hennes syvårsdag, og den feilslåtte gaven fra mamma.
Den delen av Signes historie jeg likte best, er når hun forteller om hvordan hun traff Magnus, og tiden frem til hun brøt med familien sin.

I Blå setter forfatteren et søkelys på hva vi mennesker i fremskrittets navn har gjort med kloden vår. Utbyggingen av aluminiumsverk som førte til store vassdragsutbygginger, som igjen tok livet av ferskvannsmuslinger og annet mangfold i naturen. Ikke det at vi har sluttet å forbryte oss på naturen, men fokus i denne romanen er på utbyggingene for femti år siden.

Signe vokste opp i en brytningstid, og i en familie hvor mor og far sto på hver sin fløy når det gjaldt spørsmålet om utbygging. Jeg ble i løpet av boken veldig fascinert av karakteren Signe, som med sine tankevekkende uttalelser ga meg mye å filosofere over.

Hva drives vi mennesker av? Instinkt eller intellekt?
Han nølte. Begge deler.
Men kraftutbyggingen er et resultat av intellekt?
... Ja.
Jeg tror heller det er et resultat av instinkt.
Jeg begynte å gå igjen, ville ikke lenger se på ham.
Man planlegger ikke enorme kraftanlegg på instinkt, sa han og fulgte fort etter.
Men hvis vi er enige om at det ligger i menneskets instinkt å sørge for seg selv og sine... og sine barn, sa jeg.
Ja?
Da er disse utbyggingene et resultat av instinkt... et instinkt som har kommet til kort.

I forhold til Bienes historie er Blå i underkant hundre sider kortere, noe som merkes på at Blå er mer tettere sammensatt og mye mer handlingsdrevet. I Blå følger vi bare to hovedkarakterer, men begge handlingsforløpene har to historier, den ene med femti års mellomrom, den andre med atskillig kortere tid. Jeg brukte mindre energi på å "forstå" Blå enn Bienes historie, og fikk dermed også mer utbytte av den sekundære handlingen, av de flotte refleksjonene som blir gjort og de tidvis glødende dialogene.

Du trenger ikke være en ihuga miljøaktivist for å ha glede av denne romanen. Blå er nydelig skrevet, med et språk, et plott og en fortellerstil jeg likte veldig godt. Romanens avslutning er trist og litt sentimental men også håpefull og optimistisk, alt på en og samme gang, det er nesten til å bli svimmel av ☺

Andre bloggomtaler jeg fant om Blå: Artemisias verden, EliseCathrin

Min omtale av Bienes historie

Trude Teige er nok et kjent navn for de fleste, også de som ikke leser bøker. Selv hadde jeg ikke lest noe av henne før, men skildringen hennes av Krøsus og handlingen som delvis utspiller seg på Dikemark, pirret min nysgjerrighet.

Forlaget om boken:
Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.
Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.
Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Pasienten er en historie satt sammen av flere historier. Det var kjekt å bli kjent med Kajsa Coren, "heltinnen" i denne serien. Hun er en pålitelig og real dame, med orden på hus og heim, mann og barn. Den eneste utfordringen nå er at mediebransjen er i endring, så å komme tilbake til stillingen sin etter permisjonen, ikke er en selvfølge.

I kursiv møter vi Gunnar Lauritzen, som i 1936 ble innskrevet på den psykiatriske institusjonen Dikemark i Asker. Et møte med Edvard Munch noen år tidligere har satt spor, og er et artig innslag som følger mannens historie videre.

Den tredje fortellerstemmen er av mer anonym art, men etterhvert forstår leseren hvem denne personen er. Hvem som holder henne fanget, og hvorfor er spørsmål som leseren får bryne seg på gjennom hele boken.

Utgangspunktet for Kajsa Corens undersøkelser på hjemstedet, er oppdraget hun får av privatetterforskeren Gøran Nordin. Han vil ha stilt noen spørsmål rundt Julias forsvinning, men vil av ulike årsaker ikke gjøre dette selv. Kajsa blir involvert i den gamle saken, og senere blir også hennes mann kriposetterforskeren Karsten Kjølås involvert, når denne mannen blir funnet død i sjøen.

Det er et rikt og variert persongalleri i denne romanen. Mor til Julia er skildret på en ekkel måte, som ga meg frysebyger hver gang hun var nevnt. I begynnelsen humret jeg litt av journalistvennen til Kajsa, Nils Lier-Holm, som roter seg inn i pillemisbruk og pengeutpressing, men humringen stilnet og gikk over til noe helt annet. Nabogutten til Julia, Frode Olsen og moren hans, var morsomt karikert, men også en av disse karakterene utviklet seg dramatisk underveis.

Det er første gang jeg har støtt på en krimheltinne som har brystkreft, men Kajsa må gjennom dette helvetet. Erkjennelsen av at noe må gjøres, undersøkelsen som bekrefter det hun fryktet og all den eksistensielle angsten som følger med, er glimrende skildret, og et tema som passet fint å ta med i denne historien.

I tillegg til veldig gode karakterer har også Trude Teige flotte stemningsbilder. Skildringene av Kajsas første tur inn i sanatoriet var glimrende forfattet, jeg følte at jeg selv lusket hakk i hæl på henne, og ble svett på ryggen av spenning.

Kjelleren var delvis under bakken, men litt lys slapp inn gjennom små vinduer høyt opp på veggen. Like foran trappa var det en stor, fuktig flekk. Hun skimtet flere vevstoler. Det lå halvferdige løpere eller tepper på noen av dem. Igjen fikk hun denne uvirkelige følelsen av menneskers nærvær, pasienter som straks var ventet tilbake, de var bare gått ovenpå for å spise lunch. Skyggene fra vindussprossene avtegnet seg på gulvet og skapte assosiasjoner til et fengsel.

For å få handlingen til å gå opp har forfatteren gjort et par grep som isolert sett virker litt for tilfeldig. Et eksempel er at Kajsa slår på tv`en akkurat når mor til Julia, den anerkjente hjerneforskeren Marianne Winther blir intervjuet om psykokirurgi. Det er også en annen som ser dette tv-innslaget, nemlig den ukjente som holdes fanget.

Pasienten starter ganske rolig, det tar litt tid å få karakterene på plass, men så drar det seg skikkelig til omlag halvveis. De to sakene Kajsa og mannen har å bryne seg på er spennende å følge med på, men også det som skjer i det lille samfunnet på Sunnmøre gir spenning og nerve til handlingen.

Trude Teige har med Pasienten gitt oss en velskrevet og creepy krim. Plottet er genialt, og spenningskurven høy. Her er det mange uventede vendinger og nok av frampek til å holde leseren på pinebenken.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 380

Kilde: Leseeksemplar

Nominert til: Bokhandlerprisen!

ReadingRandi har også blogget om boken!

Trude Teige snakket engasjert om Pasienten på høstmøtet i Bergen i oktober

Serien Det store århundret startet i 2011 med Brobyggerne, en bok som hadde sin handling delvis fra Bergen og byggingen av Bergensbanen. Etter det har jeg fulgt familien Lauritzen gjennom tre generasjoner, og i 1968 er det de tre brødrene fra Osterøy sine barnebarn som har hovedrollen. Hvordan er det med dere andre som leste Brobyggerne, følger dere serien fremdeles?

Fra forlagets presentasjon:
1968 er et av 1900-tallets mest myteomspunne år. Protestene mot Vietnamkrigen i både USA og Vest-Europa skapte en venstrebevegelse som dominerte både politikken og kulturen.

Unge Eric er nyutdannet jurist og brennende aktiv i politikken. Som fullmektig på det beryktede advokatfirmaet Henning Sjöstrand blir han gang på gang nødt til å ta inn over seg at jussen kan anvendes til å utføre både det gode og det onde.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 463

Kilde: Leseeksemplar

Den forrige boken i denne serien hadde sin handling fra 1953-1959. Når vi nå er i 1968 har det gått ni år siden vi sa farvel til Eric. Til forskjell fra de andre bøkene, er hovedpersonen den samme i årets utgivelse som i den forrige boken.

Eric har blitt voksen, han er i ferd med å avslutte sin tid som juriststudent, og vi plukker opp tråden når han surfer inn en ettertraktet stilling i et fremadstormende advokatfirma. Eric er en sjarmerende ung mann, som jeg faller for med en gang. Han er ordentlig og renslig og har alles beste i tankene hele tiden. Det som preger personligheten hans er at han støtter kampen mot USA imperialismen og er sosialist på sin hals.

Dette er ikke noe han flagger høyt, verken i den konservative slekten han stammer fra eller blant advokatene han omgås i jobbsammenheng. Han er tro til sin overbevisning, noe som senere i boken vil vise seg å falle i god jord også hos den eldre garde i familien.

I forrige bok ble den høyborgerlige familien hans ettertrykkelig splittet av en strid om arv etter to av de tre brødrene som serien startet med. Mye av verdiene forsvant, og barna til Lauritz og Oscar måtte klare seg selv. Både Eric og fetteren Henning har måttet jobbe for å komme gjennom studiene, men når de møtes igjen etter 14 års adskillelse, ser det ikke ut til at noen av dem har tatt skade av litt hardt arbeid.

I 1968 skildrer forfatteren et Europa i forandring. Vietnamkrigen er et bakbilde, mens vi i løpet av historien også får høre om Slanskyprosessen på 50-tallet og invasjonen av Tsjekkoslovakia i -68. Det trekkes også paralleller til Budapest i -56, noe som var spennende og lærerikt å lese om.

Den franske svensken Eric blir sendt til Aachen i Tyskland for å fungere som aktor i en stor rettssak som har forgreininger til Sverige. Dette handler om legemiddelindustrien, og utvikler seg til en stor sak, som er et gjennomgående tema i boken. Eric er en pågående og innovativ assistent som briljerer med sin foretaksomhet, men han er uselvisk og jobber lange dager, så den emne smaken av "ultraperfekt" slår ikke helt rot. (bare nesten...)

Tidsånden er glimrende skildret i denne romanen, som i alt Jan Guillou skriver. Her er vi innom fysisk avstraffelse av barn, om skilsmisselovgivningen, og vi får også et flashback til de tider da vi måtte venne oss av med å si "neger". I tillegg hører vi om hvordan en ugift kvinne i Tyskland i 1968 får sparken fra jobben sin hvis hun blir mor, og at homofile ikke hadde lov til å arbeide som lærer. Gamle forstokkede holdninger, som vi heldigvis er kvitt for lengst.

I Aachen blir Eric kjent med Gertrude, en dame som i begynnelsen blir i overkant karikert. Hun er som en granittblokk, men med en soft spott på lur. Romantikken som oppstår mellom dem kunne vært fin å lese om, men det var for klisjèaktig og forutsigbart til at det gjorde noe inntrykk.

Da han var på vei ut, knipset hun i fingrene for å få oppmerksomheten hans, pekte på lommen der han hadde gjemt lappen, og illustrerte med en litt tvetydig gest at han skulle putte den i munnen og spise den. Han måtte ta seg sammen for ikke å le da han gikk derfra.

1968 er en rolig roman, jeg måtte grave frem mye tålmodighet for å komme meg gjennom rettssakene, de var langdryge. Det skjer ikke noe grensesprengende i Erics liv, og det meste er fryd og gammen. Når alt er så bra, og alle involverte har det så godt, blir det for lite temperament til at dette er en roman jeg kommer til å huske.

Boken er rask å lese til tross for de få kapitlene. Her er lite dialog og mye fortelles i ettertid, så leseren sitter bare på sidelinjen og hører på, i stedet for å være deltagende i det som skjer. Det er nesten som historien kunne begynt med "Det var en gang... " og bli avsluttet med "Snipp, snapp snute..."
Følger du serien må du selvfølgelig lese denne også, men jeg håper på litt mer snert i Jan Guillous neste roman.

Serien i sin helhet i rett rekkefølge:
(Med lenker til mine omtaler)
2011 Brobyggerne
2012 Dandy
2013 Mellom rødt og svart
2014 Ikke ville se
2015 Blå stjerne
2016 Ekte amerikanske jeans
2017 1968

Siden tittelen på boken ikke sa meg noe, var det undertittelen "En sommer med Sigrid Undset", som pirret min nysgjerrighet. Sigrid Undset har jeg lenge ønsket å lese mer av, så jeg heiv meg over muligheten til å bli kjent med forfatteren først, og forfatterskapet hennes etterpå.
Tusen takk for boken Beathe!

Forlaget om boken:
Hva er det med Kristin Lavransdatter som aldri slipper taket i oss? Og hva er det som gjør at en amerikansk kulturjournalist utroper Sigrid Undset til den nye Elena Ferrante? Med denne boka introduserer Kristin B. Johansen oss til Undsets liv og forfatterskap med en egen lekenhet og letthet som vil åpne forfatterskapet for et bredt publikum.

Med utgangspunkt i den unge Undsets søken etter den store kjærligheten tar boka oss inn i Undsets vidunderlige og kraftfulle verden, og leder leseren gjennom romaner og romanser, besettelser, seirer, kamper og tap. Jeg har levd i dette landet i tusen år er både en introduksjon, en veiviser og en kjærlighetserklæring til en forfatter og et forfatterskap.

Etter å ha lest denne lille boken om Sigrid Undset føler jeg meg virkelig inspirert til å ta fatt på hennes forfatterskap. Det eneste jeg har vist om Undset er at navnet hennes blir nevnt, som en pådriver i forbindelse med kvinnesaken som grodde og blomstret i hennes tid. Med boken til Kristin Brandtsegg Johansen ble bildet av Sigrid Undset som kvinnesakskvinne kraftig nyansert, samtidig som Sigrid ble et helt menneske i min verden.

Forfatteren av denne introduksjonen hadde faktisk "en sommer med Sigrid Undset", i og med at hun bodde i huset hennes på Bjerkebæk da hun gjorde research og skrev denne boken. Tittelen på boken får vi bakgrunnen for, så nå er den ikke lenger så uforståelig for meg.

Her får vi høre om Kristin Lavransdatter, om Olav Audunssøn og om Jenny som virkelig får gjennomgå i det som klassifiseres som gjennombruddsromanen til Undset i 1911. Ved å gå inn i disse, karakterene lærer vi også Sigrid å kjenne, for hun legger ikke skjul på sine tanker og overbevisninger, og bruker disse meningene i bøkene sine. Som dere kan se av bildet jeg har tatt av boken min, fant jeg mye jeg ville videreformidle, så mye at jeg kunne kommet til å sitere halve boken ☺

Kristin Johansen har skrevet en sakprosabok for de som ikke leser sakprosa, derfor blir det litt feil å ramse opp fakta om Sigrid Undset. Noen fakta, tid- og stedfestelser får vi underveis, men stort sett er det mennesket Sigrid vi blir kjent med. Bakerst i boken finner vi en fin liste over Sigrid Undsets utgivelser og oversikt over litteratur og sitater Kristin B. Johansen har gjort seg nytte av.

Sigrid Undset var 25 år da hun ga ut sin første roman Fru Marta Oulie, tre år og tre bøker senere gir hun ut Jenny, som blir gjennombruddsromanen hennes. Ti år etter dette er det Kristin Lavransdattertrilogien som står for tur, et verk som blir stående som hovedverket hennes og som hun mottok Nobelprisen for. I 1927 er Sigrid 46 år gammel, hun har tre egne og tre stebarn med ektemannen Anders Svarstad. De flyttet fra hverandre i 1919, men skiltes ikke før nå, når hun trådte inn i Dominikanerordenen og ble tertiærnonne.

Da jeg leste denne boken lot jeg meg imponere over hvilket sant kvinnesaksmenneske Sigrid var. Her handler det om å tørre å uttale kvinners innerste ønsker. Kvinner som svikter seg selv og sine egne idealer, er hovedmotivet i de fleste av samtidsromanene hennes, og hun forfektet et liberalt syn på kvinners frihet, som ikke nødvendigvis inneholdt den sosiale realisme som borgerskapets kvinnesakskvinner ropte høyest om.

Det var spennende å lese om Sigrid Undsets vei mot katolisismen, hvordan hun studerte Augustin og Thomas Aquinas verker inngående. Deres tanker om kjærligheten som en kroppslig brennende kraft, finner klangbunn i Sigrid, noe vi også kan finne igjen i karakterene hennes.

Under 2. verdenskrig bodde hun i Brooklyn, hvor hun ga ut noen memoarer og barnebøker, men etter dette ga hun ikke ut noe mer. Hun kom tilbake til Norge i 1945 og døde fire år etter, 67 år gammel. Hun ligger begravet på Mesnali sammen med sin eneste datter og sin eldste sønn.

Kristin B. Johansen har skrevet en interessant og lettlest biografi om en av våre største forfattere. Teksten gløder av kjærlighet til Sigrid Undset og hennes forfatterskap, og jeg formelig sitrer etter å skaffe meg noen av bøkene hennes. Etter å ha lært Sigrid og noen av karakterene hennes å kjenne, på denne hjertevarme måten, er jeg sikker på at jeg har et godt grunnlag for å dypdykke i forfatterskapet hennes.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2017

Sider: 192

Kilde: Gave fra Beathe

Jeg håper vi blir mange flere som har lest boken, før året er omme, disse har skrevet om den: Beathes bokhjerte, Lese og reiselyst, ebokhylla mi og Mugglesbridge

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Nye veier er første bok i denne serien.

Forlaget om handlingen:
RAVNA OG NORE er bestevenninner, selv om de hører til ulike sosiale lag. Nore er datter av en væreier og lovet bort til den unge eieren av et stort og viktig fiskevær. Ravna blir med som grovtaus når Nore får post som selskapsdame hos sin fremtidige svigemor, enkefru Lorentzen på selveste Rammeberg.
Det hviler en dyster skygge over det mektige fiskeværet. En skygge som snart skal få fatale følger for alle den berører. Og hva skjuler loftet, som det er strengt forbudt å gå opp på?

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 329
Kilde: Leseeksemplar

En væreierdatter og en ussel fiskerdatter, kan dette gå bra da? Bestevenninnenes intensjoner er gode, men når de begge flytter inn på det store fiskeværet Rammeberg, gir ulik status og sosialt lag, dem utfordringer de ikke hadde forutsett.

Ravna blir tatt godt imot og får jobbe som grovtaus i huset. Hun finner seg til rette og blir venn med jenta som må dele det lille rommet sitt med henne, og alle de andre. Nore har litt større vansker med å finne seg til rette i sin rolle som selskapsdame for enkefru Lorentzen, siden det ligger i kortene at hennes sønn Kristian skal fri til henne.

Nore prøver å få fortgang i sakene ved å flørte med Kristian, men han er om mulig enda mer humørsyk og vanskelig å forstå seg på, enn moren.

Det er alltid spennende å begynne på en ny serie, og for meg som nettopp har levd meg gjennom hele Dina-trilogien, ble dette et gledelig gjensyn med livet i Norland på begynnelsen av forrige århundre. Mariella Årsandøy bruker et flott språk som levende skildrer både natur og levevilkårene til menneskene vi møter.

Karaktoppbyggingen er også god, men den byr ikke på noen overraskelser. Nore er forelsket og håpefull og ganske så ubevisst sin egen rolle, mens Ravna er i overkant sta, stolt og ikke minst nysgjerrig. Den sure enkefruen gjenkjenner noe i Ravna, som blir et av mysteriene som følger handlingen over i neste bok. Hvorfor Kristian er så avvisende mot Nore, kan vi bare spekulere i, "time vil tell"....

Det ligger mange spørsmål i handlingen som ikke blir besvart i løpet av denne første boken i serien, i så måte minner boken meg om serien Nattmannens datter, som jeg leste for noen år siden.

Konklusjonen min etter første bok i serien Slekten fra havet er at dette er lettlest og behagelig. Jeg synes serien begynte godt, går rett videre på neste bok Urolige hjerter, mens jeg håper på noen avklaringer og flere spennende frampek.

Bordellmuseet ligger i det hvite huset med adresse Nøstegaten 41

Bordellet ble stengt i 1876 og gjenåpnet i 2015, da som museum. Dette huset ligger i Norges eldste sammenhengende trehusrekke, en historisk bygningsmasse jeg lenge har latt meg begeistre over. Saken er at dette museet ikke har faste åpningstider, men grupper er velkommen til foredrag og omvisning. Dagens arrangement var et slags åpent hus, og jeg og en venninne var blant de ca 50 som fant veien.

Det var Gro Elisabeth Bastiansen som holdt foredraget i kveld, en kunnskapsrik og engasjerende historiker, det var veldig interessant å lytte til. Vi fikk høre om Roger Iversen sine planer for bygningene, og hvordan bordellet har sett ut i sine "glansdager". Det var vanskelig å se for seg dansesal og kjøkken i det lille rommet nede, hvor de også solgte kaker (?) og mengder med øl til lyden av trekkspill og fele. Oppe var avlukkene plassert, hvor jentene gjorde jobben sin.

Museet er ganske stilig inni, med fornøyelige detaljer og masse å lese

Les og lær!

Her var heldigvis ikke overfylt av "krimskrams" men noe utsmykning fantes

Gro fortalte oss om hvordan Napoleonskrigen førte med seg kjønnssykdommer til dette miljøet, og hvordan kvikksølv var det eneste botemiddelet de hadde, når de ble smittet. Miljøet var preget av vold, hærverk og mye utidig oppførsel, men jentene fikk gå i fred så lenge de ikke gjorde noe vesen av seg. De hadde ikke lov å kle seg i silke eller andre fine stoffer, og måtte la vær å pynte seg med smykker eller fine hatter.

Det er ikke tilfeldig at IOGT og Betlehem ligger på Nøstet, for målet med å bli kvitt prostitusjonen er noe politikere i alle tider har jobbet med.

For å illustrere hvordan livet var for de prostituerte, fikk vi høre om enkeltskjebner som Lambertine og om Anne Gossen. Bordellvirksomheten må ses i lys av Reformasjonen, og heldigvis ble det slutt på skamstraff i 1755. Skildringer av hvordan jenter som ble tatt, måtte tåle kakstryking og halsjern, var hjerteskjærende å høre på, mens vi lærte noe om hvordan de ble sosialt utestengt og i realiteten fortapt.

Har du lyst å lære mer om den utstrakte bordellvirksomheten som fant sted i perioden fra midten av 1500-tallet og frem til bordellet stengte, er foredragholderens bok Bergen var opfyldt med Bordeller et scoop i så måte.

Gro Elisabeth Bastiansen kan sine saker, og heldige er de som har henne til lærer, for hun er en glimrende historieformidler, som jeg gjerne skulle hørt mer på. Takk for en spennende kveld Gro!

Caspar Eric har gitt ut flere diktsamlinger, og regnes som en av Danmarks fremste yngre poeter. Jeg er ikke noen autoritet når det gjelder lesing av dikt, men liker å prøve meg når muligheten byr seg.

Fra bakpå boken:
Hovedpersonen i Caspar Erics Nike er født med cerebral parese. Hoften hans er vridd på en spesiell måte som skiller ham ut. I det ene øyeblikket ligner han en gresk statue, i det andre er det som om kroppen han befinner seg i langsomt degenererer.

Hvordan forholder samfunnet seg til en slik skikkelse? Og hva med den handikappede selv? Hvilke identiteter står tilgjengelig for ham? Er han offer eller en som kjemper, til tross for alt? Og er det de eneste rollene han kan innta? På jobb eller sammen med sin elskede, på fest eller på sykehuset.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 90

Kilde: Leseeksemplar

Dette langdiktet er skrevet med linjer bestående av 3-4-5 ord. Her er lite tegnsetting og få store bokstaver, så for meg som bare trekker pusten ved komma og punktum, gikk det unna med lesingen.

Diktet er ikke i vers og rim, slik som dikene var i "gamle dager", men en 88 siders remse med disse korte linjene, uten stopp. Teksten vi leser er noe den unge mannen Caspar, skriver til sin eks-kjæreste, hvor han prøver å formidle hvordan det er å være ham.

Etterordet i boken ga meg krykkene jeg trengte for å få noe ut av teksten jeg nettopp hadde lest. Jeg hadde undret meg over skrivemåten mens jeg leste, men når jeg nå lærer at forfatteren er opptatt av den nåtidige popkulturen, faller ting litt på plass.

Det er denne tanken om det evig fornybare som preger popkulturen det lyriske jeget prøver å finne sin plass i. Men for å finne frem til noe konstant i en verden som alltid er åpen for forandring er i beste fall et paradoks.

Caspar Eric tar utgangspunkt i sin egen funksjonshemning, for å beskrive utfordringene handikappede står overfor i dagens samfunn. Han er på jakt etter en normalitet som ikke utelukker handikappet, og måten vi andre tenker og snakker på, er en viktig del av dette.

Utfordringen som belyses er: å klare seg eller bli et offer. Nike gir ingen fasitsvar, men setter fokus på samhandlingen oss mennesker i mellom, og sier noe om viktigheten av å fornye måten vi tenker på.

Jeg hadde tenkt å skrive to setninger om denne boken, men etterhvert som jeg bladde tilbake, leste etterordet et par ganger og ga det litt tenketid, så krøp Caspar Erics ord sakte men sikkert inn i meg. Liker du denne type dikt, så vil jeg anbefale deg å lese denne prisbelønnede danske dikteren!

Bjørg sin strek er kjent for de fleste. Det er første gang jeg setter meg ned med en bok fylt av hennes flotte kunst og hjertevarmende tanker. I denne boken gir Björg oss 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til.

Forlagets presentasjon:
Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.
En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske - slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre, derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min.

For en nydelig bok Bjørg Thorhallsdottir har laget! Tekstene er personlige uten å bli klam og privat, mens bildene treffer noe i meg.

Hun tar oss med inn i forskjellige situasjoner, vi møter mange menneskeskjebner og reiser til nært og fjernt. Det første bildet i boken heter "Believe in Yourself", et nydelig bilde med en tekst som fikk meg til å senke skuldrene. Et lite utdrag:

Skissen til dette bildet lagde jeg på Hawaii. Jeg dro rett fra et liv som gikk i 200 - til et palmetre! Og da jeg stoppet opp, merket jeg hvor sterk den indre dialogen er, og hvor utrolig vakker reisen innover i en selv er. For å oppleve dette må man gi prosessen tid og rom.

Dette kjenner jeg meg igjen i. Alle mine interesser og det at jeg er nysgjerrig på det meste, har gitt meg et travelt liv, så det å klare å sette bremsene på er utrolig viktig. Bjørg setter fokus på indre egenskaper som det er greit å løfte frem, blant annet holdningen til hvordan "vi tar det".

I bildet under får vi noen fine ord om å ta ansvar for vår egen livsvei. Vi skal ikke bry oss om hva andre mennesker mener og ønsker for oss, eller hva vi tror andre mennesker mener og ønsker for oss, men ta vår egne veloverveide valg, på egne vegne. Med dette i bakhodet kan vi skyve vekk triste tanker, sure holdninger og prokastinering. Selv sitter jeg nå og gremmer meg over den første snøen som har lagt seg over landskapet utenfor vinduene mine, men med Bjørgs hjelp velger jeg å være lykkelig ☺

Gogirl, som du ser under er et skikkelig "girlpower" bilde, og sånne trenger vi jo av og til. Jeg blir glad av å se på det, og kjente at ryggraden fikk noe ekstra spenstig over seg da jeg hadde lest teksten som fulgte med.

Bildet Kampala ble tegnet ved Viktoriasjøen i Uganda. Hun forteller at hun satt sammen med en venn som er god på affirmative art. Det var artig å høre om hvordan det går an å meditere og male samtidig, og om hva dette gjør med kropp og sjel.

Obs, dette er et utdrag av bildet

En skjønn dame sitter og drømmer om kjæresten sin som er langt borte mens hun lytter til Frank Sinatra som synger Take me to the moon. Vakrere kan det ikke bli.

Bjørg Thorhallsdottir har begge pekefingrene godt nedi lommen. De brukes ikke her til å true gammel livsvisdom nedover hodene på oss. Boken er skrevet i et lett og naturlig språk, og når jeg leser tekstene er det som en god venninne sitter ved min side. Det er en vakker bok som jeg varmt anbefaler videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere som har kost seg med boken: ArtemisiasVerden, BeathesBokhjerte, Heartart

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Urolige hjerter er andre bok i denne serien.

Fra bakpå boken:
RAVNA ER TJENESTEJENTE på fornemme Rammeberg, Venninnen Nore er bortlovet til Kristian Lorentzen, som er sønnen i huset. I påvente av bryllupet er Nore selskapsdame for hans mor, den tyranniske enkefru Anthona. Det er tydelig at fru Lorentzen hater Ravna, og til og med står henne etter livet. Har dette sammenheng med jenta Elidas mørke historie som kommer fram i dagboka Ravna har funnet på loftet og leser i all hemmelighet? Forholdene blir ikke enklere av at Kristian og Ravna trekkes mot
hverandre med en skjebnesvanger kraft.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2017

Sider: 283

Kilde: Leseeksemplar

Nye veier het den første boken i serien, og til tross for at den svarte til mine lave forventninger til denne typen litteratur, så ville jeg lese bok nummer to.
Som seg hør og bør i sånne serier, slutter bøkene "brått" og neste bok begynner der den forrige sluttet. I fortsettelsen er vi kjent med karakterene, omgivelsene og omstendighetene, så utfordringen blir å holde oppe spenningen.

I denne romanen ble det mye småintriger rundt hvem som har et godt øye til hvem. Det er ikke måte på hva som legges i et blikk eller en antagelse, og forvirringen blir etterhvert total. Ravna vil ikke lenger ha Torben siden han har vist seg sammen med Karoline. Han vil ha henne, men Ravna har et øye for Lars, og Kristian. Lars vil ha Ravna men siden Hilde vil ha ham, flørter han litt med dem begge, og har seg til og med med Nore. Nore vil gifte seg med Kristian, men siden han ikke bryr seg om henne går hun etter Lars i stedet. Sånn fortsetter det, og intrigene blir mer og mer innfløkt.

Skildringene av klasseforskjeller og tidsånden er styrken ved denne boken. Spesielt når Ravnas lillebror blir syk, ser vi forskjell på rik og fattig, når de knapt har råd til lege, og å få ham inn på sykehus er uaktuelt. Romanen er sanselig, og de mange beskrivelsene av vær, lyder og lukter gjør det spennende å lese.
Voldtekt av ungjenter og misbruk av barn hørte kanskje med i tidsånden? dette i tillegg til all utroskapen i romanens primærhandling, setter de få hemmelighetene rundt Fru Lorentzen og hvorfor hun har så mye imot Ravna langt i bakgrunnen.

Jeg er redd handlingen i denne andre boken i serien ikke greide å holde på interessen min, til tross for et lovende plott og flotte naturskildringer. Intrigene blir for intetsigende, og frampekene blir pekende litt for langt frem, men for all del, de som foretrekker denne type bøker, vil nok ikke bli skuffet.

Min omtale av Nye veier som er første bok i serien.

Alle disse dagene er debutromanen til Tove Braathen, og for en debut hun har gjort! Jeg skjønner ikke at det går an å skrive så reflektert og helhetlig på "første forsøk".

Forlagets beskrivelse:
Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.
Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna.
Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar – og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.

For en vidunderlig debutroman Tove Braathen har gitt oss! Når jeg leser faller jeg gjerne for plottet og oppbyggingen av en roman, eller for karakteroppbyggingen, men aller best liker jeg det når selve språket får meg til å sukke fornøyd. Det gjorde jeg da jeg leste denne boken.

Persongalleriet er glimrende satt sammen, av menn og kvinner som har det til felles at de lengter etter å være en annen, eller at de rundt skal la dem få lov til å være seg selv. Evy er en kvinne som betrakter mennesker, hun er ensom og føler at det ordner seg for alle andre, men ikke henne selv. Sigurd Huse leser konen inn i alle han møter, og i alle situasjoner så har han knagger som involverer konen som holder på å bli eks. Jeg føler med ham, men han er ubesluttsom og sosialt sett temmelig på felgen, så jeg bruker litt tid på å lære ham å kjenne. Hvorfor står han ikke opp for seg selv (og sine barn) når kona kaster ham ut?

Sara er gift, men er ikke fortrolig med mannen sin, så når hun trenger å snakke med noen kontakter hun fosterdatteren Em sin lærer, Ragni Sten. Hadde ikke Sara hatt Ragni, eller Evy hatt venninnen Astrid til å holde seg i nakken, ville livene deres vært så mye mer forvirrende. Dette er damer som til stadighet befinner seg i en situasjon hvor de ikke vet helt hva de skal gjøre, føle, tenke eller si. Jeg får medlidenhet med dem begge to, og får lyst å legge armene mine om dem.

Denne romanen inneholder et dødsfall og Sigurd Huses etterforskning, men noen andre enn ham fra politikammeret møter vi ikke. Karakteren Sigurd Huse er den som med sine spørsmål og rolige detektivarbeid binder sammen de andre karakterene, som etterhvert viser seg å ha forbindelseslinjer til hverandre.

Det er de mellommenneskelige relasjonene som imponerer med denne romanen, og det gryende vennskapet som oppstår mellom Em og Evy var godt å lese om. Deres "tilfeldige" møte ble skildret på en troverdig måte, og reaksjonene til Em når Evy nærmer seg henne gir romanen et pust av noe håpefullt.

Alle disse dagene spiller på hele følelsesregisteret. Her er spenning og nysgjerrighet i forbindelse med hva som skjedde med den døde nestenkjæresten til Evy og jeg irriterte meg grønn over Huses kone som lurte ham til å møte sin nye kjæreste og som pusser opp huset hans og tar seg til rette.

Jeg triller terning når jeg leser og begynner alltid med seks prikker, også faller prikkene av etterhvert. Den ene prikken som er borte fra terningen på Tove Braathens roman har sammenheng med at Huse ikke fikk noen oppreisning i forhold til sviket konen gjorde mot ham. Så sinna som jeg var på henne (og på ham for å være så veik...) så fortjente jeg en viss hevn.
Jeg savnet også at Evy brydde seg mer om etterforskningen, for hun hadde ingen følelser rundt det som hadde skjedd med mannen hun hadde forhåpninger til.

Romanen til Tove Braathen er handlingsdrevet og medrivende å lese. Vi er innom tema som adoptivbarn/foreldre, skilsmisse og ensomhet, og vi får et flott innblikk i hvordan det kan føles å bli middelaldrende, når ingen trenger en.

Konklusjonen min er, denne romanen må du ikke gå glipp av!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2017

Sider: 366

Kilde: Gave fra Beathe

Andre bloggere om boken: Minbokogmaleblogg og Tonesbokmerke

Nord er Merethe Lindstrøms niende roman. For Dager i stillhetens historie mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og den tok også meg med storm. Jeg leste også Fra vinterarkivene med glede, så forventningene var store til årets roman.

Forlaget om boken:
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.

Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.

Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.

Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.

Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.

De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.

Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2017

Sider: 214

Kilde: Leseeks

Merethe Lindstrøm på et foredrag på biblioteket i 2013

Skudeneshavn var i ferd med å bli høytrykksspylt da vi besøkte byen i formiddag

Denne helgen har vært mangfoldig til tusen. Stikkord er mørke, regn, kulde og kraftig vind. Men hva gjør vel det, når en er sammen med gode venner og opplevelsene kommer som perler på en snor. Med Ketil Bjørnstads Åttitallet på øret gikk kjøreturen fra Bergen til Haugesund som en lek. Vi spiste middag på Egon i denne lille byen, som jeg ikke har sett siden jeg var liten.
Etter en natt på Hotell Park Inn, var det tid for Karmøy Maraton. Heldigvis skulle Frode og Øivind "bare" løpe halv, så det ble ikke så mange timer vi tre damene i støtteapparatet måtte være utendørs.

To ivrige gutter, full fart ut fra stadion

For å fylle tiden gutta løp, fulgte vi dem i bil og tok noen bilder mens de trosset motvind og haggelbyger. Vi fikk også tid til å besøke Åkrasanden, en av Norges fineste strender (når stranden er ryddet for tang, og værgudene er i bedre lune) Sånne strender har vi ikke i Bergen, store områder med meterhøye vegger av sand. Stranden består av 7-8 små sammenhengende strender som strekker seg en kilometer bortover, bare avskåret av berg. Det var godt å være her, og jeg kommer garantert tilbake neste gang en mulighet byr seg.

På ettermiddagen var det fotball på tv, så turen innom en pub med tv var et must. Samtidig som Liverpool vant sin kamp, vant Avaldsnes cupfinalen for damer. Litt å tenke på, da vi dagen etter startet sightseeingen vår på nettopp Avaldsnes, et lite sted som må ha en fotballspiller i hvert hus. Etter pubbesøket spiste vi middag på en fantastisk indisk restaurant, maten overgikk alt indisk jeg har spist de siste årene.

Søndag var det Jørgen Jægers serie fra Fjellberghavn som var i mine tanker. Han har fortalt leserne sine at det fiktive stedet i krimserien hans, er inspirert av den lille byen Skudeneshavn, helt sør på Karmøya. Selv har jeg bare forbundet dette navnet med venting på ferge, på noen av barndommens ferieturer.

Vi startet søndagen ved soloppgang utenfor Olavskirken, Norges eldste kongesete som ligger på Avaldsnes. Denne kirken ble reist av Håkon Håkonsen rundt år 1250, og ble et av de sentrale stoppestedene for pilegrimer på vei til Nidaros. På bildet av kirken kan du se Jomfru Marias synål. Sagnet forteller at dommedag inntreffer når toppen av "synålen" treffer kirkeveggen. I dag er avstanden 9,5 cm....
Nordvegen Historiesenter ligger også på denne plassen, men som så mye annet vi ville besøke i dag var det stengt.

Olavskirken - Avaldsnes kirke, med Jomfru Marias synål ved kirkeveggen

Bilturen langs Karmsundet og ned til Skudeneshavn var kjempefin, men vi var preget av at værgudene hadde sett oss ut som de som skulle spyles i dag. Vi kjørte med den lave solen i øynene, mens himmelen bak oss gjorde seg klar. I Skudeneshavn ble det en kamp med elementene å få tatt noen bilder, og det meste av sightseeingen ble foretatt i bil. Normalt ville vi aldri kjørt inn i disse smale, kronglete, ultrakoselige gatene, men her var verken biler eller mennesker i gatene, så det ble sånn i dag.

Turen nordover igjen gikk på vestsiden av øya, og vi gjorde forsøk på å finne Syreneset fort og minnesmerket over fiskere som har forulykket til sjøs, ved Ferkingstad, men uten hell. Vi peilet oss inn på Karmøy Fiskerimuseum, men her var det også lukket og låst. Museet er bare åpent noen måneder midt på sommeren, noe som er synd med dette flotte bygget som Snøhetta har tegnet. Bildene mine yter ikke bygget rettferdighet, så sjekk ut her!

Siden det ikke var kaffe å få på fiskerimuseet, bar det rake veien mot Leirvik på Stord. Vi smøg oss rundt på det lille tettstedet (eller har det fått bystatus?) uansett var det ikke ett eneste lite sted som var åpent for kaffeturister. Siden jeg var her sist, på slutten av 80-tallet har det blitt skikkelig trangt om saligheten nede ved kaien. To store kjøpesenter har skvist seg inn, og fratatt stedet alt som var av sjarme, så her var det ingen grunn til å gå ut av bilen.

Før vi kjørte ned på fergekaien i Sandvikvåg tok min nysgjerrighet oss med ned til en annen fergekai, nemlig Valevåg. Jeg har nettopp, med stor glede lest Agnes Ravatns bok Verda er ein skandale. I denne boken plukker hun med seg mann og barn for å bosette seg i 6 måneder på landet, dette "landet" er Valevåg i Sveio Kommune. Det gikk ikke an å kjøre forbi, jeg måtte med egne øyne se den lille plassen hun så livlig skildrer i boken sin. Det eksakte huset, verken hennes eller naboen Einar Økland sitt hus, pekte seg ut, men liksom for å bevise for meg selv at jeg virkelig har vært i Valevåg, knipset jeg et bilde av innkjørselen til Fartein Valen sitt hus i stedet for. Han var en høyt respektert komponist tidlig på 1900-tallet, som de musikkinteresserte kan bli bedre kjent med i Valenheimen.

Det lille stedet Valevåg har mye mer å by på enn kun en nedlagt fergekai

Det er gøy å reise på biltur i Norge, og til tross for at vi ikke har vært langt hjemmefra, ble det en skikkelig fin helg, både sosialt, sportslig, kriminelt og kulturhistorisk. Tenk, Karmøy Kommune har 42187 innbyggere, fordelt på tre byer (Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn) Bydelen i Bergen som jeg bor i har like mange innbyggere, og er "bare" en bydel ☺

Romanen Jenny er ikke Sigrid Undsets første, men den romanen hun i 1911 fikk sitt gjennombrudd med. Tidligere har jeg bare gjort et halvhjertet forsøk på å lese Kristin Lavransdatter, så Jenny blir min første fullførte roman av denne viktige norske forfatteren. Det var etter å ha lest Kristin B. Johansens flotte roman om Sigrid Undset, Jeg har levd i dette landet i tusen år, ønsket om også lese noe av Undset dukket opp.

Forlaget beskriver handlingen:
Romanen foregår i kunstnermiljø i Roma og i Kristiania. Boken er en psykologisk studie av en kvinne som har funnet sin plass som kunstner og som drømmer om harmonisk kjærlighet. Hovedpersonen er forlovet med én mann, men blir gravid med en annen. Hun har sviktet sine egne idealer, og blir sin egen dommer.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1911/denne utgaven i 2016
Sider: 331
Kilde: Biblioteket

Siden jeg allerede hadde gitt opp lesingen av boken Undset fikk Nobelprisen i litteratur for, var det med bange anelser jeg begynte på Jenny. Jeg hadde fått den anbefalt som et lettere valg enn Kristin Lavransdatter, og det rådet takker jeg for, denne romanen føltes mye mer lettlest. Språket er gammeldags og fornøyelig, et språk jeg har blitt glad i etter å ha lest mye av Amalie Skram og Knut Hamsun.

Jenny er en roman hvor tanker og følelser diskuteres inngående. Her blir eksistensielle problemstillinger diskutert, og årsakene som ligger til grunn for Jennys beslutninger og holdninger er realistiske. Detaljer rundt "menneskets naturlige beskaffenhet" diskuteres, samtidig som spørsmålet "kan man elske en mann, nettopp fordi man ikke forstår ham?".

For en tid dette var! Forholdet mellom kjønnene var noe helt annet enn det er i dag, og forventningene fra foreldre, naboer og samfunnet forøvrig, var også veldig forskjellig fra sånn vi har det i dag. Sigrid Undset skildret sin samtid på en levende og troverdig måte, handlingen holdt meg som leser fanget fra første til siste side for den har flere vendepunkter som gjør at historien nesten blir spennende.

Frister det å lese noe av Sigrid Undset, stiller jeg meg bak Anitas anbefaling å begynne med Jenny!

Det gode vi ikkje gjer er Ragnhild Koldens fjerde roman. Dette er en sterk historie om fornekting, om svik og skyld, som helt tydelig har et innslag av psykologiske thriller over seg. Jeg hadde ikke lest noe av Kolden før, men denne romanen ga virkelig mersmak.

Fra bakpå boken:
Selma Salingers rutineprega liv blir snudd på hovudet då Paul Lund flyttar attende til bygda. Ein gong skulda ho Paul for eit alvorleg brotsverk, men han blei frikjend. Det vonde frå den gongen tek igjen overhand i livet til Selma, og ho går drastisk til verks for å gjere opp for fortidas urett. Men er Selmas versjon av kva som skjedde, den rette? Og viss ikkje, kva følgjer får det for henne sjølv, for dottera og for ektemannen?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2017

Sider: 230

Kilde: Leseeks

Det er Selma som er jegstemmen i denne romanen. Hun er midt i livet, en tidligere sykepleier som av uklare årsaker, ikke er i arbeid nå. Hun er gift med Samuel og har vært det noen år, men han er ikke far til datteren Jenny som er innlagt på en institusjon.

Via Selmas kommentarer om ham, hører vi om Paul Lund, den tidligere læreren som nå har kommet tilbake til bygda. Når han bosetter seg i nabohuset og begynner å pusse dette opp, går livet i ball for Selma. Nærværet hans er en hindring for morgenturene hun pleier å ha i skogen bak husene deres. Hun mister fotfestet og føler seg jaget.

Selma besøker ofte datteren på institusjonen hun er innlagt på, noe Samuel ikke gjør. Etterhvert finner vi ut at legene fraråder hyppige besøk, men Selma velger å overse denne beskjeden. I tillegg dukker det stadig opp flere forhold hvor Selma oppfører seg underlig. Hun har gjort dem til uvenner med Samuels bror, hun kjører uvørent og skjeller ut andre bilister. I det hele tatt, hva skal en tro, er det Selma som er ute å kjøre, eller er det noen som vil henne til livs?

Måten Samuel og Selma kommuniserer på er utrolig dårlig. Han provoserer henne med sin slurvete oppførsel, og hånlige replikker, men hun klager, maser og kritiserer både ham og menneskene i deres nærhet, så jeg får like mye avsmak for dem begge.

Dette er en roman hvor tingenes egentlige tilstand kommer frem litt etter litt. Bildet endrer seg etterhvert som en leser, og siden leseren i begynnelsen ikke vet hva som har skjedd med Jenny, hvorfor Samuel er som han er, og hva Selmas personlighet skjuler, så holdes vi i et fast grep.

Ragnhild Kolden bruker et fint språk, og hun skriver på en lettfattelig måte. Historien er kronologisk, og siden karakterskildringene foregår uten bakgrunnshistorier, er teksten temmelig kompakt. Jeg kunne ønske meg en litt mer avklarende slutt, selv om jeg normalt sett setter pris på at historien er slutt når den er slutt.

Ragnhild Koldens roman av året vurderer jeg sterkt

å nominere til Bokbloggerprisen ☺

Minbokogmaleblogg og Pervoluto har også lest og likt boken!

Tung tids tale av Olaug Nilssen

Høstlansering med Aschehoug forlag i kveld

Utstillingsåpning i den nye Stenersensalen på KODE 2 - Chiharu Shiota

Skjult agenda - tredje bok i Emelie Schepps spennende serie

Kjøttfrie burgere av Veganmisjonens Jane H. Johansen

Janus av Egil Foss Iversen

Blå - oppfølgeren til Bienes historie av Maja Lunde

Pasienten - en ny Kajsa Coren krim av Trude Teige

Det store århundret - seriens syvende bok 1968 av Jan Guillou

Jeg har levd i dette landet i tusen år av Kristin B. Johansen

Nye veier av Mariela Årsandøy

Vestindien - Bergens siste offentlige bordell

Nike av Caspar Eric

Du er sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir

Urolige hjerter av Mariela Årsandøy

Alle disse dagene av Tove Braathen

Nord - en ny roman av Merethe Lindstrøm

"Fjellberghavn" !? - og andre kriker og kroker av Karmøy

Jenny av Sigrid Undset

Det gode vi ikkje gjer av Ragnhild Kolden