Kristin Lavransdatter på DnS - lørdagskafè

February 3, 2018, 10:47 am

≫ Next: En forutsigbar historie av Truls Hagbarth Grimstad

≪ Previous: Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset

Det nærmer seg med stormskritt premieren på DnS sin musikalversjon av Kristin Lavransdatter, og derfor inviterer DnS igjen til lørdagskafè, et gratistilbud til interesserte som jeg gjerne deltar på. I dag fikk vi møte regissør Svein Sturla Hungnes sammen med de to som spiller Erlend og Kristin, Oslogutten Hans Marius Hoff Mittet og vår egen Herborg Kråkevik.

Hans Marius Hoff Mittet og Herborg Kråkevik i samtale om musikalen Kristin Lavransdatter

Julian Berntzen er den som har skrevet musikken til musikalen, noe han også gjorde til Hellemyrsfolket. Svein Sturla Hungnes har i samarbeid med forfatter og Undset-kjenner, Brit Bildøen skrevet tekstene til sangene. De tre sangene vi fikk høre å dagens lørdagskafè imponerte, rørende og fine som de var. Hans Marius sa selv i dag at alle de indre monologene, som er fylt med sentimentalitet, egner seg dårlig som muntlig fremføring på scenen, men som sanger er de nydelige - dette er jeg helt enig i!

Kristin Lavransdatter er en skildring av et liv preget av skyldfølelse. Religionen holder dem alle i sjakk, men først og fremst er dette en kjærlighetshistorie av de helt store.
Har du lyst å lese litt om handlingen til Undsets prisbelønnede trilogi, kan du ta en titt på min omtale av boken.

Herbjørg Kråkevik som Kristin Lavransdatter

Urpremiere på DnS 10 februar!

↧

En forutsigbar historie av Truls Hagbarth Grimstad

February 4, 2018, 2:25 am

≫ Next: Vårslepp i Bergen med Kagge forlag

≪ Previous: Kristin Lavransdatter på DnS - lørdagskafè

En forutsigbar historie er Truls Hagbarth Grimstads debutroman. Han har sin bakgrunn fra arkitektur og bor og arbeider i Oslo. Bakgrunnen hans skinner ikke gjennom i denne romanen, som har et helt eget språk, og en litt utfordrende handlingsoppbygging.

Fra bokens cover:
Roy Bast gjeninntrer som politietterforsker etter en personlig knekk, men han har ingen ambisjoner og ingen forestillinger om annet enn sin egen triste og langsommelige vei mot døden. Saken han får i henda, Ada Dahls forsvinning, er dessuten håpløs. Roy avventer det hele, håper forsvinningssaken selv forsvinner, pusler med sitt, grubler på tid og rom, og på frihet som en bevissthetstilstand, en fraværende sådan.

Gjennom det diagrammatiske – det er Per Hågå overbevist om – gir verdens absolutte lovmessighet seg til kjenne, alt som var, er og vil bli kan tydes. Men det finnes unntak, innbakte feil, retningsgivende løgner, og om han bare holder fokus, og øyner øyeblikkets transcendentale smutthull vil lovmessighetens bøyningspotensial også kunne gripes.

Hva er dette for noe? tenkte jeg mange ganger da jeg leste denne romanen. Er det en parodi, eller skal det være morsomt? At forfatteren beveger seg i randsonen av sjangrene er helt sikkert, og det er ikke å legge skjul på at denne leseren lot seg provosere. På forlagets side kan jeg lese at utgangspunktet for handlingen er bygget på fraktal-holografiske modeller. Gjennom første del av boken funderte jeg på om denne nesten anonyme hovedpersonen drev med kunstneriske utfoldelser, installasjonskunst eller en slags performance. Adas kokekunst får ham til å skildre fiskekakas potensial, en fiskekake som en enkeltstående idè og som en konseptuell meningsbærer.

Nok om det, rammefortellingen er todelt og i den andre delen møter vi den litt arbeidssky Roy Bast, etterforskeren som returnerer til jobb og får, det som skal være en lett oppgave, å oppspore den forsvunne Ada. Henne møter vi også i den andre primærhandlingen, da som kompanjongen eller kjæresten til hovedpersonen. Karakteren Bernt Arild Graaf dukker etterhvert også opp i begge handlingstrådene, selv om jeg lenge var usikker på hvilken rolle han egentlig har.

Mange hendelser er tredelt, noe skjer, hvorfor det skjer og konsekvensen av det. Disse tre aspektene kommer ofte i omstokket rekkefølge, noe som lenge holder leseren i uvitenhet om hva som egentlig foregår.

Det er ikke til å legge skjul på at denne type roman ikke er min favoritt. Det er kjekt med en original fremstilling av handlingen, men når jeg må bruke mesteparten av min energi på å finne ut av hva som skjer, så blir jeg sliten, småsur og ikke underholdt i det hele tatt. Ser en bort fra den utstrakte bruken av a-endelser så har Grimstad et språk som funker, mange metaforer med litt småvittige betraktninger, men utpreget humoristisk synes jeg ikke boken er.

I det innerste indre er jeg nå, bakenfor metaforen, der hvor bare tomme tanker kan nå, der bare det helt ut innholdsløse kan eksistere. Det er verken mørkt eller lyst eller noe midt imellom. Det bare er. Tomme skall inni tomme skall inni tomme skall. Alt er av gjennomsiktige bokser i noe som ligner flatkjevla tyggegummi dratt rundt et usynlig rammeverk. Dette er D-99. Dette er diagrammets selvreflekterende kjerne, det transsemantiske speilpunktet, alle retninger i en eneste. Dette er mulighetens målestokk.

Halvveis ga jeg opp, så min omtale av boken må helt og fullt ses på som min leseopplevelse. Da jeg etter kapitulasjonen begynte å flippe boken fremover fra siste side og oppdaget navn som ikke var med i første halvdel fikk jeg bekreftet min beslutning om å avbryte. Jeg skjønte at kapitlenes D- overskrifter står for "diagram", så kanskje bokens handling har mer med seg fra en arkitekts hverdag, enn det jeg først antok?

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar

↧

Vårslepp i Bergen med Kagge forlag

February 5, 2018, 1:24 pm

≫ Next: Skilpadder hele veien ned av John Green

≪ Previous: En forutsigbar historie av Truls Hagbarth Grimstad

Denne mørke mandagskvelden inviterte Kagge og Stenersens forlag til slipp av vårlistene sine. Sammen med Beathe og andre ivrige bokfolk, nøt jeg god mat og drikke før vi lot oss informere og underholde.

Kaja Nordengen og Erling Kagge ble begge bokbadet av Jan Åge Fjørtoft etter presentasjonen

Utgivelsene disse forlagene kommer med nå i vår består av litt oversatt skjønnlitteratur og et par krimbøker, hvor Yrsa Sigurdardottir sin nye bok Syndsforlatelse er den jeg gleder meg mest til å lese. Når vi kommer over i klassen Biografi og dokumentar har Kagge mange spennende titler på planen. Erling Kagge kom i 2016 ut med boken Stillhet i støyens tid, og nå i vår følger han opp denne med en ny roman, Å gå. Vi kan også lese om Iran og det nye Midtøsten, om Russlands hemmelige krig mot vesten og Kim Søderstrøms Veteran, historier om nordmenn i krig.

Erling Kagge bokbades av Jan Åge Fjørtoft

Susanne Brøgger lager en norsk omelett mens de som er interessert i fotball får hele to bøker å kose seg med, den første boken (i verden?) om straffespark og historien om hvordan det islandske landslaget skal klare å gjenta suksessen fra forrige fotball EM, nå i VM. Dyreelskerne får også sin bok, Å forstå dyr, så nå kan du lære å forstå hunden eller katten din bedre. En annen bok som fristet i denne sjangeren er Anne Sverdrup-Thygesons bok om Insektenes planet, kanskje jeg leser den før jeg begynner på insekthotellprosjektet mitt i vår.

I gave og faktasegmentet kan vi lese om strikking og bunader, vi kan bli minnet på hva som egentlig gjør oss glade i boken Lykke. Herfra til "Helse og livsstil" er veien kort, og her sloss Kaja Nordengens Hjernetrening om oppmerksomheten med Kathrine Aspaas sin bok Gåsehudeffekten, en bok om den emosjonelle revolusjonen. Tror jeg blir nødt til å lese begge to!

Kaja Nordengen forteller Jan Åge Fjørtoft om hvor viktig det er å trene hjernen

Du kan også lære deg hvordan du skal få til det du setter deg fore, med Hanne Lindbæks bok Kommunikasjonskoden, og her finner du lesestoff om antibiotika, løping, pusting og svangerskap. Når det gjelder bøker for barn og ungdom var det godt å se at Jørn Lier Horst serie CLUE "endelig" har kommet til den 12 og siste boken, med Triangelgåten. Jeg har lest de første 6-7 bøkene, men så vokste Sondre fra dem, men jeg er så pass nysgjerrig på slutten at denne må jeg få med meg.

De trakk noen flotte paralleller mellom bøkene Å gå og Hjernetrening - dette skal det bli gøy å lese om!

Takk for en flott kveld alle sammen!

↧

Skilpadder hele veien ned av John Green

February 6, 2018, 9:56 pm

≫ Next: Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen

≪ Previous: Vårslepp i Bergen med Kagge forlag

Med Skilpadder hele veien ned har John Green gjentatt det kunststykket det er å skrive seg rett inn i hjertet mitt. Papirbyer, En overflod av Kathriner og historien om Will Grayson er utrolig bra bøker, men Faen ta skjebnen har tronet høyest på pidestallen, i mine øyne - til nå.

Forlaget om handlingen:
Aza Holmes prøver virkelig. Hele tiden. Hun prøver å være en god venn, en god datter, en god student – og kanskje også en god detektiv. Men det er ikke lett når hun på samme tid har hodet fullt av tankespiraler som vanskeliggjør hverdagen og sosial omgang med andre mennesker.
John Green har blitt verdenskjent for sine skildringer av ungdom som skiller seg ut, og i Skilpadder hele veien ned møter vi kanskje Greens sterkeste karakterskildring til nå. Med stor innlevelse skildres en ung kvinne med OCD og hennes kamp for å finne veien sin i en såkalt normal tilværelse.

John Green skildrer med Skilpadder hele veien ned livet med tvangstanker på en utrolig bra måte. Forfatteren lider selv av OCD, noe som gjør historien overbevisende og ektefølt. Vi blir tatt med inn i Azas tankespinn på en måte som gjør at det går helt rundt for meg. Det er troverdig og hjerteskjærende men aldri sentimentalt og fritt for håp.

I tillegg til dette hovedtemaet tas vi med inn i flere andre miljøer. Daisy, venninnen til Aza er superinteressert i Star Wars og driver selv med utstrakt fanfiction på nettet. Vi får mange referanser, som også vi i den eldre garde kan humre godt til. Aza blir etterhvert kjent med Davies, og med dette vennskapet får vi høre mye om stjerner og planeter, og om øglen tuatara som far til Davies har i terrariet sitt.

Davies har også en interaktiv dagbok hvor han legger ut dikt og personlige hjertesukk. Gjennom hans og Daisys liv på nettet stiller forfatteren helt åpne spørsmål til hvilke følger det kan få å bruke nettet på denne måten. Ingen pekefinger eller moralisering er involvert, men en tanke blir nok sådd hos unge så vel som gamle.

Det er også spenning involvert i denne boken, for hva har egentlig skjedd med Davies og lillebroren Noahs forsvunne far? Faren virker egentlig som en skikkelig drittsekk, så jeg bekymrer meg ikke så veldig, men hans plutselige fravær fra guttene påvirker lille Noah på en måte son gjør at jeg virkelig ønsker at han dukker opp igjen.

Skilpadder hele veien ned handler også mye om hvordan det er for ungdommer å føle seg fattig, både på penger og familie. Davies er det velstående motstykket til Aza og Daisy, som begge må jobbe og spare for å ta utdannelse. John Green gir med denne romanen også et kraftig dytt i ryggen til oss foreldre, ved å vise hvor viktig det er for barn og ungdom å ha foreldrene tett på seg. Han tar også det amerikanske samfunnet på kornet når yndlingsstedet til jentene er en diner hvor de handler med kuponger, og når de må gå gjennom metalldetektor for å bevise at de er våpenfri, før de får komme inn på skolen.

Som du skjønner, denne romanen ha "alt". Jeg slukte den i en eneste jafs en stille søndag da jeg var alene hjemme foran peisen. Det er en alvorlig skildring av livet med invaderende tanker og skrekken for molekylær mutasjon. Aza føler seg oppdiktet og et resultat av omgivelsene, når hun ikke greier å kontrollere tankene sine eller kroppsfunksjonene sine.

Romanen engasjerte til tusen, glem at det er en ungdomsroman for språk og tematikk er godt egnet for voksne lesere. Karakterene er glimrende presentert i denne teksten som byr på mange overraskelser og god fremdrift. - Jeg sier som Beathe, jeg anbefaler den varmt og inderlig!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar

↧

Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen

February 8, 2018, 8:25 am

≫ Next: Å gå - et skritt av gangen av Erling Kagge

≪ Previous: Skilpadder hele veien ned av John Green

Jarle Sten Olsen debuterte i 2014 med krimmen Steady. I den boken brukte han sin 20 års lange fartstid som produsent av tv-programmer som bakgrunn. Det funket bra den gangen, og det er ikke tvil om at det fungerer i årets krim også. Jeg har fått smuglest litt, boken lanseres i mai ☺

Tenk at en krim med flere mord, i idylliske lille Bø i Telemark, kan bli nervepirrende og attpåtil troverdig. Ikke hadde jeg trodd at en traktor kunne kunne bli en katalysator for så mye spenning, og det er ikke bare traktoren som får en sånn rolle, flere ganger gjennom historien øker spenningen drastisk, kun basert på frampek, eller uskyldige forseelser som å kjøre uten førerkort.

Hovedpersonen i historien er medieingeniør og journalist Tom Moen, opprinnelig fra Sotra, men forlengst utflyttet derfra. Han har en bakgrunn som har gitt ham kunnskaper om arabisk, og han er en kløpper på å utvikle og føre droner.

Vi møter Tom og kollega i NRK Beta, som lyder kallenavnet Ram når de farer ut på veiene med sitt helt nye leketøy som skal testes ut. Her snakker vi om Stingray og IMSI-catcher, en avansert form for avlyttningsutstyr, som RAM har laget sin egen versjon av.

Denne leken går til slutt helt galt, og de havner begge to på sykehus med store forklaringsproblemer. Det rare er at problemene «forsvinner» når Operasjonsleder for spesialenheten for Overvåking av Reaksjonære Grupper, Berit Veiseth dukker opp. Hun fremstilles som sjefsheksen i Roald Dahls Heksene, og ga meg frysebyger nedover ryggen mens jeg leste. Sjefen for SORG presser Tom og RAM til å overvåke tre mulige IS terrorister som holder til i Bø, og for å kunne gjøre dette i skjul, blir Tom utstasjonert som ferievikar i NRK i Bø.

Det er nå det begynner å bli skikkelig spennende. Samtidig som Tom Moen blir kjent med sin kollega som han skal vikariere for, møter han også andre mennesker i lokalsamfunnet. En halv-tullete 95-åring i rullestol er den siste krigshelten fra motstandsbevegelsen, og vi får høre om grupperingen Soldiers of Odin, en gjeng med mannfolk med ekstremt høyrevridde meninger. Vi møter også politietterforskere, ordføreren og de som jobber på Frivillighetssentralen.

Det er interessant å høre om overvåkingen av de tre syrerne, som RAM og Tom setter i gang. Når de aner et mulig terrorangrep på selveste nattåpent i gågata i Bø, øker tempo i handlingen betraktelig. Det gjør også min puls, for idet du tror det smeller, så dreier fokus uten at spenningsnivået synker. Jeg føler frustrasjonen til Tom på kroppen, når han ergrer seg over å ikke bli hørt av politietterforsker Ruth Devold, og når avisredaktøren krediterer andre for det han har funnet ut, og skrevet om.

Mer vil jeg ikke si om selve handlingen, men kan røpe at gammelt nag fra 2. verdenskrig, åpningen av Landssviker-arkivet i 2015, og skikkelig guffent tankegods ligger til grunn for plottet. Dette er en, til de grader velskrevet krim, hvor alt henger sammen og føles troverdig, noe som styrker den uggene følelsen av at dette er nifst.

Telemark hadde over gjennomsnitt høyt antall medlemmer i NS, men også «gutta på skauen» og Milorg var sterkt representert. Nå er det de aktives barn, og det de har arvet av holdninger fra sine foreldre som gjelder, noe som er ytterst tankevekkende.

Bare du som passer påbelyser flere viktige spørsmål. Historien er godt flettet sammen, med gode karakterer og et plott bestående av flere innfallsvinker. Handlingen er kronologisk og satt innenfor et kort tidsperspektiv, noe som er med på å gjøre lesingen lett og boken «slukbar». Språket er perfekt for denne type krim, med enkelte slagferdige kommentarer som får meg til å humre, men humoren er tonet ned. Jarle Sten Olsen har over 20 års erfaring fra mediebransjen, og denne innsikten merker en når en leser. Det viktigste er at action-nivået er på topp, så denne krimmen anbefaler jeg gjerne videre!

Lanseres mai 2018!

↧

Å gå - et skritt av gangen av Erling Kagge

February 10, 2018, 2:23 am

≫ Next: Himmelfall av Kari F. Brænne

≪ Previous: Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen

Leste du Erling Kagges forrige bok Stillheten i støyens tid, er jeg sikker på at du ivrer etter å få kloen i hans utgivelse av i år. For meg som selv er en stor tilhenger av å gå, ble dette en bok hvor jeg kunne nikke gjenkjennende til tanker og følelser, hvorav noen jeg trodde var kun mine egne.

Forlaget om boken:
Det er en nydelig oppfølger til den internasjonale suksessen Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute, en bok som vil få deg til å reflektere over rutinene du sitter fast i og mulighetene som alltid ligger der for oss alle. Det handler om å være i kontakt med deg selv og omgivelsene, se nyanser og endringer, hvor selve langsomheten er et poeng i seg selv.
Med utgangspunkt i sine egne erfaringer skriver Erling Kagge her om hva det å gå har betydd for ham selv og hva det kan bety for andre.
Å gå, å ta et skritt om gangen, handler om å se seg selv, elske jorden og la kroppen reise i samme tempo som sjelen. Beveger du deg for raskt holder du ikke følge med deg selv.

Oppdagelsesferder er ikke noe vi begynner med, det er noe vi slutter med, sier Kagge i åpningen av boken, noe som er en livsvisdom så god som noen, i mitt hode.

I denne boken begynner vi helt på begynnelsen, bokstavelig talt 70 000 år tilbake da homo sapiens begynte å vandre ut av Afrika. Bipedalisme, vet du hva det er ? det å bevege seg på to bein! sannelig lærte jeg ikke "funfackts" også på bokens aller første sider ☺

Først og fremst er dette en bok som får deg til å reflektere, over livet og over hvordan det å gå beriker livet ditt, på en måte du kanskje ikke var bevisst på. Den peker på tiden, hvordan tidfølelsen og romfølelsen oppfattes annerledes når en går, og hvordan små detaljer du ikke ante fantes, gir sjelen din et positivt avtrykk.

Erling Kagge har lest masse litteratur om det å gå, i alle former. Han nevner ved navn forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet ting som belyser temaet. Han bringer frem i lyset vitenskapelige artikler og forskning som dokumenterer påstander om oss mennesker og vår utvikling. Filosofen Peter Wessel Zapffe får vi også høre noen bevingede ord fra, noe som er artig siden jeg ikke hadde hørt om denne filosofen før DnS satte opp et stykke om ham, som har premiere i disse dager.

Arne Næss sin possibilisme er hedret i denne boken, og hans påstand om: at noe er umulig, er bare en midlertidig arbeidshypotese treffer meg midt i hjertet. Jeg digger denne mannen og har lest mye av ham, jeg har til og med lest hans bok om tøygrisen hans Timotei. Måten Kagge omtaler Næss på viser den store respekten og kjærligheten han har for ham, sånt er flott å lese.

Kagges skildringer av hvordan tempo påvirker hva vi ser når vi går, og den frihetsfølelsen som oppstår, er glimrende lesning. Det påvirket meg til å gå supersakte til jobb i dag, noe jeg hadde stor glede av.

Dette er ikke en bok bare for oss som er glad i å gå. Boken får deg til å ta et steg til siden, trekke et dypt pust og ta en deilig pause i hverdagen - les den, du vil ikke angre!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2018

Sider: 173

Kilde: Leseeks

Artemisia har også skrevet om denne boken

Denne lørdagen gikk jeg ut på tur tidlig på morgenen, og jeg hadde Erling Kagges forrige bok Stillhet i støyens tid på øret. Boken leste jeg da den kom ut for et par år siden, men nå lot jeg Morten Faldaas lese for meg. Hans formidling av Kagges tanker gjorde sterkt inntrykk, noe de snøhvite ensomme omgivelsene var med å forsterke.

Toppen av Stoltzen 10 februar 2018

↧

Himmelfall av Kari F. Brænne

February 12, 2018, 8:20 am

≫ Next: Lempi av Minna Rytisalo

≪ Previous: Å gå - et skritt av gangen av Erling Kagge

Himmelfall er historien om den russiske tsarfamiliens fall og endelikt, fortalt av en av tsarens døtre. Jeg var så heldig å ha både lyd og papirversjonen av denne boken, så jeg har vekslet litt. Nina Woxholt leser på en nydelig måte, men det sier seg selv at jeg leser mange hakk fortere enn henne, så det var godt å gi litt gass når jeg satt hjemme i sofaen.

Forlaget om boken:
Drapet på tsarfamilien står som et sentralt punkt i verdenshistorien, det var starten på en ny tid i Russland. Familien måtte ofres for kravet om brød og makt til folket. Likene av Romanov-familien ble lempet opp på et lasteplan og kjørt vekk for å bli dumpet i ly av nattens mørke. Men døde virkelig alle familiemedlemmene?
I vår tid, i en leilighet i Barcelona lever Maria, 112 år gammel. Men ennå har hun ikke funnet den riktige anledningen til å fortelle sin historie. Og nå begynner det virkelig å haste.

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug
Utgitt: 2015, lydboken 2017
Spilletid: 24:19
Sider: 719
Kilder: Lese/lytteeksemplar

Det er en lang og innholdsrik historie som fortelles i romanen Himmelfall. Kari F. Brænne har satt seg godt inn i hendelsene som skildres, og hun overbeviser med sin historiske innsikt. Det er over hundre år med historie vi får servert her, med den mest dramatiske begivenheten i Russland som omdreiningspunkt.

I nåtid møter vi Maria Nikolajevna Romanova, fortelleren av historiene som er romanens rammefortelling. Hun skildrer Russlands historie, keiserveldet og sin slekts historie, og begynner med hendelsene da den siste russiske tsaren Nikolai II og hans familie ble skutt og drept, om hvordan hun selv greide å unnslippe og hva hun gjorde etterpå. Det som tråkler det hele sammen er små glimt av møtet mellom den norske forfatteren i Barcelona, og hvordan deres arbeid med boken foregår.

Dette er altså tre handlingstråder som nennsomt blir flettet sammen. I overgangene får vi noen frampek til hva hun skal snakke om, og siden hun er gammel og litt senil, får vi også enkelte ting repetert. Måten historien blir tydeliggjort for leseren, minner litt om den måten mange amerikanere skriver på, spesielt sakprosa, og akkurat denne "overtydeligheten" greide å tirre meg litt i begynnelsen.

Historien er mangfoldig og absolutt godt fortalt, og det er ikke tvil om at mange huller i min kunnskap om Russland og keiserfamilien blir tettet. Romanen er underholdende til tusen, det var spennende å høre om hvordan tsar Nikolaj 2. slet med å skaffe seg en tronarving, og sorgene som hele livet preget tsarinaen så hun så sur og arrogant ut på alle bilder.

Keiserinne Aleksandra av Russland var veldig spesiell. Hun lot seg styre av overtro og mystikk, og når det viser seg at hennes eneste sønn har arvet familiens blødersykdom, går hun helt av skaftet. Det var spennende å høre om hennes forhold til Grigorij Rasputin, en mann jeg bare vagt viste noe om.

Nikolaj 2. er en svak mann, og den han er mest svak for er sin kone. Keiserinnen har sterke meninger om hva som bør gjøres i Russland, og han lar henne bestemme mye. Hun på den annen side er kun ute etter å heve sin egen makt og velstand, og styrer i realiteten Russland rett i fordervelsen.

Romanen avsluttes når Maria greier å rømme unna Russland. Hun har sluppet unna hvitegardister som, til tross for at de skulle være på hennes side, ikke ville henne vel. Hun ble reddet av kvinner og menn som kjempet partisanenes sak, og kom seg i sikkerhet i stjålne kosakkuniformer.

Etter hvert gikk det opp for henne hva hennes gamle verden egentlig betydde for omverdenen og for den russiske befolkningen, og hun utviklet en samvittighet som gjorde at hun følte skam for den hun har vært.

Romanen avsluttes på en litt åpen måte, men hva som skjedde med Maria fra hun kom seg ut av landet og frem til i dag, er vel egentlig en helt annen historie.

Nina Woxholt som har lest inn lydboken, har gjort dette på en glimrende måte, så det kan absolutt anbefales om du liker å "lese" og vaske huset samtidig ☺

Bloggomtaler jeg fant: Tones bokmerke, Ibokhylla og Bokstaver, bøker & bokhyller

↧

Lempi av Minna Rytisalo

February 14, 2018, 7:55 am

≫ Next: Klar for samtidskunst? - Per Barclay utstillingsåpning 16 februar!

≪ Previous: Himmelfall av Kari F. Brænne

Lempi er Minna Rytisalos debutroman, og for en debut hun har gjort. Vi er i Finland mot slutten av andre verdenskrig, men dette er ikke en roman som krigen, men om menneskelige relasjoner i et forhutlet Finland.

Forlaget om boken:
Året er 1944. Krigen preger tilværelsen i det nordlige Finland, der landsbyer raseres og familier må forlate sine hjem. For det nyforelskede paret Viljami og Lempi oppleves krigen likevel som fjern. De bygger sitt harmoniske liv på et lite gårdsbruk. Idyllen brister da Viljami kalles til fronten og må forlate en gravid Lempi alene med hushjelpen Elli. Lempis tvillingsøster Sisko blir kjæreste med en tysk offiser, som lover henne en bedre framtid i Tyskland. Da krigen er over er Lempi borte, og ingenting er som før.

I romanens tre deler opptrer tre ulike fortellerstemmer. Både Viljami, Elli og Sisko har alle hatt et intenst forhold til Lempi. Men de har svært forskjellige oppfatninger om hvem hun var.

Fortellerstemmene kommer i rekkefølgen som er skissert over, og kapitlene blir lengre og lengre, slik at det er søsteren Sisko som får mest plass.

Teksten er skrevet på en måte som gjorde at jeg brukte litt tid på å komme inn i handlingen. I det første kapitlet hvor ektemannen Viljami forteller får vi en av de beste skildringene av et knust hjerte jeg noen gang har sett. Viljami forelsker seg i kjøpmannsdatteren og får gifte seg med henne. Hun flytter fra byen og inn i hans beskjedne gård, hvor sporene etter hans døde foreldre sitter skåret i veggene.

Når han etter kort tid blir sendt ut i krigen, matres han av dårlig samvittighet for Lempi som sitter alene igjen med alt ansvaret. Etter en tid på sykehus tar han fatt på hjemveien, til et forlatt Pursuoja, etter at Lempi er borte.

Jeg er sulten igjen. Brødet tar slutt, men innsjøen er full av fisk. Jeg har ingen fangstredskaper, og det er en forferdelig motsetning: Jeg ønsker å dø, men kjenner sult, som er et tegn på liv. Det er også underlig å gå framover, men ønske seg bakover i tid.

Viljami er en mann preget av sine røtter. Han tenker stadig på sin far og alt han lærte av ham, og sin mor med hennes vaner og evig slit, og er en del av alt med hele seg. På denne måten får leseren innblikk i seder og skikker og levevilkårene til småkårsbønder, og det er ikke et lystig liv skal jeg fortelle dere.

Elli er hjelpejenta som blir med Lempi når hun flytter inn på Viljamis gård. Når vi ser verden med hennes øyne, får vi et helt annet inntrykk av Lempi. Elli forbanner henne nord og ned. Det er hun som gjør alt arbeidet på gården, som Lempi får æren for, og ikke nok med det, hun vil veldig gjerne være ved Viljamis side, i stedet for Lempi.

I denne sekvensen får vi høre om tiden da krigen når Pursuoja og de må evakueres. Etter at Lempi har tatt til seg den foreldreløse Antero og født Viljamis sønn Aarre, blir hun borte fra historien. Det går rykter om at hun har rømt med en soldat, men ingenting vites sikkert. Elli tar med seg barn, kyr og husgeråd og forlater gården. Vi hører også om hvordan det går for seg når de returnerer til gården, og like etter når Viljami også kommer tilbake.

Viljami er svak og kraftløs, og til tross for at det er han som er herre på gården, er det Elli som tar ansvar for å få grøde i hus før vinteren. Hun vil også ha betalt for arbeidet sitt i form av Viljami, men hun er lur og venter på den rette anledningen.

Mye av teksten er de tre fortellerstemmenes direkte tale til Lempi. Dette kan være litt forvirrende i begynnelsen, men det fungerer veldig godt. Mot slutten får vi endelig vite hva som skjedde med Lempi, men den siste sidens innhold i Ellis fortelling, får først mening når vi har lest ferdig Siskos historie.

Sisko møter vi mange år senere, når hun er en gammel dame. Vi får høre om tvillingenes oppvekst, og tiden da de begge fikk seg kjærester, Sisko en tysk offiser og Lempi som møter Viljami i butikken. Historien hennes er sterk kost, og en skamplett på menneskeheten, da den skildrer tyskertøsenes skjebner.

Minna Rytisalo har skrevet en historie full av følelser men ikke så mye romantikk. Handlingen er nennsomt flettet sammen, til et hele som gjorde sterkt inntrykk på meg. Karakteroppbygging og språk er av beste sort, mens litt skjulte frampek gir aha-opplevelser med et preg av "kastevind".
Lempi er en debutroman det oser kvalitet av, noe også finnene mente da den kom ut i 2016, for Rytisalo har mottatt flere priser for den. Den anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax

Utgitt: 2018

Sider: 272

Kilde: Leseeks

↧

Klar for samtidskunst? - Per Barclay utstillingsåpning 16 februar!

February 15, 2018, 12:09 pm

≫ Next: Graven av Monika N. Yndestad

≪ Previous: Lempi av Minna Rytisalo

Samtidskunst gir for meg de samme assosiasjonene som samtidsmusikk og samtidsdans, utfordring og mye å lære er ofte refrenget som går igjen i mitt hode.
Per Barclays kunst gav meg noe å gruble på, og satte absolutt følelsene i sving, for vi fikk se et knippe ganske dystre bilder, som rokker ved det som er opplest og vedtatt.
Få med deg utstillingen som åpner i Tårnsalen på KODE 4 i morgen!

Kunstneren Per Barclay foran verket Vannhus

KODEs direktør Petter Snare, lover oss at Per Barclays utsilling er en smakebit av en større satsing på norsk samtidskunst ved museet de neste årene. Utstillingen som åpner i morgen viser et utvalg av verker laget av Per Barclay i et langt kunstnerliv.

Rue Visconti fra 2010 og The Chinese Room fra 1990

Den lange rekken av «oljerom» utgjør en sentral del av Per Barclays kunst fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Verkene har i hovedsak tatt form av fotografier av ulike interiører hvor gulvflaten er dekket med olje, etter hvert også med andre væsker som vin, vann, blod og melk. Virkningen er spenningsfylte speilinger – vakre og brutale. Blant rommene han oppsøker er palasser og kirker, slaktehus og nordnorske naust.

Oksefjord fra 1990 Foto: KODE

Det var veldig spennende å være til stede på denne utstillingen. Etter vi hadde fått et glass med bobler i hånden, fortalte han som har jobbet for å få i stand utstillingen (sorry, navnet glapp...) om kunstneren og kunsten. Installasjonene har blitt satt opp både i Norge og i Europa, og av bildene vi fikk se i dag, har han benyttet ganske så forskjellige lokasjoner. Det var ikke vanskelig å skjønne at bildet som preger logoen til utstillingen er det fra en fetisjklubben i Oslo. Ellers er vi innom Holmenkollen bunker (det likte jeg veldig godt), kirker, kapeller, palass og ikke minst båthus i Lofoten.

I Tårnsalen henger det nå 14 verker av Barclay, som gir hodet noe å jobbe med, og følelsene får et lite støt på grunn av den heller labile stemningen bildene oser av. Verket Palazzo Costantino virket å være hengt opp feil vei, og etter at Susanne og jeg hadde prøvd å finne ut av dette, så vi at publikum fektet og pekte ved dette bildet, så det er sikkert at det ikke bare var vi som undret oss.

Per Barclay (f. 1955) er en norsk billedhugger og installasjonskunstner. Han har sin utdannelse i kunsthistorie fra UIB, og kunstutdannelse fra Italia. Han hadde sin første seperatutstilling i Bergen og Trondheim, og bor og arbeider nå i Oslo og Torino. Barclay har vært festspillutstiller ved Festspillene i Bergen (2001) og Festspillene i Nord-Norge (2009), og deltok på Veneziabiennalen i 1990.

Dette er en kunstner og en kunstform jeg ble veldig nysgjerrig på. Jeg skulle gjerne opplevd en av installasjonene hans "live", kjent lukten av olje, blod eller vin og undret meg over uttrykket og resultatet.

↧

Graven av Monika N. Yndestad

February 16, 2018, 8:17 am

≫ Next: Klør - en roman av Ida Frisch

≪ Previous: Klar for samtidskunst? - Per Barclay utstillingsåpning 16 februar!

Endelig, denne har jeg ventet på! Jentene fra balletten og Gapestokk var krim som fengslet, skremte og underholdt meg fra første til siste side, så det er ikke tvil om at tanken på årets utgivelse var utstyrt med en høy dose forventning fra min side.

Forlaget om handlingen:
For sytten år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland. Men foreldrene har ikke gitt opp håpet om at hun fortsatt er i live. Før hun forsvant, oppsøkte Pia barnevernet. Hva som skjedde med Pia er fortsatt en ubesvart gåte. BA-journalisten Alice Bratt, som akkurat har vært gjennom et vanskelig samlivsbrudd, kommer over levningen av en kvinne. Det ser ut som noen har tent gravlys utenfor funnstedet. Kan det være den savnede Pias grav? Og hvem har visst om henne i alle disse årene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar

Handlingen starter i 1993, hvor vi møter, den den gang, uerfarne journalistspiren Alice Bratt. For å vise seg frem for en av byens største aviser stikker hun hodet inn i et vepsebol for å få laget og solgt en sak.

I denne første delen møter vi også en fortvilet Pia Espeland, en ung jente som oppsøker sosialkontoret i bydelen sin, og må gå igjen uten å ha fått hjelp. Hun vil vekk fra familien sin, men vil ikke si hvorfor, og like etter forsvinner Pia.

Historien starter i høyt tempo. Vi blir presentert for miljøer jeg ikke vanker i, et produksjonsselskap for pornofilmer, og Levende Ord. Begge møtene føles mørke, og noe som ikke tåler dagslys, ligger definitivt å murrer i bakgrunnen.

I del to hopper vi 17 år frem, til året 2010, og denne delen begynner bokstavelig talt med et brak, når en arbeidsbrakke går i luften. Alice er tilfeldigvis ute å går tur med hunden i området, og får med seg det hele. Også her forsvinner det en ung jente, mens en annen dukker opp. Alice Bratt nå har blitt en erfaren krimjournalist, og er engasjert så det holder.

Det er noen tragiske familieskjebner som skildres i denne krimmen. Jeg føler ensomheten, forvirringen og fortvilelsen til Nina Grimseid på kroppen, når hun må møte offentlige etater uten støtte fra sin mann. Men, som i de andre bøkene til Yndestad er det de gode skildringene av ungdom i vanskelige situasjoner, som gjør inntrykk.

For at krim skal bli så dramatisk og actionpreget som denne her, må det fires litt på troverdighetskrava. Jeg rynket litt på nesen av noen meget tilfeldige tilfeldigheter, og at ikke bare Alice, men Jone og flere andre av personene var innblandet i begge sakene. Hvor troverdig vil en egentlig at en krim skal være? Personlig liker jeg at hjertet banker, og at jeg holder pusten når jeg leser, så får en heller se gjennom fingrene med blant annet superheltstatusen som etterhvert blinker av Alice (og hunden hennes Charlie).

Etter den korte innledende del I, fortelles historien kronologisk. Plottet er bygget opp av ledetråder og uventede vendinger som gjør at leseren holdes på pinebenken til siste side. Nå skal jeg ikke si et pip om ugjerningsmannen, men jeg gleder meg til å høre hva andre tenker....

Språket er som seg hør og bør en krim, uten digresjoner og unødvendig ordrikdom, men jeg antar at alle som ikke er innfødte bergensere vil reagere på alle gangene "jenten" ble brukt. Etter å nettopp ha lest en roman hvor annethvert ord hadde a-ending, føltes dette som å komme hjem.

Monika Yndestad bruker ikke så mye tid på karakteroppbygging, siden dette er tredje boken i serien om Alice Bratt. Vi får knapt høre noe om forhistorien hun har med Jone, eller om det som har preget henne som journalist og menneske i de 17 årene fra hun debuterte i BA. For meg som har lest de to første bøkene, gjør dette ingenting, men litt mer personlig kunne det jo vært.

Likte du de to forrige bøkene om Alice Bratt, kommer du også til å like denne ☺

↧

Klør - en roman av Ida Frisch

February 17, 2018, 11:17 pm

≫ Next: Ensom planet av Birgit Alm

≪ Previous: Graven av Monika N. Yndestad

Med en så tøff start og original skrivemåte ble jeg nysgjerrig på hvem Ida Frisch er. Forlaget sier ikke annet om henne enn at hun er debutant, så når jeg googler henne ser jeg at Forlagsliv kaller henne er en frittgående kulturarbeider, Gule sider forteller meg at hun bor midt i Oslo, Kultursekken viser meg at hun har drevet med figurteater, på IMDb sin rolleliste ser jeg at hun i 2015 spilte en rolle i TV-serien Kampen for tilværelsen.
Med Klør viser Ida Frisch at hun også er en glimrende forfatter.

Forlagets presentasjon:
Hun er snart ferdig utdannet veterinær. Han er en begavet sanger. Hun leter etter en vei inn i ham, han leter etter en vei inn i musikken. Leiligheten deres er full av noter og konserthefter, og når han synger, er det som om sangen eier ham. Til hvilke skritt kan hun gå for å få ham til å bli hennes igjen? Hvor går grensen mellom kjærlighet og eierskap? I hvilken grad kan man være i besittelse av et annet menneske?
Klør er et febrilt sjalusidrama om underkastelse og begjær, fortalt i et språk som gir leseren små overraskelser på hver eneste side.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 120
Kilde: Leseeks

Nær sagt, som vanlig begynte jeg lesingen av boken uten å ha satt meg inn i hva den skulle handle om. Coveret lover meg en roman, så overraskelsen var stor da jeg oppdaget at språk og setningsstruktur aller mest minner meg om noen av langdiktene jeg har lest.

Etter kun få sider, når lesetempo har sunket og interessen min har blitt vekket, er det ikke tvil om at Ida Frisch har en stemme som vil bli hørt. Romanen har en rammefortelling det er lett å følge med på, og den dystre stemningen vi dras inn i tar makten over meg.

De to hovedpersonene musikeren og veterinærstudenten forblir anonyme (tror jeg...) de to andre karakterene i romanen får derimot navn vi kan styre etter gjennom historien. Det er "Sangen" som er en personifisering av sjalusien hun føler overfor kjærestens yrkesutfoldelse også har vi Tomorrow, en sliten narkoman som hun får litt omgang med.

Karakteroppbyggingen er gjort på glimrende vis, og selv om jeg ikke liker hovedpersonen veldig godt, og synes synd på mannen i hennes liv, så vekker hun følelser i meg.

den som er sint, er et tog som ikke stopper ved noen stasjoner,

den som må forklare seg, er en heliumballong noen har mistet,

Forlaget tipset om denne romanen i forbindelse med Valentinesday, og ut i fra deres presentasjon over her, skal dette være en roman om kjærlighet. I mitt hode handler det om en psykisk syk kvinne, som gjør syke ting og som oppfører seg på en syk måte. Hun ser ikke sin kjæreste for annet enn de legemlige bestanddelene han er satt sammen av (ref. veterinærutdannelsen hennes), men vil at han skal være noe for henne som han helt tydelig ikke greier. Dette handler ikke om kjærlighet men om eiertrang og forakt.

Det blir spennende å høre hva andre synes om Klør, og om det er noen som har tolket romanen på den måten jeg har gjort. Ida Frisch er en spennende norsk debutant, som jeg gjerne vil lese mer av!

↧

Ensom planet av Birgit Alm

February 19, 2018, 9:07 am

≫ Next: Hjernen og musikken på KODE i kveld

≪ Previous: Klør - en roman av Ida Frisch

Birgit Alm er en litteraturviter fra Oslo. Etter å ha gitt ut en ungdomsroman i 1993, debuterte hun som romanforfatter for to år siden, da hun ga ut Endelig skal vi le. Ensom planet er hennes andre roman, og mitt første møte med henne, kommer ikke til å bli det siste. Sjekk gjerne ut Beathes omtale av debutromanen til Alm, denne har jeg lyst å lese!

Forlagets presentasjon:
Karianne befinner seg i den kommunale boligen til sin tidligere nabo Boris. De har hatt lite kontakt i årene som har gått siden de delte dusj og do i en falleferdig bygård, og Karianne har klatret noen skritt oppover siden den gang.
Nå har hun nettopp fått vite at Boris er død, av alle ting på en reise til Kina, og som en av Boris'«nærmeste» har hun fått den tvilsomme æren av å rydde opp i dødsboet.

Etter hvert som Karianne går gjennom Boris' etterlatenskaper, blir det klart for henne hvor skjør den er, grensen som skiller de vellykkede av oss fra taperne. Og Karianne har landet på den riktige siden. Eller har hun egentlig det?

Som tittelen antyder, dette er en roman om ensomhet. Handlingen tar oss med fra ensomheten via fattigdommen, og til de såre følelsene som følger med erkjennelsen av å ikke strekke til, eller høre til.

Både Karianne og Boris har følt på ensomhetstrollet, og etterhvert som Karianne rydder ut av Boris sin leilighet, lærer vi også henne å kjenne. Hun lurer seg unna samtaler på jobben om den forestående sommerferien, og på facebook gjør hun sitt ytterste for å skjule at hun stort sett er alene hjemme i leiligheten sin i Oslo. Hun viser en prøvende interesse for en datingtjeneste, men er alt for forsiktig til at det kan føre til noe.

Boris har vært uføretrygdet, og skildres som et vrak av et menneske som røyker og drikker, ikke vasker seg selv eller klærne sine, og egentlig ikke har orden på noen ting. Skildringene av den gulnede sofaen, av størknet mat og visne planter, lager bilder i hodet mitt som jeg grøsser av.

I tillegg blir vi kjent med menneskene som bor i blokken til Boris. Dette er stort sett innvandrere, som driver rundt i nabolaget uten å ha noe å ta seg til. De søker sammen på gårdsplassen og bak bosskuret, hvor de skuler på Karianne når hun går til og fra leiligheten til Boris.

Og der ligger rockeringen, i to deler inne i søppelskuret. Hun har vel gitt opp nå, flinke jenta. Det er vel grenser for hvor mange ganger det går an å lappe sammen en rockering med gaffateip.
Jeg tar to trinn av gangen, forbi Crocs-kopiene, tåfisen og eksjugoslavene, opp til Mogadishu og Boris H. Hansen.

Ensom planet er en kort roman som absolutt gir leseren noe å tenke på. Jeg vet ikke hvem jeg ville valgt om jeg måtte: Den ensomme Karianne som mistrives med jobb og kolleger, som ble forlatt av foreldrene i julen og som drømmer om et annet liv. Boris som allerede har gitt opp å tilfredsstille samfunnets krav om å bidra, men har satt seg til, alene i sin sofa med øl og sigg. Eller, innvandrerne som er satt på "vent" i et samfunn som de ikke kjenner seg igjen i.

I Ensom planet er alt på stell, karakteroppbygging, språkføring og handling, alt glir lekende lett, og jeg leser boken uten å legge den fra meg. Følelsene mine blir satt i kok, og selv om det ikke er snakk om tårer, fyller romanen meg med vemod. Men, det er ikke selve handlingen som er trist, det er heller tanken på at det er alt for mange mennesker som passer med skildringene av disse menneskene som alle er ensomme på sin egen måte.

Historiens letthet kommer av at Karianne egentlig ikke er lei seg for at Boris er død, og hun er heller ikke lei seg for at hun må bruke ferien sin på å rydde opp i leiligheten hans. Og slutten da, jeg digger slutten, der gir hun et skikkelig rævaspark til skjebnen som sender mennesker inn i et liv i ensomhet.
Boken anbefales på det varmeste!

Beathe og jeg leser noen av de samme bøkene for tiden, og her kan du lese hennes omtale av Ensom planet.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2018

Sider: 108

Kilde: Leseeks

↧

Hjernen og musikken på KODE i kveld

February 20, 2018, 1:04 pm

≫ Next: Røff guide til bibelen av Alf Kjetil Walgermo

≪ Previous: Ensom planet av Birgit Alm

Har du noen gang undret deg over hva som skjer i hjernen når du hører musikk? Er det virkelig sant at det å høre på Mozart gjør deg smartere? Studentersamfunnet i Bergen inviterte til konsertforedrag i Tårnsalen på KODE 4 i kveld!

Bilde tatt fra stolen min i Tårnsalen i kveld

Da jeg var i Tårnsalen for under en uke siden var det i anledning åpningen av kunstutstillingen til Per Barclay. I kveld var klientellet et helt annet, og jeg kunne ikke se at noen la merke til den spesielle kunsten som hang på veggene rundt oss i Tårnsalen. Det er kjekt når studentene menger seg med oss "gamlisser", som pleier å frekventere Harmonien og Kunstmuseene. Tårnsalen var stappfull i kveld, og mange måtte snu i døren, fordi det var fult. Som den erfarne kulturkjerring jeg er, var jeg tidlig ute, og fikk sikret meg en plass (på bakerste rad...)

Det var overlege ved Haukeland og professor ved Griegakademiet Geir Olve Skeie som fortalte oss om hvordan hjernen responderer på musikk. Han fortalte om hvordan hjernen vår oppfatter melodi og rytme helt spontant, og at hjernen oversetter lydbølger til vakker og fengende musikk i det de treffer ørene.

På en levende måte forklarte han denne omfattende prosessen, og hva den har å si for oss mennesker.

Etter oppdagelsen av nevroplastisitet, eller hjernens tilpasningsevne, har det vært kjent at det vi gjør påvirker hvordan hjernen vår ser ut og fungerer. Forskere mener at musikk har positive konsekvenser blant annet innenfor forebygging av sykdommer som Parkinsons og demens.

Skeie formidlet faget sitt på en lettforståelig og morsom måte, i den grad at det faktisk brøt ut spontan latter i salen, flere ganger. Jeg ble imponert over den naturlige måten han brukte klaveret for å illustrere det han snakket om.

Etter det timelange foredraget fikk vi besøk av fem musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester, som spilte Mozarts klarinettkonsert. Som alltid, leverer Harmonien musikk med kvalitet over hele linjen, og de smilte bare forsiktig når store deler av publikum klappet uhemmet mellom satsene.

For meg som leser Kaia Nordengens bok Hjernetrening for tiden, kom dette arrangementet som bestilt. Jeg gleder meg til å lese videre i boken min, og håper Studentersamfunnet og KODE vil gjenta suksessen dette samarbeidet må sies å være. Som nysgjerrig publikummer er jeg i alle fall klar for flere vederlagsfrie arrangementer som tilbyr kultur og vitenskap på denne folkelige måten.

↧

Røff guide til bibelen av Alf Kjetil Walgermo

February 21, 2018, 10:51 pm

≫ Next: En sang for druknede sjeler av Bernard Minier

≪ Previous: Hjernen og musikken på KODE i kveld

Forlaget sier at dette er boken for alle som trenger å friske opp bibelkunnskapene sine, men den er også for de som aldri har åpnet en bibel i hele sitt liv. Jeg faller inn under den siste kategorien, og fikk noen undrende blikk fra familien min, da de så meg med denne boken i fanget.

Forlaget om boken:
Bibelen er den mest selde boka i verda. Bibelen er både heilag tekst og ein litterær triumf – utgangspunktet for to verdsreligionar og ein grunnstein for den vestlege litteraturen og sivilisasjonen. Kan vi eigentleg forstå historia vår, språket og kulturen om vi ikkje veit kva som står i Bibelen?

Med stor nysgjerrigheit og pedagogisk kløkt tek Alf Kjetil Walgermo med seg lesaren inn i Det gamle og Det nye testamentet. Boka er laga både for dei som treng ei oppfrisking av bibelkunnskapane sine, og for dei som knapt har sett i ein bibel.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2017

Sider: 378

Kilde: Leseeks

Denne røffe guiden til bibelen er virkelig røff. Den er skrevet med humor og med det for øye å underholde like mye som å undervise. Boken er ryddig og logisk i sin oppbygging da den naturlig nok begynner med begynnelsen, Mosebøkene og fortsetter kronologisk gjennom Det gamle og Det nye testamentet, helt til apokalypsen og Johannes åpenbaring.

Hjelpe meg hvor mye "bibellære" grunnskolen har greid å hamre inn i min ateistiske hjerne. I det innledende kapitlet om Mosebøkene, får vi høre om Skapelsesberetningen, om Syndefallet, om Noahs ark og om Babels tårn, alle spennende historier som må ha gjort inntrykk på meg fra skoledagene. Kan du tenke deg at en av de første beretningene i bibelen sier oss at vi mennesker ikke skal være sjenerte for hverandre:

"Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre". Det var tider det, men det fikk en brå stopp med syndefallet. Dette syndefallet som viser at mennesket vendte seg bort fra Gud, og at Han derfor måtte ofre sin egen sønn for å frelse menneskene.

Funfackts om det gamle testamentet:

Enok og Elia er de to eneste menneskene i verdenhistorien som ikke har dødd men blitt hentet direkte til himmelen av Gud selv.
Noah var det første mennesket på jorden som drakk seg full
Abraham fikk barn da han var 100 år gammel
Onans mangelfulle oppfylling av svogerekteskap er opphavet til ordet onani
Det hebraiske ordet for visdom er et hunnkjønnsord!
Høysangen er svært erotisk og nevner ikke Gud en eneste gang
Slutten på gamletestamentet er satt til 160 år f.Kr.

Vi får også lære en del om jødedommen, og hvordan denne delen av religionen ble befestet i historien. De historiske bøkene forteller historien om hvordan israelittene blir leid inn i det lovede landet Kanaan, og frem til tiden etter eksilet i Babylon i år 500 f.Kr. I Joshva-boken hører vi om den hellige krigen som fører til at israelerne vinner landet sitt. Det er altså ikke bare i vår tid israelerne turer frem, brutalt slakter, hogger ned og rydder vekk andre mennesker som står i veien.

Historien om hvordan modige David lett tok livet av den fryktede Goliat og ble konge er faktisk spennende lesning. Han får sønnen Salomo, som senere blir konge og bygger det første tempelet i Jerusalem, et tempel som sto i 400 år, før det ble ødelagt av babylonerne.

Om det er ateisten i meg eller min kronologiske hjerne som ikke greier basene, vet ikke jeg, men jeg sliter med at skapelsesberetningen finner sted bare noen hundre år før Jesu fødsel, at Gud er en faktisk "mann" som sitter oppe i skyene og kaster stein på folk, og at Hans engel kan slå ihjel 185000 mann i assyrialeiren. For meg har bibelhistoriene alltid vært eventyr, men dette er jo samtidig historiske fakta, så jeg leser og blir mer og mer forvirret, og nesten litt lettet når neste kapittel tar for seg de poetiske bøkene.

Så var det Det nye testamentet sin tur, og vi sier takk og farvel til lovgiveren og religionsstifteren Moses. Nå er det Jesus fra Nasaret det handler om. Jesus var en historisk person, det er bevist men det er spørsmålet om han var Guds sønn, som har skilt troende fra ikke troende i all ettertid.

Det nye testamentet består av 27 bøker, og vi starter med å gå gjennom og sammenligne hva de fire evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes sier. Med Guds ofring av sin eneste sønn, soner Jesus for menneskenes synder. Dette erstatter den gammeltestamentlige offerpraksisen, den nye pakten Gud inngår med menneskene sier: Alle som tror på Jesus skal bli frelste.
I tillegg til evangeliene består det nye testamentet av Apostelgjerningene, Brevlitteraturen og Apokalypsen.

Gjennom resten av boken hører vi om undergjerningene til Jesus, som at han gikk på vannet, at han vekket folk opp fra døden etc. Jeg får plassert bergprekenen i Matteusevangeliet, og Juleevangeliet hos Lukas. Vi får innblikk i Jesu ligninger, og hører om hvordan Lukas gjør en innsats for å inkludere kvinnene.

Det føles uendelig lenge siden, men når jeg leser om krigshendelser i Roma i år 70, som førte til bygging av Colosseum og Forum Romanum, som jeg har besøkt, så dras historien helt inn i vår tid.

Jeg koste meg med å lære opphavet til mange uttrykk som vi har i vår dagligtale, som ørkenvandring, syndebukk, manna fra himmelen, kniven på strupen, og opphavet til ordet helvete. Når jeg hører om Lilit som blir mor til en skokk demoner, humrer jeg over minnet om ekskonen til Frasier som må ha blitt modulert etter denne bibelske figuren. Fra Det nye testamentet får vi bakgrunnen for ord som ramaskrik, og uttrykk som ulv i fåreklær og perler for svin.

Nå ser jeg at det er på tide å begrense seg, det er ikke tvil om at denne boken engasjerte meg. Mitt eksemplar er nå pyntet med gule streker gjennom alle de 339 sidene med tekst, så jeg er ikke i tvil om at boken vil bli tatt frem ved en senere anledning.

Mellom hvert kapittel får vi en detaljert liste med tips til hvor i bibelen den spesielt interesserte, kan lese om de forskjellige historiene i bibelen.

Til sist i boken finner du et alfabetisk personregister, en litteraturliste og sluttnoter som dokumenterer det hele etter alle kunstens regler.

På Min bok og maleblogg, finner du omtalen som fristet meg til å lese boken

Røff guide til bibelen anbefales på det varmeste!

↧

En sang for druknede sjeler av Bernard Minier

February 23, 2018, 11:46 pm

≫ Next: Reisebrev fra vakre Leipzig

≪ Previous: Røff guide til bibelen av Alf Kjetil Walgermo

I Bernard Miniers oppfølger av fjorårets store brakdebut Hvis helvete var av is, møter vi igjen kriminalførstebetjent Martin Servaz. Jeg likte godt debuten, så forventningene var store til En sang for druknede sjeler.

Forlaget om boken:
Kriminalførstebetjent Martin Servaz blir kastet inn i sin vanskeligste og mest personlige sak. En professor i antikk historie blir myrdet, en hundeoppdretter blir spist opp av sine hunder. Hvorfor herjer døden denne lille universitetsbyen i Sørvest-Frankrike, der studentene en dag vil være regionens nye elite?
Konfrontert med en verden som er skremmende i sin perversitet, tvinges Servaz til å vende tilbake til gamle hendelser og sår som rives opp på ny - både hos han selv og hans nærmeste.

Kriminalroman er det rette ordet for å beskrive Miniers måte å skrive på. I hans bøker får en mye mer enn bare krim, med etterforskning og oppklaring av et mord. Når det er sagt, dette er krim for tålmodige sjeler, som liker at historien fylles ut på alle mulige måter.

En lærer blir funnet drept, og Hugo på sytten år blir med en gang satt i varetekt, mistenkt for mordet. Kriminalførstebetjent Martin Servaz blir kontaktet av Marianne, en tidligere kjæreste, og hun forteller at det er hennes sønn de har satt inn. Hun forteller også at han er uskyldig, og på finurlig vis greier Servaz å bli satt på saken.

Ganske tidlig i handlingen penses leserens tanker inn på den gyselige Julian Hirtmann fra forrige bok. Han har noe uoppgjort med Servaz, og når et bestemt musikkstykke av Mahler når Servaz` ører, fornemmer han at Hirtmann er i nærheten.

Servaz og hans folk jobber bredt, og etterhvert greier de å finne frem til flere mulige ugjerningsmenn, blant andre en forsmådd elsker av den drepte. I en av flere sidefortellinger, får leseren høre om førstebetjentens datter Margot og hennes befatning med saken, og til tross for at vi i denne historien befinner oss i innlandet i Frankrike stifter vi også bekjentskap med en båtflyktning som blir utnyttet på det groveste.

Jeg skal ikke gå inn i en detaljert skildring av handlingen, til det er lydboken for lang og handlingen for innfløkt, men nøyer meg med å påstå, at hvis du likte Hvis helvete var av is, så vil du også like denne. Historien er velkomponert og spennende, med solide karakterer, overraskende vendinger i handlingen og besnærende intriger.

Yngve Berven som har lest inn lydboken, leser veldig bra. Jeg glemmer nesten at det er et menneske som leser for meg, noe som er et godt tegn. Han leser fort uten å legge igjen noe av seg selv som kan forstyrre leseopplevelsen.

Ryktet skal ha det til at det kommer enda en bok i serien, så det er bare til å glede seg!

Ebokhyllami har også lest og likt boken, noen flere?

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Lyttetid: 20:16

Kilde: Lytteeksemplar

↧

Reisebrev fra vakre Leipzig

February 25, 2018, 11:37 pm

≫ Next: En fremmed i huset av Shari Lapena

≪ Previous: En sang for druknede sjeler av Bernard Minier

Universitetet midt i Leipzig med sin moderne arkitektur

Vår Berlin-vinterferie åpnet opp for en dag i Leipzig. Tyskland og fotball er nesten synonymt, så den mest naturlige kampen å dra til var altså Leipzigs hjemmekamp mot Køln. Jeg hang meg på lasset, og vi toget fra Berlin på morgenen, sånn at vi alle skulle få oss en runde i byen, før gutta fant frem til hjemmelagets fotballstadion.

I mitt hode er Leipzig en av de største kulturbyene vi har, og jeg ville gjerne se hva jeg tilfeldig kom over ved å tusle rundt i gatene, uten å ha forberedt meg så grundig på forhånd. Et bykart måtte på bordet etterhvert, og jeg greide å gå meg grundig vill også, men pga. den kompakte bykjernen, ble det aldri pes.

Leipzig er en gammel by, grunnlagt på 600-tallet av slaviske innvandrere. Allerede 300 år senere ble den en germansk befestning, som bar preg av handelsrutene som krysset hverandre. Dagens Leipzig har i overkant av en halv million innbyggere og er et administrativt senter for industri, handel og kultur. Vitenskap og musikk, forlagsvirksomhet og humanisme er tradisjoner denne universitetsbyen er kjent for.

Vi så flere tegn på byens opprinnelige forlagsvirksomhet og boktrykking, og et hett tips til mine bokinteresserte venner er Bokhotellet, som så veldig koselig ut.

Byen har mange fine kirker, og alle er store, gamle og vakre. Nikolaikirche ble oppført mellom 1200 og 1500 tallet, en bygning som med sine hvite søyler dekorert med grønne palmeblader øverst, signaliserer håp. Kirken var utgangspunkt for de stille demonstrasjonene øst-tyskerne gjorde i 1980-årene, da bønnestunder for fred og tenning av lys var symboler protesten mot det forhatte Honecker-regimet.

Johan Sebastian Bach arbeidet som kantor og musikkdirektør i Thomaskirche i de siste 27 årene av sitt liv. I den flotte kirken er det en bronseplakett som markerer graven hans, og da vi var der i går var den pyntet med blomster. Senere på dagen besøkte jeg museet som lå vegg i vegg, dette fokuserte mer på hvordan museet har jobbet seg frem til det ferdige produktet, enn liv og levnet til Bach selv. Utenfor står det en stor statue av mannen, som tydeligvis var og er høyt elsket av sine byborgere.

Richard Wagner ble født her i 1813, men ble politisk flyktning på grunn av sine radikale ideer. Felix Mendelssohn levde også sine siste år i Leipzig og har satt mange spor etter seg, blant annet et museum litt utenfor bykjernen.

Midt i Konserthusets inngangsparti tronet selveste Edvard Grieg. Sånt varmer en bergensers hjerte, han har også fått et minnesmerke litt utenfor bykjernen, og har en liten gatestubb oppkalt etter seg.

Bilfritt bysentrum, flotte gamle torg og gårdsplasser, med flotte shoppingarkader gjorde dette til en livlig by å besøke. Reiser du hit må du få med deg Madler Passagen, den var storslagen både når det gjelder arkitekturen og innholdet. Vi var her på en søndag og da var det kun restauranter og kafeer som var åpne, og siden gradestokken viste minus, ble det mange små stopp i løpet av dagen.

Vi besøkte et kunstmuseum da vi var her, en imponerende koloss av et bygg, men en artig innredning. Her var det utstilt gamle gode klassikere og en del samtidskunst. Litt artig var det å se bildet fra Augustusplatz, et bilde fra som var temmelig likt fotografiet jeg tok tidligere på dagen.

Leipzig i 1955

Leipzig 2018 - statuen av Stalin står her ikke lenger

En lignende parallell fant jeg også på museets vegger, hvor den gamle originalen av bildet Kvinnens syv aldre fra 1544 var kopiert i en ny og atskillig mer morderne versjon. Dette passet fint inn i tematikken som samtidskunsten bar preg av da vi var her.

Kvinnens syv aldre fra 1544 malt av Hans Baldung

En fremstilling av samme bilde anno 2018

Er du glad i musikk, kunst og vakker arkitektur er Leipzig virkelig et must å besøke. Gourmeter vil også trives her i byen, for det er ikke tvil om at det går an å spise seg gjennom alle dagens måltider til lyden av mmmmm.....

I forhold til Berlin som syder av krigshistorie og historie om foreningen av Tyskland i 1989, var det ikke mange tegn på denne delen av historien i Leipzig. En minnesplakett om en deportert jøde var meislet inn i gaten utenfor Mendelssohns hus, også var jo Stalins statue forsvunnet da...

Fra Berlin er denne avstikkeren lett å gjennomføre, togene går i rute og er komfortable, men velg en annen årstid, for det er kaldt å tilbringe dagen ute når gradestokken er under null og vinden har istapper i seg.

↧

En fremmed i huset av Shari Lapena

February 27, 2018, 12:04 am

≫ Next: Dagstur til Potsdam

≪ Previous: Reisebrev fra vakre Leipzig

Likte du Shari Lapenas debutroman Naboparet, så kommer du til å elske En fremmed i huset! Har du lyst å høre/lese en bok som sluker all din oppmerksomhet så er dette et godt valg.

Forlaget om boken:
Hvor godt kjenner du den du bor med?

Karen og Tom er lykkelig nygift. De bor i et fint hus, og selv om de ønsker seg barn, har de foreløpig friheten til å gjøre hva de vil. Men en dag er ikke Karen der da Tom kommer hjem fra jobb. Bilen hennes er borte, men døren er ulåst og både lommebok og mobil ligger igjen.
Etter en stund kommer politiet på døren og forteller at hans kone er på sykehus. Hun har vært med i en trafikkulykke i en veldig frynsete del av byen.

Karen har sluppet unna ulykken med noen få skrammer, men hun husker ingenting. Ikke hva hun gjorde eller hvorfor hun befant seg i det skumle strøket. Da hun kommer hjem, merker hun at ikke alt er som det skal være. Noen har vært i huset deres. Politiet tror ikke på henne, de tror hun prøver å skjule noe.

Det er umulig å si noe om handlingen uten å røpe for mye av plott og løsning, så skildringen til forlaget for stå som handlingsreferat. Shari Lapena har greid det kunststykke å levere en andrebok som overgår brakdebuten. Hun holder meg fengslet fra første til siste minutt, med en historie som vrir og vender på seg akkurat til rett tid.

Lapena er god på karakterer, og igjen greier hun å skrive frem hovedpersoner du ikke helt vet hvor du har. Etterforskerne som blir involvert er hyggelige, og advokaten er en real kar, i Lapenas historier trenger man ikke drittsekker for å holde på oppmerksomheten. Egentlig helt uten å bruke frampek, sniker hun inn overraskelser i handlingen som snur helt opp ned på det du tror og forventer skal skje.

Her er et par små sidehistorier som raskt blir innlemmet i hovedhandlingen, og noe av det som gjorde inntrykk på meg, var ungdommene som ranet liket de fant i den nedlagte restauranten, og fortvilelsen som Karens mann Tom, begynner å kjenne på. Man er egentlig aldri helt sikker på hva som er sant, og om historien vil endre seg etterhvert.

Innleser Silje Storstein er en av mine favoritter, og også denne historien leser hun helt perfekt. Lydboken jeg hører etter denne er også lest av Silje, og overgangen til en helt annen type bok, var helt uproblematisk, noe som jeg ser som et godt tegn.

Hverdagsnett har skrevet en flott omtale av boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 7:42

Kilde: Lytteeksemplar

↧

Dagstur til Potsdam

February 27, 2018, 10:57 am

≫ Next: Vinterferie i Berlin

≪ Previous: En fremmed i huset av Shari Lapena

Sanssouci - Sorgenfri på norsk

Tyskland er delt inn i 16 delstater, hvor Berlin er en av tre byer som er en egen delstat. Helt sørvest, og bare 30 minutters tur med tuben finner vi det idylliske lille stedet Potsdam. Selv om byen ble grunnlagt på 1000-tallet, var det ikke før kurfyrst Fredrik Vilhelm I i 1660 valgte å bygge sin residens her, at stedets skjønnhet ble oppdaget. Det var Fredrik den Store som hundre år etter, bygget de største og flotteste slottene i området, og i dag har vi hatt oss en runde, først med buss og guide og etterpå til fots, for å ta noen av dem nærmere i øyesyn.

Da vi kom av toget i dag ble vi nærmest dradd inn i en hopp av og hopp på buss. Det var jo planen vår å være med en sånn, men før vi fikk vurdert noe som helst var vi i gang med å grave frem cash fra lommeboken. De tok ikke kort, her var lite å se til logoen som alle kjenner så godt, øretelefonene føltes brukte, og brosjyren vi fikk hadde i alle fall vært i omløp en tid. Da sjåføren og guiden var ferdig å krangle, og vi endelig var kommet avgårde, fikk vi ikke hoppe av og på.

Audioguiden gjorde jobben sin, og vi fikk høre om alle bygningene vi kjørte forbi, og årsaken til utbyggingene av den russiske kolonien i Potsdam, på 1800-tallet og senere.

Vi stoppet ved Schloss Cecilienhof, en bondegårdslignende bygning som ble bygget under 1. verdenskrig. Slottet er kjent for i 1945 å ha huset Potsdamkonferansen, hvor Winston Churchill, Joseph Stalin og Harry S. Truman var sammen i to uker for å bestemme hvordan det nå okkuperte Tyskland igjen skulle bli et fungerende demokrati. Tyskland endte, som kjent opp som delt i øst og vest i 40 år, så enig ble nok ikke de høye herrer, men de greide å demontere, denazifisere og demilitærisere landet.

Cecilienhof med stjernen som Stalin fikk laget foran Truemans gemakker

"Noen" har hakket i en av de fine kulene i hagen, kanskje skøyeren Stalin?

Etter vi hadde vært her kjørte vi til Sanssouci, det største og flotteste slottet i området. Vi sendte bussen videre og spiste lunch før vi bega oss i vei opp til slottet. Litt gnitne valgte vi å spare de 36 euroene det ville kostet oss tre å gå inn for å se de 5-6 rommene, og tok heller turen ut i hagen. Den utstrakte hagen og disse husene er påUnescos verdensarvsliste, noe som er fortjent, for storslagent var det. Litt synd at blomstringen er langt unna, og at alle statuene var bokset inn for vinteren.

Det kinesiske tehuset

Det nye palasset

I denne hagen er det utallige bygninger å se på. Vi gikk først mot Det nye slottet, via Det kinesiske tehuset, så snudde vi og gikk hele den rette veien tilbake mot obelisken i motsatt ende. Nå var vi slitne og full av inntrykk, så vi tuslet tilbake til Potsdams koselige bysentrum, hvor vi spiste kake og drakk kaffe før vi toget tilbake til Berlin.

↧

Vinterferie i Berlin

February 28, 2018, 1:02 pm

≫ Next: Bergen ungdomsteater av Pedro Carmona Alvarez

≪ Previous: Dagstur til Potsdam

Vakre Berlin, her kommer jeg igjen! Det er 3,5 år siden jeg var i Berlin for første gang, den gang med tre venninner, denne gangen reiste jeg med mann og 16-åring.
Vi (les: jeg) hadde mange punkter på programmet, og litt av hvert som skulle sjekkes ut, og planen var å komme seg både til Charlottenburg, Potsdam og flere "of the track" steder. I tillegg hadde jeg lyst til å se litt gatekunst, noe Berlin er kjent for, men bortsett fra kunsten på den delen av muren som er bevart, så la jeg forrige gang ikke merke til store muraler, eller noe annet som utpreget seg.

Denne kunne jeg studert lenge, for et hav av detaljer!

Lørdagens runde gikk blant annet til Checkpoint Charlie, hvor jeg prøvde å få mitt hode til å forstå hvordan et okkupert Berlin kunne ha en vestlig bit, midt inne i det som var Øst-Tyskland. Tyskerne har vært flinke til å bevare og minne historiske steder og hendelser, så som Checkpoint Charlie, den tidligere grenseovergangen for utenlandske turister.

Tenk å ha jobb som levende museumsgjenstand...

Forstå det den som kan....

Vi gikk gjennom deler av Tiergarten, men våren har ikke vist seg og gradestokken er på minus, så her var det ikke annet liv å se, enn et par ekorn. Vi kom ut ved Brandenburger Tor, med sine 6 høye doriske søyler foran som danner fem bueganger. Brukt til prangende militærparader både under det prøyssiske keiserdømmet og, drapert med hakekorssymboler, ble den et symbol på Nazi-Tyskland. I dag gikk det heldigvis stille og rolig for seg.

Brandenburger Tor en travel formiddag

Holocaustmonumetet gikk vi bare forbi sist jeg var i Berlin, denne gangen gikk Frode, Sondre og jeg inn i minnesmerket, og fikk undret oss litt over utforming og hva det er ment å få oss til å føle.

På besøk i Holokaustminnesmerket i Berlin

Vi fant også minnesmerket over den store bokbrenningen som nazistene foretok 10 mai 1933. Nå er det et hull i bakken mellom det staselige bygget til Staatsoperaen, Sainte-Edwige katedralen og det gamle kongelige bibliotek. Er du her på kveldstid, vil du se lys skinne ut i fra hullet, noe som helt sikkert er ganske stemningsfullt.

Frode og Sondre titter ned på de tomme bokhyllene i Det oppslukte bibliotek

Etterpå var det tid for East Side Gallery og kunsten som er malt på den gjenværende 1,3 km. lange biten av Berlinmuren. Muren som ble satt opp i 1961, og som ble revet i 1989 ble pyntet året etter med gatekunst av høy kvalitet. Flere av verkene jeg husket fra sist jeg var her, fant jeg ikke igjen, og mye så nymalt ut, så jeg regner med at kunsten skiftes ut etter hvert som det blir kludret til.

Den Øst-tyske Trabanten var å se flere steder i byen

Brezhnev og Honeckers kyss er vel det mest kjente bildet fra muren

Ampelmannen ser du i hvert eneste lyskryss i Øst-Berlin, også her i en park

Berlin er en diger by, så stor at byene Munchen, Frankfurt og Hamburg, alle kunne fått plass innenfor bygrensene. I bydelen Kreutzberg bor det mange immigranter, det sies om Berlin at av alle steder (bortsett fra Tyrkia) er det i Berlin det bor flest tyrkere. Jeg ville reise til arbeiderstrøkene i Kreutzberg hvor en del arkitektur er intakt etter bombingen, for å få et inntrykk av hvordan Berlin så ut før krigen. oppsøke den bohemlignende stilen, kjedelig, grå, stalinistisk, funksjonalisme

Fjernsynstårnet er med sine 368 meter den høyeste konstruksjonen i vest og sentraleuropa. Du kan se 40 km avgårde på en klar dag. Bygget ble satt opp av det østtyske regimet på 60 tallet. Det ligger rett ved Alexanderplatz, som har vært åsted for revolusjonære hendelser, blant annet demonstrasjonene i 1989 som førte til at det østtyske regimet falt.
Vi gjorde to spede forsøk på å komme oss opp, første gang ble vi stoppet av køen som strakte seg langt utenfor, og andre gangen var det prisen på 14 euro pr. hode som stoppet oss.

Charlottenburg Schloss påbegynt i 1695 til Fredrik den 1. av Preussen. Parken er bygget i en engelsk stil, men på en iskald februardag er det ikke mye liv å spore. Vi presterte å reise ut til slottet på en mandag, når det var stengt, så det ble ikke mye annet å gjøre enn å gå en runde rundt slottet, før vi toget tilbake.

Charlottenburg slott

På veien gikk vi på en friluftsinstallasjon kalt Gegen das Vergessen. Bildene er som dere ser ansiktene til gamle mennesker, disse er overlevende jøder etter holocaust, og en liten blankett ved hver skildrer bakgrunnen til hver enkelt. Prosjektet er i regi av fotograf og filmmaker Luigi Toscano, og har vært satt opp flere steder i Ukraina, i Kiew, Mannheim og flere steder i Berlin.

Gegen das Vergessen på vei opp mot Chalottenburg slott

Etter vi hadde vært på bomtur til et stengt slott, men reddet oss inn igjen med en fotoutstilling, gikk turen til Hackesche Hôfe. På veien gikk vi forbi en flott skulptur, som viste seg å være en markering av Rosenstrasseprotesten. Dette var den største spontane protestdemonstrasjonen i det tyske riket under nazitiden. I slutten av februar 1943 krevde ariske ektefeller fra blandede ekteskap og andre slektninger av jøder som ble arrestert i Berlin, deres frigjøring. Kunstverket ble satt opp i 1995.

Kunstverk fra 1995 av Ingeborg Hunzinger

Det er kaldt i Berlin om dagen, så hyppige varmestunder var påkrevd. Vi smatt inn i baren Kaschk for litt kaffe og varme og fikk begge deler. Stilen her var laidback, og ting tydet på at det har vært nordmenn her før, noe oppskriften på vinduet tilsier. En hyggelig nordlending kom også bort til oss, og var glad for å ha nordmenn på besøk. I kjelleren hadde de schuffleboard, så det ble en kamp som gikk på pucker og sand løs, før vi presset oss til å gå ut i kulden igjen.

En tur innom Kaschk i Linienstrasse anbefales!

Tirsdag var det tid for tur til Potsdam, klikker du på lenken kan du lese mer om våre opplevelser i denne byen som ligger kun 30 minutter med tube utenfor Berlin.
På Kleppanrovas blogginnlegg om Potsdam kan du se mange fine bilder fra en litt hyggeligere årstid.

En typisk husfasade i Kreutzberg, men merk deg det plettfrie fortauet

Onsdag og den siste dagen vil tilbrakte i Berlin startet med et besøk til det hippe og urbane Kreutzberg. Tidlig ute som vi (alltid) er, og ikke minst kulden, gjorde at området var så godt som tomt for mennesker, men vi trippet raskt og anstrengt rundt, og klarte å danne oss et inntrykk av hvordan det kan være her, på en varm og travel ettermiddag.

Vi var på utkikk etter Kunstlerhaus Betanien og fant det etter litt om og men, men tro det eller ei, akkurat i dag var det stengt siden nye utstillinger skal åpne i morgen 😓

Området bød på litt å se på, noen statuer som så ut til å ha overlevd det meste, "flotte" bakhager med viltvoksende grønt, insekthoteller og koselige kafeer og småbutikker. Berlin er det stedet i verden hvor det bor flest tyrkere, (bortsett fra i Tyrkia selvfølgelig) og mange av innvandrerne bosatte seg i Kreutzberg.

Siden området er veldig sentrumsnært økte boligprisene drastisk ved murens fall, og dette tyrkiske særtrekket har etterhvert blitt utvasket.

Heldige oss som fikk noen innspill fra vår tyske venninne før siste dag i Berlin, så da vi hadde vært i Kreutzberg fulgte vi opp tips fra Katja om å spore opp puben Zum Nussbaum. Dette er det eldste drikkeetablissementet i Berlin, og det formelig oste av historie og god stemning.

Zum Nusbaum fra 1500-tallet

Noen av Zille sine bilder på veggene i Zum Nussbaum

Huset sto opprinnelig på en annen adresse, men etter luftangrepene i 1943 ble nøttetreet, huset og det omliggende området bombet i filler. På 80-tallet ville Øst-tyskerne gjenskape en "gamleby" når området Nikolaiviertel ble restaurert. Klikker du her, vil du se at fotografiet fra 1903 og Heinrich Zilles maleri er ganske så lik til huset, slik det fremstår i dag.

Vi drakk gluewine mens vi studerte menyen, som består av god gammeldags tysk husmannskost (les: kjøtt) men de var grei og laget mat som Frode og jeg kunne spise, sånn at Sondre fikk smakt sin første Wienersnitzel. Puben bærer preg av at kunstneren Heinrich Zille frekventerte stedet, sammen med maleren Otto Nagel og sangeren Claire Waldoff. De var tre originaler som garantert var et muntert innslag i bybildet.

Bildene til Zille minnet veldig om bergenseren Hetland sine bilder, jeg er ikke i tvil om at han har vært inspirert av den godeste Heinrich, for både den litt grove tematikken og streken var lik.

Besøket i museet var verdt pengene, vi lærte litt om kunstneren og fikk en smakebit på stemningen som må ha vært god i hans glanstid. Området rundt Nikolaikirken er i deg selv grunn til å oppsøke stedet.

Jeg fikk et ublidt møte med fruentimmerne som jobber inne i kirken, som nå er et museum. Min eneste kommentar til det: kapitalismen har nådd østtyskland!

Med Nikolaikirken til venstre ser man her de flotte husene like ved

Detalj fra ikke navngitt statue utenfor Nikolaikirken

Detalj fra et av Henrich Zilles bilder som hang i museet

Resten av den siste dagen i Berlin ble viet til mat og drikke og shopping! Endelig fikk jeg ristet av meg gutta boys, så jeg kunne ta meg en stripe ned Kurfurstendamm. Lydboken ble festet på ørene og jeg fikk inn noe skritt på telleren, men det var ikke mange butikker jeg gikk innom.

Da vi møttes igjen gikk vi på Hard Rock Cafè og spiste det dyreste måltidet i hele ferien, men det var verdt det. I morgen reiser vi hjem, vi sover lenge og pakker kofferten til huseier kommer kl. 11. Det skal bli deilig å komme vekk fra kulden, men jeg har hørt rykter om at våren ikke har kommet til Bergen enda.

Her kan du lese om vår tur til Leipzig på søndag ☺

↧

Bergen ungdomsteater av Pedro Carmona Alvarez

March 2, 2018, 6:11 am

≫ Next: Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre av Eivind S. Larssen

≪ Previous: Vinterferie i Berlin

Pedro Carmona Alvarez`utgivelse fra 2016 har nå kommet som lydbok. Bergen ungdomsteater er en frittstående oppfølger til den kritikerroste og prisbelønte romanen Og været skiftet og det ble sommer og så videre fra 2012. Dette er en roman om vennskap og kjærlighet, om hvem man er og hvem man tror man er.

Forlaget om boken:
Faren til Marita har reist tilbake til USA. Moren tar med seg jentungen fra Oslo og flytter til Bergen sommeren 1982 for å starte et nytt liv med sin nye kjæreste.

Johannes er advokatsønnen som i ungdommen bestemmer seg for å drive med teater. Han løfter ordene ut av munnen som fugleunger, med samme varsomhet. Han sier: Hamskifte. Eksplosjon, Marita, se på oss. Husk dette øyeblikket for alltid. Vær overmodig. Som Ikaros. Som meg, mener han, men han sier Ikaros.

Marita vokser opp i Bergen med Johannes og Bergen Ungdomsteater. Og Andreas, som skulle ha hatt en tvillingbror, men det har han ikke. Et hus av glass, sier han til Marita når hun omsider spør ham om oppveksten med foreldrene i huset i Ibsensgate. Sånn finner de frem til de døde barna.

Bergen ungdomsteater er en oppvekstskildring av det skarpsynte slaget. Forfatteren treffer innertier igjen og igjen, med sine presise betraktninger og hudløse skildringer av ensomhet og vennskap. Her er det snakk om ensomheten som kan føles sammen med mennesker, og vennskap som dannes på grunn av søken og på tross av utfordringer.

Det er vakkert, Carmona Alvarez skriver poetisk men allikevel jordnært og treffsikkert. Han gjør seg nytte av referanser til musikk, filosofer og andre ting, i en handling som drives fremover av de tre hovedpersonenes krysningspunkter.

Marita er den av ungdommene som knyter historien sammen. Hun kjenner på savnet etter faren, samtidig som leseren selv må tolke utfordringene hun har med å forholde seg til moren. Denne kjødelige moren, som hun bare kaller Kari, og som viser lite interesse for datteren. Med tanke på søstrene Vera og Ann, som ble drept før Marita var født, greier jeg å danne et forståelsesgrunnlag for den kalde oppførselen til mamma Kari.

Romanen finner sted i Bergen og i Los Angeles, på åttitallet og litt over i neste tiår. Ungdommene gjør det ungdommer flest gjør når de vokser opp, men måten Marita betrakter andre og utvikler et språk av å møte nye mennesker, føles veldig voksent.
Hun foretar tidsreiser tilbake i familiehistorien til Granma Dixie, og gjennom dypdykk i fotoalbumene fra gamledager, studerer hun hvordan de andre har levd, før hun kom inn i historien.

Det er artig å høre om hvordan ungdommene nærmer seg teaterkunsten, om hva som driver dem og om hvordan de ser på seg selv, og på hverandre. Det er ikke den konkrete handlingen som er romanens styrke, det er språket og de flotte betraktningene som imponerer meg som leser.

Jeg oppfatter ikke dette som en utpreget ungdomsroman, men en oppvekstskildring som ville passe like godt som voksenroman. Silje Storstein har igjen gjort en formidabel jobb med innlesingen, hun fikk meg så revet med, at jeg fikk lyst å lese Og været skiftet og det ble sommer og så videre, på nytt. Er det håp om en oppfølger?

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016/på lyd 2018

Spilletid: 7:22

Kilde: Lytteeksemplar

↧