Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Møt meg i paradis er mitt aller første møte med Heine Bakkeid. Han debuterte som forfatter i 2005 med ungdomsromanen Boblejim, og har etter det gitt ut mange bøker, i flere sjangere. Møt meg i paradis er andre bok om antihelten Thorkild Aske, den første heter Jeg skal savne deg i morgen, og kom ut i 2016.

Forlaget om boken:
Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir overtalt til å bistå den kjente krimforfatteren Milla Lind med research til hennes nye bok. Linds forrige konsulent, også en tidligere politimann, ble drept mens de jobbet med Millas krimfortelling, som skal ta utgangspunkt i en sak fra virkeligheten der to unge jenter på mystisk vis har forsvunnet fra en barnevernsinstitusjon. Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han først trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for.

Når vi blir kjent med Thorkild Aske har han sittet 3,5 år i fengsel for drap, og bor nå på hybel under Bybrua i Stavanger. Han starter prosessen med å søke om uføretrygd hos NAV, og kompisen hans har tatt fra ham medikamentene, han har gjort seg avhengig av.

Milla Lind trenger en ny researcher til å hjelpe seg med det som skal bli den siste boken i en lang krimserie. Robert Riverholdt, den tidligere researcheren til Milla ble skutt av sin ekskone, og allerede tidlig i historien sås det tvil som gjelder begge disse forholdene.

Den svenske ektemannen hennes er ved første møte hyggelig, men går over til å oppføre seg rart, noe også Milla gjør. Det er i det hele tatt mange som viser flere sider av seg selv, sikkert fordi leseren skal få noe å bryne seg på.

Det er historien til de to jentene som for 6 måneder siden forsvant fra barnehjemmet, som er romanens omdreiningspunkt. Deres historie fortelles delvis via Millas research men også i sanntid, med Olivia som fortellerstemme. Dette føltes litt oppkonstruert av og til, men når historiene sammenfaller i tid, blir det allikevel greit.

Mange detaljer i denne romanen viser seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Tidlig kommer det frem at Olivia faktisk er Millas datter, som hun ga fra seg som baby, ut over dette vil jeg ikke røpe noe av handlingen.

Plottet er intrikat og måten historien fortelles gjør at spenningskurven er gjennomført høy. Her reises det land og strand rundt, og til utlandet også. Jeg mistet noe av tidsbegrepet noen ganger, og det vil være å ta litt hardt i å si at historien er troverdig gjennom det hele. Spesielt slutten, hvor superhelten vår Akse står av den ene dødelige brasen etter den andre, ble litt "over the top".

Jeg likte godt den mørke stemningen som fulgte handlingen, og melankoli og selvdestruksjon var den følelsen som satt sterkes i meg da jeg leste. Til tross for avhengighet, savn, død og fordervelse som gjennomsyret denne historien, fikk vi allikevel en avslutning som smakte søtt.

Møt meg i paradis er en krim med høyt tempo og action nivå av det saftige slaget. Leseren må ha mage for det litt makabre, og ikke forvente seg så mye føleri. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen, er jeg sikker på at du får en leseopplevelse av de helt store!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 8:39

Kilde: Lytteeksemplar

Etter å ha lest mange lovord om Peter May og hans krim-trilogi fra Isle of Lewis, ble jeg overbevist om at enda en krimserie er akkurat det jeg trenger nå. Lewisbrikkene hadde jeg fått tilsendt fra forlaget, og bok nummer en og to var det Beathe som var så grei å låne meg. Jeg valgte å lese de tre bøkene i ett, derfor dette samleinnlegget om alle tre bøkene.

Forlaget om Svarthuset:
Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken.
Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om.

Etter å ha lest ferdig første bok, kjenner jeg at begeistringen bobler over. Svarthuset er en til de grader velskrevet krim, hvor mordmysteriet danner rammen, men ikke egentlig er primærhandlingen.

I avsnitt gjennom hele handlingen møter vi kriminaletterforsker Fin Macleod som liten gutt. Den kalvinistiske kulturen han vokste opp i, med sin fordømmende holdning til alt som kunne være lettsindig har preget ham og de andre på den lille øya Lewis. Språk og identitet er viktige stikkord både i fortid- og nåtidshistorien.

Når Fin reiser tilbake til Isle of Lewis har det gått 17 år siden sist han var der. Han møter igjen alle de som aldri kom seg bort, og bildet som tegnes er ikke bare vakkert. Han blir konfrontert med sin egen fortid, og spøkelser som har plaget ham i voksen alder, forsvinner når sannheten kommer for en dag.

Karakteroppbyggingen er glimrende gjort, for jeg glemmer aldri hvem som er hvem når jeg leser, til tross for at enkelte av navnene deres er vanskelig å uttale. Plottet er utspekulert, til tross for flere pekere underveis er det bare helt mot slutten, leseren skjønner hvem som var morderen.

Takk og pris for en regnværssøndag, nå presser jeg meg selv til en halvtimes husarbeid, før jeg fortsetter med Lewismannen ☺

Forlaget om Lewismannen:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Det har gått ni måneder siden forrige bok, og Fin har snudd om på livet sitt. I denne historien møter vi igjen etterforsker George Gunn, som har fått et myrlik å identifisere.

Sidehistorien skildrer livet med demens på en glimrende måte. I denne historien blir vi tatt med tilbake til 50-tallet hvor barnesynet var et helt annet enn det vi har i dag. Historien handler om hvordan barnehjemsbarn blir "kjøpt" av bønder som trenger arbeidshjelp på gården.

Mens Gunn venter på forsterkninger fra fastlandet, hjelper Fin ham med å finne ut av hvem liket i myren var. Denne gangen er det ikke sin egen fortid han graver i, men vi er allikevel tett på hans personlige historie.

Til min store glede var denne andre boken i serien minst like spennende som den første. Boken var medrivende til tusen, så forventningene er så pass store til bok nummer tre, at jeg står ekstra tidlig opp mandag morgen for å begynne på den.

Forlaget om Lewisbrikkene:
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.

Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.

Lewisbrikkene starter ikke lenge etter der hvor Lewismannen sluttet. Fin forsøker på litt famlende vis å nærme seg gamlekjæresten Marsaili, og han får bo i huset hennes når han pusser opp det gamle huset til foreldrene.

Naturfenomenet "jordfallshull" er årsaken til at Fin og Whistler kan oppdage et gammelt fly som har vært forsvunnet, helt uskadd på en inntørket innsjø. Siden liket som sitter fastspent i førersetet helt tydelig er drept, blir etterforsker George Gunn involvert, men forsterkninger fra fastlandet lar vente på seg siden drapet er så gammelt.

Whistler bor nær sagt som en uteligger, i et gammelt svarthus, uten å betale leie, på en annen manns eiendom. I tillegg til fiske og fangst skaffer han seg litt kontanter ved å skjære ut kopier av de gamle norrøne sjakkbrikkene som har fått navn fra øya de ble funnet på, Isle of Lewis.

Dette er rammefortellingen til denne siste delen av trilogien, en historie som har pekere i flere retninger, så leseren skal få noe å bryne seg på. Vi får høre mye om kulturhistorien til Isle of Lewis, om den ville naturen og om menneskene som i generasjoner har vokst opp og levd her ute i havgapet. Det er ikke få skildringer vi får om disse tingene, og for en gangs skyld tar jeg meg i å tenke "nok er nok".

Handlingen tar oss gjentatte ganger med tilbake til da Fin og de andre var ungdommer, for å gi grunnlag for hendelsene som nå utspinner seg. Overgangene mellom nå og da er ikke tydelig merket, og forvirringen tok meg flere ganger.

Det var spennende å høre om den store katastrofen i 1919, da båten Iolaire som var på vei tilbake til Isle of Lewis med overlevende soldater fra 1. verdenskrig, gikk ned. De hadde overlevd krigen, og turen hjem, og så gikk båten ned, nær sagt i havnen utenfor Stornoway første nyttårsdag 1919.

Lewisbrikkene som avslutter trilogien var nok ikke like spennende som de to andre bøkene, til det ble det for mye skildringer av forholdene menneskene i mellom. Historien henger sammen, og alle frampek får en fin avslutning, men allikevel er det som om denne siste boken er vanskeligere å gjenfortelle enn de to andre.

Steinene på coveret til denne boken er ikke Lewisbrikkene. Arteimisia forteller i sitt innlegg om denne boken at steinsirkelen heter Callanish. Den er øyensynlig nevnt en gang i handlingen i denne boken, men for meg som ikke viste hva navnet Callanish siktet til, la ikke merke til det.

Her kan du lese den spennende historien om Lewisbrikkene, som opprinnelig kom fra Norge!

Det er mange som har lest og blogget om disse bøkene, så hvis du vil lese mer om dem, kan du besøke Rose-Marie, Beathes bokhjerte, Berit, Artemisia, og Ann Christin

Forlag: Goliat

Utgitt på norsk i 2017 og 2018

Sider: 989 tilsammen

Kilde: Leseeks og lånt av Beathe

Det var kjekt å lese alle bøkene på rappen :)

Som forfatter av samtidsromaner er Marit Eikemo den selvskrevne dronning. Etter
Alt inkludert som kom ut i 2015 har jeg gledet meg til årets roman, som ble lansert med en stor fest på Cornerteateret 6 april.

Forlaget om boken:
Hanne er lei av å sjå dei vellykka vennene frå studietida bu i villa med hage, mens ho sjølv går på veggane i den same gamle leilegheita, med mann og to små barn. Men no har draumehuset dukka opp. Vi følgjer Hanne og Andreas dei siste dagane før bodrunden. Mens dei går gjennom prospektet, rom for rom, blir også deira eige samliv kartlagt, og fleire spørsmål melder seg:

Kven er det som eigentleg har dratt lasset alle desse åra? Er lengten etter draumehuset like mykje eit forsøk på å få forholdet og livet til å henge saman? Og kva konsekvensar får fortidas små og store svik for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?

Marit Eikemo har nær sagt blitt namngjeten for å ha irriterende hovedpersoner, og sannelig greide hun det ikke denne gangen også, for jeg greide å hisse meg opp på, først Hanne og senere også Andreas.

Dette er en fortettet roman, med handling som utspiller seg over bare et par dager. I tilbakeblikk lærer vi allikevel de involverte å kjenne på en nær og personlig måte. Her settes et skarpt søkelys på hvordan vi mennesker er med hverandre, hvordan vi lar vår egen personlighet være rettesnor i livet vårt, kanskje uten å være klar over det selv.

De levende karakterene og den hverdagslige situasjonen er så godt skildret, at jeg nesten glemmer at dette ikke er rykter eller sladder i mitt eget liv, men handlingen i en roman. Eikemo gjør noen skarpe observasjoner når hun skildrer dynamikken mellom dette paret, og intrigen som bygges tar etter hvert pusten fra meg.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boken er at jeg synes synd på begge to. Hanne er et masebrett, som gnåler og pusher Andreas så han må bli gal. Men, etterhvert blir jeg ganske irritert på Andreas som har beslutningsvegring til tusen. Han mangler all evne til initiativ, og jeg kjenner at jeg hadde blitt tussete hvis jeg skulle bodd med en sånn type.

For alle som er midt i småbarnsfasen og ikke minst alle de som drømmer om å skifte bolig, så er dette en roman som treffer blink. Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle oss andre også ☺

Marit Eikemo takker for Amalie Skramprisen, som hun mottok for Alt inkludert i 2017

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 221

Kilde: Leseeks

Mine tanker om lanseringen og om Alt inkludert

Min interesse for Hamsun har ikke dabbet av etter jeg begynte å lese hans samlede verker, men det er en stund siden jeg har viet prosjektet oppmerksomhet. Da Kleppanrova omtalte denne boken, heiv jeg meg rundt og lånte den på biblioteket, og i april har jeg blitt enda bedre kjent med den berømte forfatteren Knut Hamsun.

Om boken:
Knut Hamsun var småkårsgutten som skrev seg frem til verdensberømmelse. Han påvirket flere generasjoner europeiske og amerikanske forfattere. Han var dikteren som skapte den nye, moderne romanen – og føreren som villedet sitt folk.
Her får vi høre om et intenst familiedrama som aldri er blitt fortalt før, et politisk drama med mye ukjent stoff – og et drama om det kunstneriske geniets skjebne i Norge.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2003

Sider: 494

Kilde: Biblioteket

Etter det første kapitlet tar jeg meg en pause hvor jeg puster lettet og fornøyd ut. Boken er skrevet helt etter mitt hode, kronologisk og temmelig faktabasert men med en fortellende ordlyd som hele tiden gir meg lyst til å lese mer. Boken er delt inn i fem deler, og de hyppige kapittelskiftene gjør underverker med fremdriften.

Jeg har ikke tenkt å gjenfortelle hele boken, men i stikkordsform notere noen av vendepunktene i Knut Hamsuns liv. Vågå og Lom knives om hvilket sted som er det rette fødestedet for Knud Pedersønn, siden faren leide gården Garmotræet i Lom og eide Skultbakken i Vågå. Knut var barn nummer fire i en lang rekke. Han levde opp under svært fattige kår, og den flaksen foreldrene hans var avhengig av for å kunne leve et liv i velstand, hadde de ikke.

Før Knut var fylt ett år, flyttet hele storfamilien fra fjellgårdene til en gård ute i havgapet på Hamarøy, hvor faren var satt til å være forpakter. Vi får høre om en onkel som ble fengslet for graskap, etter han har gjort tre forskjellige kvinner gravid. Det var uår i Knuts oppvekst, og skralt med onnearbeid, nødslakting og sult gjorde at de så seg nødt til å sette Knut i morbror Hans Olsens varetekt. Han var en streng og gudfryktig mann, som tuktet Knut på det strengeste, noe som førte til at Knut lærte å hate, og lengtet bort. Knut var flink med ord, og lærte tidlig å skrive, og da han endelig slapp unna onkelen sin hadde han i løpet av 6 år 252 dager på skolebenken. Det var med en særdeles dårlig oppførselskarakter han dro tilbake til Lom for å bo hos tremenningen til sin mor.

I den første delen av boken som skildrer barndommen til Knut Hamsun har vi fått et lite glimt av en urokråke som ikke liker å bli fortalt hva han skal tenke, mene, si og gjøre. Den neste delen beskriver ham som en selvbevist villstyring, en uvøren hissigpropp, men også en sart sjel med høy integritet.

Når han er blitt konfirmert i Lom vender han tilbake til Hamarøy, og får jobb ved handelsstedet som ligger like ved Tranøy fyr. Sildefisket denne sesongen slo alle rekorder, handelsprivilegier blir opphevet og småkårsfolket fikk en større bit av kaka. Det er spennende å høre om hvordan Nikolai Walsøe driver, og historiene minner meg ikke rent lite om Dinas bok.

Tranøy fyr slik det så ut da vi var der i 2016

Knut Hamsuns barndomshjem på Hamarøy i Lofoten

Knut møter for første gang i livet en mann som han ubetinget så opp til, og endret sin oppførsel til det bedre, men når sildefisket slår feil det neste året er det slutt også her. Han prøver å få seg jobb som lærer og krambusvenn, men det er stadig vekk noe som taler imot.
I denne tiden skriver han litt mer, og gjør noen forsøk på å få utgitt noen korte tekster, men også dette sitter langt inne.

I det påfølgende kapitlet hører vi om Hamsuns vei frem mot å bli utgitt. Det er litt av en kronglete vei som tok ham med til Kristiania, Raufoss og to ganger til Amerika. Han pådro seg galopperende tæring og var døden nær i en periode, og møtte masse mennesker, de fleste syntes å mene at han ikke hadde skrivetalent, men flere av hans bekjente rakk ut en hjelpende hånd.

Hamsun livnærer seg som foredragsholder og får etterhvert små ting på trykk i avisene. Han jobber med flere ting, og som vi vet får han til slutt utgitt Sult, først som føljetong i det radikale tidsskriftet Ny jord. Året etter i 1889 kom den ut som roman.

Det ble ikke akkurat lettere for den unge Knut å være forfatter, han jobbet og slet, skrev på mange ting, og samtidig slet han med den psykiske helsen. Mange kvinnehistorier følger i hans kjølvann og vi får høre om hvordan hans første kone Bergljot som ga ham datteren Victoria, kom inn i livet hans.

Herfra går det slag i slag, og jeg er fristet til å si "og resten er historie...." Vi følger Knut Hamsuns liv frem til midt på 1920-tallet. Han har giftet seg med Marie Lauvik som skal gi ham 4 barn, han har terget på seg sin bror og brorsønn i en uforsonlig krangel, og han har forstøtt sin datter Victoria når hun forlover seg. Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur for Markens grøde, han sprenger og grisler på Nørholm og han har hatt terapitimer hos nervelege Strømme.

Knut Hamsun er kjent for mange, som den norske forfatteren som var Hitlervennlig. I denne boken kommer det frem at han ønsker Hitler velkommen som politiker i 1924, men det går klart frem at det ikke er jødene han har noe imot, men engelskmennene. Det er interessant å bruke dette stempelet han har hengende over seg, som et utgangspunkt for å forstå denne mannen, og også se hvilke deler av seg selv han legger igjen i romanene sine.

Sønnen Tore tegnet sin far som 10-åring

Det er en detaljert biografi Ingar Sletten Kollonen har skrevet, og jeg er imponert over hvordan han får meg til å føle at det er en roman jeg leser. Teksten er delvis skrevet i nåtid, noe som gjør at jeg føler jeg står ved Hamsuns side, og det føles tøft så sulten og fortvilet han var i sine famlende år før han slo gjennom.

Flere bilder fra vårt besøk på Hamarøy

Biler fra Tranøy fyr og Hamarøy

Medlemskapet mitt i KODE Kunstklubb er nå fornyet, og det er også kunstinteressen. Året som har gått, og opplevelsene jeg har hatt på KODE og andre steder har ført til at jeg vil lære mer, så før jeg drar til London på en utvidet kunstekspedisjon, har jeg tatt for meg tre bøker om kunst. Først ut er Tommy Sørbøs skråblikk på temaet.

Forlaget om boken:
Dette er boken for de som fremdeles bare får streker ut av Jan Groths streker, men som er nysgjerrige på resten av kunsthistorien. Forfatteren avslører hvorfor Lars Hertevig bare tenkte på sex, hvordan Edvard Munch holdt på å bukke under for onani og hva som er sammenhengen mellom Jakob Weidemann og blinklyset på Folkevogna.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2008

Sider: 127

Kilde: Biblioteket

Jeg som trodde at det var mitt bibliotekeksemplar som var skjendet med rødvinsringer, ble forbauset da jeg så at bildet på nett også så slik ut ☺

Boken var litt tilfeldig valgt fra utvalget biblioteket kom opp med, da jeg søkte etter kunstbøker, så da jeg satt i gang med lesingen (litt forferdet over bokas tilstand) gikk det ikke mange minuttene før hodet begynte å jobbe og munnvikene krøllet seg oppover.

Skråblikket Tommy Sørbø har på kunsthistorien er underfundig og ofte skildret på en sånn måte at jeg ikke kunne annet enn å le. Her er det ingen andaktsfull respekt, som han sier i forordet "norsk kunsthistorie var og er: merkelige menneskers liv skrevet av ikke fullt så merkelige tilbedere".

Teksten er knyttet til de kunsthistoriske stilartene som skildres kronologisk, men kunsten før og i vikingtiden og i middelalderen er ikke klassifisert. Når vi så befinner oss i midten av 1800-tallet skildres nasjonalromantikken med en liten historie om Myllargutten. Kunsten i Romantikken sies å være: Fornuftig, romantisk og nasjonalistisk.

Så skildres den "kjedelige" kunstretningen Realismen, selv om forfatteren sier den er kjedelig, er det absolutt ikke kjedelig lesning, for her får vi blant andre høre om Christian Krohg og Christiania bohemene, og det er alltid spennende.

Edvard Munch er selvfølgelig viet et eget kapittel, for han er vel den største kunstneren vi har hatt her i landet. Jeg har lest mye om Munch og fryder meg over at det jeg leser er "kjent stoff" selv om rammene forfatteren her har for sin fortelling er helt spesielle.

I det påfølgende kapitlet om Nyromantikken får vi høre om de fremskrittene som fant sted i samfunnet på denne tiden. Jeg leser om Fleskum-malerne og de epokegjørende oppdagelsene de gjorde.

De fant blant annet ut at det eksisterer en åndelig verden når:
a) Det er mørkt
b) Det er skummelt
c) Du er trøtt
d) Du er langt fra folk

Når vi bikket 1900 tok kunstnere i Norge et grep om samfunnsansvaret, og vi får høre om den preventive funksjonen Rådhuskunsten hadde for å legge en demper på sosial uro, arbeidskonflikter, klassekamp og politisk strid. Vi får i kapitlet som er kalt Modernismen høre om Gustav Vigeland og hans livsverk, og om Odd Nerdrum som er en nålevende kunstner, som er en moderne klassisist.

Denne boken sier ikke så mye om samtidskunst, men det avsluttende kapitlet sier oss litt om hvordan vi skal opptre når vi skal gå å se på kunst, og her har Sørbø brukt samtidskunst som eksempel.

Kribler det i kunstinteressen din, men du synes det er litt "skummelt" så er det ikke lenger grunn til å holde igjen. Denne boken er en fin innfallsvinkel til tematikken, og gjør veien videre mye lettere. Boken anbefales på det varmeste!

Den franske arkeologen og middelalderspesialisten Fred Vargas, har gitt ut krim i mange år nå. Jeg har lest alle bøkene om fullmektig Adamsberg, og liker dem godt. Vargas har vunnet prestisjeprisen Golden Dagger hele fire ganger og er oversatt til over 40 språk. Etter seks års ventetid kommer nå den åttende romanen om Adamsberg og hans team.

Forlaget om boken:
En kvinne blir funnet myrdet i sitt badekar. Alt er gjort for at det skal se ut som et selvmord. Et underlig symbol som blir funnet på åstedet, gjør at det lokale politiet kontakter førstebetjent Adamsberg.
Når det samme symbolet dukker opp etter et nytt drap, begynner det å likne et mønster: begge ofrene var med under en tragisk hendelse på Island ti år tidligere. En gruppe franske turister ble sittende fast i en ugjennomtrengelig tåke på en liten øde øy. To av dem kom aldri tilbake.
Men hva er det som knytter disse dødsfallene til en klubb der man dyrker den franske revolusjonen, ikledd tidens gevanter?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015/på norsk 2018

Sider: 470

Kilde: Leseeksemplar

Fullmektig Adamsberg er en sindig mann, han har en beroligende virkning på alle, og noen vil kalle ham treg. Han er sær til tusen, går med to ur på armen, som ikke nødvendigvis virker, han liker å tråkke ut av asfalten og gå på gresset, og han tegner sine medarbeidere og andre når det er møter og avhør.

Han leder kriminalavdelingen i Paris, som består av en brokket forsamling mennesker. Danglard er historiekyndig til tusen, den storvokste kvinnen Retancourt imponerer med sin fysikk og ikke minst Mercadet - som lider av hypersomni, noe avdelingen skjuler for politimesteren. Synes du Avdeling Q er en kul gjeng, bør du bli kjent med disse her, som degger for en diger hvit kriminalkatt på kontoret.

Dette er krim for deg som liker at karakterene er så tydelige, at du får lyst å invitere dem hjem på kaffe. Adamsberg og kollegene gjør skarpe observasjoner av menneskene de møter, og dialogene som følger etterforskningen befinner seg på det menneskelige planet, mer enn på det tekniske. Handlingen har få digresjoner og det avvikes bare i liten grad fra rammefortellingen, selv om historien kunne vært kortet litt inn. Vargas bruker noen fiffige gjentagelser for å binde teksten sammen, noe jeg normalt ikke liker, men her fungerer det godt.

Fortellingen tar oss med ut på landsbygda hvor vi møter en plystrende hesteoppdretter. På stutteriet jobber det også en dame som bor i en hytte med jordgulv, og som har et villsvin til vakthund. Vi blir kjent med Frankrike på sitt beste og verste, både i Paris og utenfor. Vi får også en god dose 1700-talls historie, siden etterkommere av noen som falt for giljotinen er involvert. I god kostymedrama-ånd møter vi bøddelen Charles-Henri Samson som under revolusjonen kappet hodet av 2918 mennesker, inkludert kong Ludvig XVI. Jeg endte opp med å google Maximilien de Robespierre, en revolusjonær historisk skikkelse som sto for 1400 hodekappinger, og endte i giljotinen selv.

Og ja, Istider tar oss med til Island, et møte med landet og dets myter som økte spenningsnivået mange hakk. Som dere skjønner, dette er krim som engasjerer, vi møter mennesker som lever på grensen mellom virkelighet og etterligning. Drapene og etterforskningen er ikke bare et skalkeskjul for en historieleksjon, men disse to elementene er nennsomt flettet sammen til en glimrende helhet.

Istider anbefales på det varmeste!

Norsk tittel	Utgitt	Originaltittel	Utgitt
Mannen med de blå sirklene	2003	L'homme aux cercles bleus	1991
Varulven	2004	L'homme á l'envers	1999
Stikk av og bli borte lenge	2005	Pars vite et reviens tard	2001
Neptuns tenner	2007	Sous les vents de Neptune	2004
Den tredje jomfru	2008	Dans les bois éternels	2006
Vampyrens hevn	2010	Un lieu incertain	2008
Den rasende horden	2012	L'armée furieuse	2011

Bjørnebok har noen reflekterte tanker om boken!

Da Kazuo Ishiguro vant Nobelprisen i litteratur i 2017 fikk jeg lyst å lese noe av ham. Jeg var på i Oxford på ferie i oktober, og plukket blant annet med meg Never let me go fra 2005. Han ble nominert til Man Booker Prisen for denne boken, som ble filmet i 2010. Etter å ha lest nesten hele boken valgte jeg å avslutte med å se filmen.

Forlaget om handlingen:
Kathy, Ruth og Tommy har vært elever ved Hailsham, en idyllisk kostskole på den engelske landsbygda. Elevene der fikk den beste omsorg, de ble opplært til at de var spesielle og enestående og at de hadde en bestemmelse. Men hvilken skjebne var det egentlig som ventet dem?

Mange år senere lar Kathy, som er blitt 31, tankene vandre tilbake til årene på Hailsham. Langsomt avdekkes urovekkende kunnskaper om det livet elevene der er eslet til. Gradvis går sannheten om deres tilsynelatende sorgfrie oppvekst opp for Kathy, Ruth og Tommy, og det blir klart for dem hva fremtiden vil bringe. Gå aldri fra meg er en knusende roman om uskyld, kunnskap og tap.

Etter en litt rolig start begynte det å gå opp for meg at det er en liten skatt av en bok jeg satt med i fanget. Den litt uskyldige oppvekstromanen som det først så ut til å være, viste seg å være et dystopisk og urovekkende bilde av samfunnet. Jeg ble dradd inn i handlingen, og siden forfatteren ikke serverer alt på et sølvfat, øker spenningen og min nysgjerrighet.

Handlingen foregår i England, og barna på kostskolen oppfører seg som barn flest. Forholdene elevene imellom og det overfor lærerne skildres på en følsom måte, og mange av de små begivenhetene som det fortelles om, utdyper nettopp dette forholdet.

Det historien sier lite om, er hvorfor barna er der de er, hvor er foreldrene og hvorfor snakker de ikke om dem? Hva er det de utdannes til? og hvordan har de greid å skape et miljø hvor alle barna tilsynelatende lever i harmoni?

I fortsettelsen kommer jo dette frem, men det at detaljene bare antydes underveis gjør dette til en gåtefull og storslagen bok.

Som sagt, boken fengslet og utsiktene til å ikke få lese ferdig på lørdagskvelden førte til at vi søkte filmen opp på Netflix. Det var artig å se på film, det jeg nettopp hadde lest, og samtidig undret jeg meg over hvor forskjellig stemning det kan være i en bok og i en filmatisering.

Handlingen i filmen går fort fremover, og det er mye det ikke sies noe om, samtidig som enkelte detaljer kommer tydeligere frem i filmen enn i boken.

Kort oppsummert: Never let me go var et flott førstemøte med Kazuo Ishiguro, og jeg er glad han har fått både Bookerpris og Nobelpris. The remains of the day står på handlelisten for Londonturen neste måned ☺

Kazuo Ishiguro er født i Japan men flyttet til England allerede som seksåring. Etter å ha vært innom filosofistudier, en del sosialt arbeid og snust litt på tilværelsen som musiker endte han opp på skrivekunstakademiet. i 1981, et år etter mastergraden var i boks debuterte han med en novellesamling. I tillegg til Nobelprisen har han mottatt Bookerprisen og flere andre høythengende utmerkelser.

Knut Hamsun er en interessant og spennende forfatter, og i 2017 satte jeg meg fore å lese hans samlede verker. Vel, jeg har ikke kommet så langt i det forsettet, men nå har jeg fått litt drahjelp og er i gang igjen. Jeg har ingen ambisjoner om å verken tolke Hamsuns intensjoner med romanen, eller handlingen i seg selv, men nøyer meg med noen ord om leseopplevelsen.

Fra forlagets presentasjon:
Handlingen i romanen utspilles over en 20-årsperiode i en sørnorsk kystby. Imidlertid har Hamsuns intensjon hverken vært å skildre utviklingen i et bysamfunn eller å polemisere mot dagsaktuelle politiske hendelser.

På overflaten er det den moderne (by)sivilisasjonens materialistiske, men sjelelig tomme sladder- og strebersamfunn, med all sin iboende falskhet og sitt konkurransejag, som belyses.
Dyp-tematikken er enda mørkere: en resignert, eksistensfilosofisk refleksjon over menneskenes forfengelighet og tilværelsens generelle meningsløshet.

Konene ved vannposten ble skrevet for 98 år siden, noe språket og skildringene av dagliglivet bærer preg av. Dette betyr ikke at nåtidsleseren ikke vil finne historien fengslende, for de andre romanene jeg har lest av Hamsun, har engasjert meg til tusen.

Denne romanen fant jeg derimot litt langdryg. Det er et mistrøstig liv som skildres i romanen, og hovedpersonen Oliver, som vi følger i de første tjue årene av hans voksne liv, har det sannelig ikke lett. Han blir skadet på langfart på sjøen, og fraktes i land som krøpling, og for å kunne leve med skammen pynter han litt på sannheten om hva som hadde skjedd.

Hjemme igjen hos mor friskner han til, og handikappet han sliter med er "bare" en kraftig halting. Dette bruker han dog for det det er verdt, for å slippe å bidra til husholdet. Mor blir naturligvis lei av at han nekter å tjene penger på fiske, men heller selger unna både dørene på tilbygget, forlovelsesringen han hadde fått tilbake og skipskisten han aldri får brukt igjen.

Oliver er stolt og ikke så lite bitter, og samtidig som vi gremmes litt av den ytre handlingen hvor han er tiltaksløs, går det an å skjønne hvorfor han på sin måte klamrer seg til det som er igjen av verdigheten.

Fattigdommen som skildres er stor, Oliver har bare de klærne han går i, og gjennom livet knives han og moren om hvordan de skal få tak i noen få skillinger til mat. Det svever en slags usagt påstand over handlingen, som sier at Oliver er selv ansvarlig for det kummerlige livet han lever.

Etterhvert blir det kone og barn også på ham, selv om nye plager når ham når det tredje barnet kommer til verden og har blå øyne, og ikke brune som de andre. Oliver får endelig en aktet stilling som bestyrer på konsul Johnsens pakkhus, og fryder seg over den respekten de andre nå må vise ham.

Konene ved vannposten er langsom lesning. Hamsun har glimrende skildringer av mennesker og dagligliv, men bortsett fra noen slake svinger på livets vei, skjer her ikke noe som får pulsen til å øke. Hvis du som leser morer deg med å registrere det tidstypiske i betraktningene, og i utviklingen i samfunnet, så får du mye å reflektere over, for som historieforteller er Hamsun suveren.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1920/min utgave 2008

Sider: 403

Kilde: Julegave

Her kan du følge prosjektet mitt

Les gjerne Kleppanrovas omtale, som fikk meg til å velge denne i april

Hvorfor har jeg ikke lest denne boken før? Jeg har lest flotte omtaler av den, men fikk ikke fingeren ut før for noen uker siden, da den ropte på meg fra hyllen i bokhandelen. Det er solgt 70000 eksemplarer bare i Norge, og den utgis i 36 land, så det er heldigvis mange som har fått med seg "det glade budskap"☺

Forlaget om boken:
Mat er ikke bare kalorier og næringsinnhold. Mat er viktig også når det gjelder hva den forsyner tarmen med av bakterier. Ny forskning avdekker forbløffende sammenhenger mellom tarmen og resten av kroppen: Ubalanse i bakteriefloraen kan blant annet føre til oppblåsthet og smerter, overvekt, depresjon, allergi, intoleranse og Alzheimer. For å føle oss vel, ha god helse og balanse i kropp og sinn må vi med andre ord ta vare på tarmen vår.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 288

Kilde: Kjøpt selv

Guilia Enders bok om tarmsystemet vårt, er virkelig en liten sjarmbombe. Hun skriver lekende lett og forståelig og bruker humoristiske eksempler det er lett å kjenne seg igjen i. Behovet for å kunne ta informasjon som dette på alvor er stort hos meg, men jeg følte aldri at forfatteren var ute på tynn is, dette har hun greie på! I tillegg avslutter hun boken med en solid kildehenvisning, så det er lett å følge opp de mest interessante delene.

Boken er delt i tre hovedtemaer, og den første delen starter og slutter med det ekleste av alt bæsj. Har du noen gang spurt deg selv om du sitter riktig på do? og hva er det egentlig som skjer når vi bæsjer... Til slutt får vi en liten forelesning om avføring, om bestanddeler, farge og konsistens - virkelig veldig interessant spør du meg!

I en klargjørende innføring i hvordan tarmsystemet vårt er bygget opp, får vi vite hvorfor en rank holdning etter et overdådig måltid hjelper mot sure oppstøt. Det er interessant å høre hva som skjer med rå protein når den kommer ned i magesekken og kommer i kontakt med fordøyelsesensymer,

For meg som med jevne mellomrom får høre at det "ikke er bra for kroppen unngå kjøtt", er det kjekt med kvalifiserte påstander om det motsatte. Vi lærer om hvordan arakidonsyren i kjøtt, melk og egg fremstiller smertefremkallende signalstoffer, mens fettsyrene i planteoljer har betennelsesdempende virkestoffer.

Sjarmen med tarmen er rett og slett en morsom bok. Jeg humrer meg gjennom historien om innvollsorm, om toksoplasma og salmonella, og har lært masse om disse smådjevlene som gjerne vil bo i tarmene våre. Bakterier er eksperter og gode rådgivere, de er trenere og tar ansvar for massasje og smøring. I denne boken fremstilles immunforsvaret, bakteriene og mikrobene med menneskelige egenskaper, noe som bidrar til at boken blir lettlest.

Det er interessant å høre om hvordan tarmen påvirker hjernen, og sammenligningen mellom en sjøpung og vår hjerne er treffende i all sin enkelhet. Hvis du trodde at dårlig humør, glede, usikkerhet, velvære eller bekymringer kommer fra hjernen, så tar du feil, tarmen har forbindelse med mange områder i hjernen, så du må bare begynne å være snill med den!

Min konklusjon etter å ha blitt inspirert av denne boken: renslighet & prebiotika!

Å prompe hele tiden er ikke særlig behagelig. Mye gass blåser opp tarmen på en ubehagelig måte. Litt promping er derimot en sunn plikt! Vi er levende vesener, og i tarmen vår lever en hel liten verden der man arbeider flittig og produserer mangt og meget. På samme måte som jorden må avfinne seg med våre avgasser, bør vi også lede mikrobenes avgasser videre på en vennligsinnet måte. Det kan ofte lyde som en munter fanfare, og det behøver ikke nødvendigvis lukte vondt.

*******

Forfatteren, Giulia Enders, er en ung tysk forsker og medisinstudent som selv fikk noen underlige sår hun ikke ble kvitt med hudbehandling, og som ingen leger fant årsaken til. Til slutt tok hun saken i egne hender, fant ut at hun faktisk hadde en tarmsykdom, la om kostholdet og ble frisk. Les mer om hennes oppsiktsvekkende historie i denne usedvanlige boka om et av våre mest undervurderte organer.

Snorre har for meg stått som den ultimate utfordringen, kanskje etter Dantes Guddommelige komedie og Marcel Proust` På sporet av den tapte tid. Når Lydbokforlaget nå har lest inn Heimskringla, gjør de det lett for meg å ta på meg enda en utfordring.

Forlaget om bok nummer 1:
Snorres kongesagaer er ikke bare det fremste historiskereferanseverk vi har i Norden, det er også et grunnleggende verk i nordisk litteratur. Et vell av dramatiske fortellinger taler rett til den moderne leser over et hav av tid, lykkelig er det folk som har en så enestående kunstnerisk fremstilling av sin egen tilblivelse.

Snorres kongesagaer (Heimskringla) ble skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason, og er i europeisk sammenheng et enestående uttrykk for middelaldersk historieskriving. I denne utgaven har Kjell Arild Pollestad gitt kongesagaene en ny og moderne norsk språkdrakt. Sagaens særegne stil er bevart, men formidlet i et språk som gjør disse historiske beretningene lettere tilgjengelig for vår tids lesere. Samtlige tekster er gjennomgått av fagfolk på området, med forfatteren Roy Jacobsen som hovedkonsulent.

- Heimskringla er lest inn i tre deler, og den første delen inneholder:
- Ynglinge saga
- Halvdan Svartes saga (810 - 860)
- Harald Hårfagres saga (850 - 933)
- Harald den godes saga (918 - 961)
- Harald Gråfells saga (935 - 976)
- Olav Tryggvasons saga (963 - 1000)

Da jeg var på Island i 2017 besøkte vi Snorre Sturlasons hjem på Reykholt, som nå er et museum. Lysten til å lære mer om ham og kanskje lese noe av det han har skrevet, ble vekket og nå er det gjort! Da jeg begynte å lytte til Ynglinge saga var jeg ikke sikker på om dette er et historisk referanseverk, for noen av de dramatiske fortellingene med guder og mennesker om en annen, hørtes litt for fantastisk ut. Jeg har funnet ut at joda, dette er norsk kongehistorie gjenfortalt gjennom anekdoter, med et vel av faktaopplysninger, men det sies også at Snorre diktet etter egne forestillinger.

Jeg bestemte meg for å lytte uten at jeg hang meg opp i detaljene, eller desperat forsøkte å huske noe av dette. For her er mange detaljer, om hvem som er i slekt med hvem, om konger som kommer og går. Det viktigste for meg var å lære om hvordan de skrev på 1200-tallet, og hva Snorres sagaer egentlig er for noe.

De to kirkene på Reykholt, ingen av dem er fra Snorres tid

Heimskringla antas å begynne på 800-tallet og den siste sagaen er fra 1187. Det er kongeslektene som skildres, men detaljene er mange og det er litt av hvert å lære om tidsånden, om språket som ble brukt, og om samfunnet på tiden før, under og etter kristningen av landet vårt.

Teksten blir nødvendigvis litt oppstykket, da det ikke finnes et naturlig prosaisk hendelsesforløp gjennom hele verket. Etterhvert som hver enkel konge og livet til hans familie skildres, blir det allikevel litt sammenhengende handling å fordype seg i. Og husk, her snakker vi ikke om konger over landet, men småkonger som regjerte over et ganske lite område, så det var mange av dem.

Snorre utenfor Bryggen Museum i Bergen

I versjonen jeg hørte er det kun sporadisk noen små kvad eller dikt, men jeg antar at det finnes flere, og at Heimskringla ikke bare var dokumentasjon av kongemangfoldet frem til Snorres tid. Se Ynglingesaga, som har mange vers som ikke er med i lydbokversjonen.

Jeg hadde mye moro med alle de morsomme kallenavnene, historiene bak navnene var veldig forskjellig og artig "lesning", og jeg hadde stort utbytte av å høre denne boken.

Fortsettelsen av serien består av bind 2 som i sin helhet er viet Olav den Helliges saga, og bind 3 som skildrer sagaene til de ni påfølgende kongene. Den siste er Magnus Elingssons saga som ender på slutten av 1100-tallet.

Jeg har nettopp lest Richard Herrmanns bok Mine gleders by, og der er det en flott skildring av hvordan Olav den Hellige som helt ung mann i 1014, reddet England fra et 26 år langt styre av danskene, ved å dra ned broen over Themsen. For å utdype bildet av Olav Haraldssons (St. Olavs) herjinger i England, frister det å gå videre til bind 2 i denne serien.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 10:10

Kilde: Lytteeksemplar

Bjørn Vatne debuterte i 2015 med romanen Slik skal vi velge våre ofre, en bok mine medbloggere og jeg var så begeistret for at vi stemte den frem til dette årets Bokbloggpris.

Fra bakpå boken:
Nordvestlandet, midten av det 21. århundret: Norge har som den eneste nasjonen i verden lyktes i å bygge et nettverk av dyp, kollektiv bevissthet blant sine innbyggere. Et atomtykt lag av grafén utenpå hjernebarken, også kalt Sjalken, lar deg oppleve fremmede steder, kjenne lukter, sanse mennesker som ikke er der.

Marinbiologen Paul Abel hater fremskrittet og sverger fremdeles til den gammeldagse, håndholdte Sjalken. Da Norge utsettes for et statskupp utført av det øko-politiske partiet Pan-etisk forbund, er han blant de få som unngår å bli hjernevasket.
Snart befinner han seg i en knøttliten leilighet i Fortettingen, på bunnen av et hierarki bygget på ideen om verdens-altet.

Hans kone Astrid er forvandlet til en av statens mest betrodde tjenere, evig tro mot Pan. Alt dette akter Paul å gjøre noe med.

I begynnelsen blir vi kjent med mannen med dette noe underlige navnet Paul Abel. Etterhvert får vi en dypere forståelse av samfunnet han og hans medborgere lever i, og hvordan store omveltninger i samfunnet har formet landet vårt til noe som virker ugjenkjennelig, men allikevel har noen familiære trekk.

Skildringene av partiet Pan-etisk forbund gir nerve til handlingen, når grunnleggeren Jan Rotgers fremstilles som en svovelpredikant av den mest sjarmerende typen. En megaflom i Nederland gjør ham til et sannhetsvitne til klimakatastrofen som nå griper om seg på kloden vår, og det er når han kollektivt strømmes på Paul Abels arbeidsplass og forkynner at Pan-etikerne har løst den norske regjeringen fra dens embete, ting begynner å skje.

Teknologien er en helt annen enn den vi har i dag, og når jeg leser om hvordan menneskene som sitter trygt i Norge kunne følge med på katastrofen i Nederland ved hjelp av MU-brillene sine, gjenkjenner jeg dette som da vi satt trygt i sofaen og fikk spilt av 9/11-katastrofen i NY i 2001, igjen og igjen. Og når "strømminger" kommer inn i hjernen, oppfører menneskene seg akkurat som vi gjør nå, når vi dykker ned i mobilen i tide og utide.

De fleste menneskene i Norge lar seg hjernevaske, og følger Pan-etisk forbunds direktiver om oppdateringer av hjernen og lydighet. De samler poeng for god oppførsel og ekstrainnsats for fellesskapet og mister poeng hvis de ikke adlyder. Det er her Paul Abels nulling kommer inn i bildet, for han er en av få som nekter å adlyde ordre, noe som snart får ham i trøbbel.

Han så nedover sin egen kropp. Det var ingenting ved fysikken hans som tilsa at han skulle gå foran og lede massene. På den annen side: Den fillete frakken kom mer til sin rett om han bar den som et tegn på opprør, og ikke vare som en kald jævla frakk.

Bjørn Vatne har med denne romanen gjort til skamme uttrykket "den vanskelige andreboken", for jeg kan ikke annet enn å trille full pott på Nullingen av Paul Abel. Karakteroppbygging, språk, plott, alt er på plass, boken er lettlest og medrivende til tusen og, i alle fall denne leseren, satt ettertenksomt tilbake ved reisens slutt.

Tanken på at verden skal forandre seg til det ugjenkjennelige, er nok ikke fremmed for noen lenger. Noen av dystopiene jeg har lest tidligere har lagt tett opp til virkeligheten, og det gjør denne romanen også. Det geniale med Vatnes historie er at den innehar detaljer fra vår hverdag, slik vi lever i dag, noe som gjør dette ekstra creepy.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 320

Kilde: Leseeks

Bjørn Vatne var med på Debutanttrip på Litteraturhuset i 2016

Jeg sa jo at jeg skal begynne å trene! og nå er jeg igang ☺ Kaja Nordengen snakker og skriver levende og underholdende om hjernen, og hun gjorde det lett for meg å sparke liv i de små grå.

Fra bakpå boken:
Kaja Nordengen gir deg inspirasjon til å trene hjernen: Gå av bussen ett stopp før du pleier, puss tennene med «den andre» hånden en dag, lær deg fem ord på et språk du ikke kan, løs morsomme talloppgaver, prøv deg på en intelligenstest laget av Mensas oppgaveutvikler eller bryn deg på en bokstavutfordring. I tillegg får du sjakktriks, -utfordringer og nye åpninger du ikke visste at fantes fra sjakkguru Hans Olav Lahlum.
Når vi lærer oss nye ting og utfordrer hjernen vår litt, dannes det nye kontakter mellom nervecellene. Du husker bedre, sover bedre og ruster deg mot demens.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2018

Sider: 211

Kilde: Leseeks

Forlagets intro og coveret på boken sier egentlig alt om hva man får mellom disse to permene. Jeg syntes innledningen og den første delen av boken var mest spennende, og det er betryggende å vite at hjernen aldri blir for gammel til å utvikles.

Det var spennende å lese om vår kognitive reserve, altså hvordan vi tenker, oppfatter, løser problemer, hvor oppmerksomme vi er, hvordan vi tolker verden rundt oss, kommuniserer og snakker. Vi får høre om hjernebarktykkelse og nervecellekontakter, men Nordengen greier å holde seg til et folkelig språk så det er lett å forstå hva hun sikter til.

Beskyttelse mot demens er aktuelt som aldri før, og det er betryggende å høre at det å være involvert i mange aktiviteter opp gjennom livet kan redusere risiko for demens senere i livet. Noen av de ti tipsene for god hjernehelse var litt "selvsagte", sov godt, tren kroppen, spis sunt, drikk vann, og ikke minst les bøker! Lær et instrument var en spennende treningsform, så jeg vurderer å dra frem keyboardet til datteren min fra innunder sengen.

Neste kapittel er hukommelsestrening, hvor vi skal bli bedre på å huske navn og nummer, andre ting memoreres etter Ioci-metoden. Jeg gikk på noen kurs i Silva-metoden for en evighet siden, og den praktiske måten vi lærte husketeknikker på der, ga meg litt mer enn å lese om det i en bok, men dette er jo en god begynnelse.

Så var det tid for å se på intelligensen, og hvordan vi skal trene opp denne. Vi får 26 IQ-tester å kose oss med, med løsninger for de som har lyst å prøve seg. Det hadde ikke jeg, jeg er utrolig dårlig på sånt, så jeg satte min lit til det 30 dagers hjernetreningsprogrammet som nå fulgte.

Programmet inneholder en ny oppgave pr. dag, men jeg syntes mange av oppgavene kan gjøres hver dag, og noen av dem hadde lite med hjernetrening å gjøre. Sjakk har jeg spilt i barndommen, men spillet har aldri fascinert meg, så disse sidene hoppet jeg glatt over.

Jeg har nå innsett at dette ikke er boken for meg, for oppgavene med talltrening, visuell- og logisk trening og hjernequizen til slutt, minnet meg for mye om mattetimene på videregående, og satte meg i et dårlig humør. Hvis humøret sitter i hjernen, så hadde denne hjernetreningen dårlig effekt. Kanskje det er Kaja Nordengens første bok Hjernen er stjernen, jeg skulle ha lest?

********

Et lite apropos til slutt: Samtidig som jeg leste denne boken begynte jeg på Bjørn Vatnes nye roman Nullingen av Paul Abel. Er du interessert i hva fremtiden kan gjøre med hjernen vår, er dette absolutt en bok du bør ta en titt på ☺

Lincoln i Bardo er den ferskeste vinneren av den prestisjetunge Man Bookerprisen.
Min erfaring med prestisjepriser, er at vinnerne ofte faller litt utenfor min komfortsone, derfor er jeg ikke blant de ivrigste som følger med på nominasjoner, lang- og kortlister, men nøyer meg med å lese vinneren. Denne gangen gikk det veldig bra, til tross for litt ???? i begynnelsen.

Fra bakpå boken:
I 1862, mens den amerikanske borgerkrigen raser for fullt, blir president Abraham Lincolns elleve år gamle sønn Willie alvorlig syk. Han dør etter bare noen få dager, og den lille kisten blir lagt i en marmorkrypt. Knust av sorg oppsøker Lincoln sønnens grav om nettene. Der blir han sittende og holde rundt den livløse kroppen.

Det presidenten ikke vet, er at den lille gutten hans befinner seg i bardo, en terskeltilstand mellom liv og død, hvor man havner dersom man har noe uoppgjort i jordelivet. Omgitt av en rekke andre sjeler – noen helt nyankomne, som han selv, og noen som har strevd med å komme seg over til den andre siden i mange, mange år – forsøker Willie Lincoln å få kontakt med faren for å få ham til å forstå noe viktig.

Hvis noen hadde sett meg da jeg startet å lese denne boken, så ville de sett noen rare grimaser. Jeg skjønte ingenting, og måtte (noe jeg aldri pleier å gjøre) lese bakpå boken, for å få et tips om hva dette går i. Jeg googlet meg endog frem til NRK sin omtale av boken, og fikk med det, de krykkene jeg trengte for å komme skikkelig igang.

Herfra og ut gikk lesingen som en lek, og før arbeiderdagen var slutt, satt jeg fornøyd og smilende igjen i lesestolen min. For det er mye å smile av i denne historien, som har et persongalleri og et "åsted" jeg aldri har vært borti før. At handlingen utspiller seg i en krypt og at alle de involverte er villfarne sjeler i limbo, høres jo sært ut, men jeg kan ikke si annet enn at det funket for meg!

Vi blir kjent med Hans Vollman som til evig tid er dømt til å gå rundt med en megastor ereksjon, og med Roger Bevins som på grunn av sine tilbøyeligheter, knivdrap seg selv. Pastor Everly Thomas sliter med å forstå hvorfor han ble fordømt og Jane Ellis den selvstendige og rakryggede kvinnen ble født hundre år for tidlig. De morsomste karakterene er Betsy og Eddie Baron to skruller som har levd et barskt liv, noe språket deres vitner om.

Og det er enda flere, de snakker i munnen på hverandre, de avslutter hverandres setninger og avbryter hverandre. I tillegg har de forskjellige teorier om ting som har hendt, og ulike oppfatninger av sine medsjeler.

Deler av teksten består av uttalelser fra tiden da Abraham Lincolns sønn døde. Her er utsagn fra kammerpiker, butlere og andre i familiens umiddelbare nærhet, og her er referert fra publikasjoner, journaler, bøker og aviser fra midten av 1800-tallet. Disse tekstene kan fremstå som faktaopplysninger, noe de vist nok er til en viss grad.

Det er lille Willie Lincolns død som er rammefortellingen i denne romanen, men i historien er han ytterst "levende". Vi får etterhvert også innsikt i livene til de andre som lever dette mellomlivet, og hvorfor de ikke har kommet seg videre. På et tidspunkt ble det ganske så spennende, for her kommer det plageånder og annet pakk og truer lille Willie, som slett ikke skulle ha havnet i dette selskapet.

Romanen er bygget på den sanne historien om da William Wallace Lincoln døde, og ikke minst hans fars, presidentens sorg i kjølvannet av dødsfallet. Handlingen har også en del refleksjoner rundt den amerikanske borgerkrigen i 1862, og litt om forholdet hvit/svart på den tiden. Via historiene til alle karakterene får vi også et nyansert bilde av samfunnet slik det var, den gang da.

Lincoln i Bardo er en roman for de som liker det litt mørke og burleske, det som er litt utenom det vanlige og noe å skjerpe hjernen på. Jeg likte boken godt, til tross for den litt humpete starten ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017/på norsk 2018

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Italia har lenge vært mitt favorittland nummer to, og mang en sommerferieuke har vi tilbrakt her. Nå er det noen år siden, så når denne boken dukket opp var jeg ikke sen om å melde min interesse. At det er Fanny Vaager som leser er et stort pluss, hun gjør jobben på en forbilledlig måte.

Forlaget om boken:
På øya Elba utenfor Toscana, omgitt av olivenlunder og sitrontrær, ligger Hotel Mille Luci. Det er et sted folk vender tilbake til gang på gang, sjarmert som de blir av den avslappede atmosfæren, den herlige maten og ikke minst av den vennlige hotelleieren Valentino.
Så en dag ankommer reiseskribenten Kit det idylliske hotellet. Hun virker ved første øyekast som en helt vanlig gjest, men det er hun langt ifra. Kit bærer med seg en hemmelighet som kan ryste grunnen hotellet er bygget på, og endre livene til alle som er tilknyttet Mille Luci.

Før Kit reiser til Italia blir vi kjent med henne og denne hemmeligheten som hun bærer på. Hun ankommer Mille Luci og nå er det bare til å gi seg ende over i alle de sanselige inntrykkene som strømmer på.

Jeg formelig stønnet høyt i vellyst der jeg gikk og lyttet, da den ene retten etter den andre ble tilberedt. Hyggelige mennesker, lave stemmer, sol og god stemning, dette er sånn jeg kjenner Italia!

Leseren vet hvem Kit, Valentino og hans sønn er hele tiden, så det ligger ikke noe mysterie skjult her. Den lille spenningen i begynnelsen av romanen bunner i om hvordan Kit på en mest mulig skånsom måte, skal greie å fortelle hvem hun er. Som den utålmodige personen jeg er, begynner jeg etterhvert å ergre meg over at hun ikke bare sier det med en gang.

Når hun så sprenger bomben er det ikke helt uten en viss virak, og et par uventede vendinger følger også i kjølvannet. Hovedtema i romanen dreier seg om å leve videre med sorgen over en kjær mor som er død. Samtidig vil Kit finne sin ukjente far, så tanker rundt tilhørighet og familie dukker også opp. Det er ikke noe nytt å spore i denne rammefortellingen, men alle de vidunderlige skildringer av mat, matlaging, ingredienser etc. scorer høyt hos meg.

Dette var en fin bok å lytte til, handlingen er kronologisk og fortelles av en stemme. Fanny Vaager leser raskt og greit uten store geberder, så det er bare til å gi seg hen til nytelsen, og la seg inspirere til litt italiensk kokkekunst ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: nesten 8 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Årets Wings for Life World Run er det femte i rekken, og i år er det mulig for oss i Bergen å delta. Løpet arrangeres over hele verden, og startskuddet går samtidig i alle land. Dette er et veldedighetsløp, hvor startkontigenten går til forskning på ryggmargsskader.

Det er ikke ofte jeg løper med nummer på brystet

30 minutter etter startskuddet, begynner en følgebil å kjøre. Den kjører først i 15 km/t, for så å akselerere litt etterhvert. Når bilen når igjen en løper er vedkommende ferdig å løpe, så det er bare til å gi gass å få flest mulig runder før en blir tatt igjen. I Bergen var Varegg ansvarlig for det praktiske, og det greide de med bravour.
Vi ble pekt mot startstreken, og sendt avgårde presis kl. 13:00. Stemningen var stor ved sekretæriatet og alle ble heiet og "bjellet" videre.

Det er 5 byer i Norge som deltar med "app-bil" i stedet for en virkelig bil. Dette fordi det er få påmeldte, i forhold til andre større byer. Dette betyr at bilen som følger etter løperne er virtuell, og du kan følge med på appen hvordan du ligger an i forhold til bilen.

Stedet å være denne søndagen var altså Store Lungegårdsvann fra kl. 13:00 En runde rundt vannet er ca. 3 km. og mitt mål var å løpe en og gå en runde, før bilen tok meg igjen. Dette greide jeg, etter to og en halv runde fikk jeg beskjed på øret at bilen har tatt meg igjen, og jeg kunne lettet sette meg ned for å ta bilder av de andre løperne. 7,1 km er helt greit for meg som ikke har jogget en meter på to år. Løpet arrangeres igjen 5 mai 2019, og da håper jeg at mange flere vil være med, for dette var GØY!!

De som arrangerer dette løpet samler inn penger til forskning på ryggmargskader, og mottoet deres er:

Run for those who can`t

Et lite knippe av damene fra Varegg som deltok i dag

Marcel Prost var en spennende forfatter, og i dag regnes han blant de tre største vi har i verden, sammen med Dostojevski og Shakespeare. Han levde i Paris fra 1871 - 1922 og ga ut ett eneste verk, storverket På sporet av den tapte tid. Dette er et erindringsverk, skrevet av og om en sykelig ung mann som stort sett ligger i sengen.

I 2016 strevde jeg meg gjennom alle syv bøkene som verket hans nå består av, men erkjente underveis at det er mye jeg ikke får med meg.

Når Litteraturhuset på lørdag fristet med et lite seminar hvor tre foredragsholdere skal snakke om Prost, greide jeg å rydde plass i en travel kalender, for å høre på disse tre.

Tomas Espedal var først ut, og snakket om Proust sett i lys av den norske samtidslitteraturen. Som seg hør og bør med Espedal innledet (og kom stadig tilbake til) sitt eget forhold til, og sin egen lesning av Marcel Proust.

Han forteller at boken formelig lyste i hyllen på biblioteket, og da han leste den første setningen "Lenge gikk jeg tidlig til sengs", var han solgt.

Til forskjell fra Proust som ble født inn i en velstående familie, og ikke nødvendigvis trengte å jobbe, kommer Tomas Espedal fra en arbeiderfamilie, med krav til å arbeide.

Han greide allikevel å " bli i sengen", når han som helt ung bestemte seg for å stritte imot alle konvensjoner. Han skryter sågar av at han har levd godt på statens almisser hele livet, for bøkene han skriver skriver han ikke for sitt publikum, men for seg selv.

Foredraget Tomas Espedal hoder er muntert og lærerikt, selv om noe i meg stritter når han langer ut, både mot sine lesere, oss skattebetalere og litteraturvitere.

Neal Ashley Conrad Thing presenterte sin forskning rundt Proust-resepsjonen i Norden. Han snakker ut i fra sin forskning på Marcel Proust, eller er det forskning på hvordan På sporet av den tapte tid har blitt mottatt i Skandinavia? Jeg er ikke sikker, for han snakket fort og utydelig, og hadde en forskers måte å snakke på. Han snakket om lesningens problem, og leserens mulighet og rolle i selve lesningen.
Han fortalte at Danmark var først ute med å oversette dette storverket, at Sverige var sene pga. motforestillinger rundt det homoseksuelle aspektet i boken, mens Norge hang enda litt etter og var ikke klar med en oversettelse før i 1968.

Vi får høre om kritikkene som fulgte utgivelsene i de Skandinaviske landene, og mottakelsen bøkene fikk hos oss.

Neal dro mange paralleller til Espedals påstander, og de to sammen greide å forklare dette med virkelighetslitteratur og bruken av førsteperson i Marcel Proust sin roman. At en førstegangsleser vil se tilbake på sin egen lesning, kan jeg skrive under på, for selv om jeg mer eller mindre tvang meg gjennom de 3000 sidene, kjenner jeg en merkelig dragning mot å begynne helt på nytt igjen.

Karin Gundersen fortalte oss om hvordan det var å oversette Proust til norsk. Den første oversettelsen fra fransk, som kom ut i 1968 var det Anne-Lisa Amadou som foretok, og det er i hovedsak denne oversettelsen Karin Gundersen har vasket og oppgradert.

Hun fortalte hvordan avstand i tid og fremmede kulturer kan gi grunn til en ny-oversettelse. Hvordan teksten kan utfordre og at leting etter de riktige ordene er en stor del av jobben. Abstrakter og metaforer er spesielle utfordringer som får mye oppmerksomhet.

Det som har skjedd med På sporet av den tapte tid etter Karin Gundersen har jobbet med verket i 5 år, er at teksten har gått fra et konservativt riksmål til et moderne bokmål. Hun justerer kulturelt betingede ord, og ord som har vært oversatt til norsk, blir gjerne ført tilbake til det franske ordet, fordi dagens mennesker har fått dette i sin dagligtale.

Tegnsettingen er gjort på en annen måte i den moderne oversettelsen enn i Amadou sin, og utelatelser og mistolkninger har blitt rettet opp i. Hun snakket om syntaktiske floker og semantikken, og selv om jeg hang med i svingene når hun snakket, kan jeg ikke gjenta det som var mest teknisk.

Til sist dro hun en parallell med soveromsscenen i bok I og bok VII, hvor det store kirketårnet er sentralt. Vi ble gjort oppmerksom på at perspektivet er snudd, og flere små finurligheter som inngikk i eksempelet hun ville belyse.

Det er ikke tvil om at dette lille seminaret ga meg lyst til å ta fatt på Prousts storverk igjen. De tre foredragsholderne utfylte hverandre, og alle tre holdt på akkurat lenge nok til at det aldri ble kjedelig.

Tommel opp til Litteraturhuset i Bergen som spanderer sånne arrangementer på sine besøkende!

Her kan du lese om prosjektet mitt i 2016

Jeg var sikker på at jeg hadde lest denne boken for lenge siden, men når jeg nå lyttet til Jan Grønli sin innlesing, tror jeg at jeg må ha husket feil. Eller er det mitt hode og hjerte som lytter annerledes nå enn da jeg var mye yngre. Boken traff meg i alle fall hjemme nå, så den anbefaler jeg gjerne videre.

Forlaget om boken:
På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring .
Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 1990/lyd 2001

Lyttetid: 5:13

Kilde: Lytteeksemplar

De innledende sidene skildrer hvordan den innesluttede bibliotekaren kom sammen med sin kone. Vi hører også om en grusom ulykke i Italia, når en kirke raser sammen og begraver over syv hundre kirkegjengere.

Han har også opplevd en katastrofe i jobben sin, som medførte en rettssak og vanskelige tider, men det er ikke før vi skjønner at det har gått bra med ham, at vi får høre hva som egentlig skjedde.

Denne romanen handler om kunst, vi er i Vatikanet, og bibliotekaren vår som til daglig jobber med gamle skrifter, finner et gammelt bilde, som skal vise seg å være mer spesielt enn han først hadde trodd.

Vi får høre om malerkunsten gjennom århundrer, hva de malte med, og teknikkene de brukte i impresionismen i Italia, og bak det hele svever spørsmålet om hvilken medvirkning kardinalene i Vatikanet har.

Jeg likte boken godt, til tross for at det flere ganger glapp for meg hvem fortellerstemmen er, for det var mange fortellere inni bildet i romanen. Den kunstneriske og historiske tematikken engasjerte meg nok til at oppmerksomheten min holdt seg de drøye fem timene det tok å høre boken.

Fjerde mai åpnet en ny utstilling på KODE, som presenterer den bergenske kunstmaleren fra 1800-tallet Johan Christian Dahl. Kunstmuseene i Bergen har den største samlingen av J.C. Dahls malerier, nå var alle tatt frem, og samlingen ble komplettert med verker fra flere utlånere, så på KODE 2 i dag kan du se 200 utvalgte mesterverk. Utstillingen blir stående til 7 oktober 2018.

Foto av bilde som henger på KODE

Da jeg første gang studerte bildene som henger på KODE reagerte jeg på hvordan stilen hans forandret seg med årene. Dette fikk meg til å dypdykke litt i historien om denne kunstneren.

Johan Christian Dahl var født i Bergen i 1788, og vokste opp i enkle kår, som nest yngst i en stor søskenflott. Han livnærte seg først som maler, altså ikke kunstmaler. Han malte tidlig prospekter fra Bergen som alle var "barnslige" i fremtoningen, med blå himmel, en kirke eller lignende og noen mennesker. Heldigvis fikk selveste Lyder Sagen øynene opp for denne pågående og kunnskapsrike maleren, og i 1811 fikk han skrapet sammen penger nok til å sende den unge Dahl på kunstakademi i København.

Under kyndig veiledning av landskapsmaleren Christian August Lorentzen og studier av Jens Juel sine landskapsmalerier, utviklet Dahl sin fremstilling av, farger, lys, atmosfære og oppbygging. Ved å kopiere verker av nederlandske 1600-talls kunstnere, som hadde skapt bilder av norske landskap, fikk han frem det formspråk han ønsket, og som var med på å etablere en nasjonal identitet.

Etter 7 år i København reiser han ut på sin store tur som omfattet både Paris og Roma, men det var i Dresden han stanset, og i denne byen som var et sentrum for den tyske romantikken, ble han livet ut, med bare fem besøk hjem til Norge. Landskapsmaleriene hans fra Norge er som fantasilandskap å regne, siden han ikke så annet av Norge enn Bergen og kyststripen sørover, før han emigrerte.

Hva er det så som karakteriserer J. C. Dahls malerier? I hans friske oljemotiver eksisterer det en spenning mellom form, imitasjon og uttrykk, uten å bli personlig opererte han innenfor rammene av uttrykksteorien. Det nasjonale dannet rammen om hans personlige identitet, så det at han på 1820-tallet mistet sin kone og flere barn, reflekteres ikke i kunsten hans.

To flotte eksempler på bildene hans, en original og det nærmeste har han kopiert

Grunnleggeren av den nasjonalromantiske kunsten, satt Norge på kartet tidlig på 1800-tallet, men det er ikke mange kunstnere som kan sies å ha vært elever av ham. Thomas Fearnley lærte mye av Dahl, men uttrykte seg i et annet formspråk i sin egen kunst. Peder Andersen Balke blir også nevnt som en av få elever, som på eminent måte brukte lys og mørke til å fremstille sine kunstverk.

Da J.C. Dahl døde i 1857 var han var 69 år gammel, han hadde mottatt St. Olavs ordenen, Dannebrog ordenen og Vasa ordenen. Han hadde levd mesteparten av sitt liv i Dresden, og ble også begravet der, for rundt 80 år senere ble levningene flyttet til Bergen.

*******

Utstillingen som åpnet i KODE 2 fjerde mai er flott presentert. Bildene er delt inn i kategorier: Introduksjon, Malerlærling i Bergen og Italiareisen. De tre siste rommene er inndelt tematisk hvor delene tar for seg Elvestryk og fossefall, Forlis og stormpisket sjø, Skystudier, Måneskinn og kveldshimmel og til sist, Bildet av Norge.

En omvisning med kurator som forteller om livet og arbeidet til kunstneren dukker forhåpentligvis opp, for det vil jeg være med på. Dette er en flott utstilling som de fleste vil ha glede av!

Historien fortsetter frem til 1857 da JC Dahl døde

Dette er den syvende krimmen til Belinda Bauer. Kun nummer to og tre av utgivelsene hennes bør leses i rekkefølge, ellers er historiene hennes helt frittstående. Fra å skildre mørke og grusomheter på landsbygda befinner vi oss i Den vakre død midt i London, men det er ikke mindre dystert av den grunn.

Fra bakpå boken:
Eve Singer lever av døden. Som krimreporter for en spekulativ TV-kanal, er hun villig til å gå langt for å være først ute med en sak. Ingenting selger bedre enn døden. En seriemorder er også på jakt etter et stort publikum, og hans ofre er unge kvinner i sentrum av London. En kveld Eve går hjem fra jobb, mistenker hun at en mann følger etter henne. Men istedenfor å skynde seg i sikkerhet, stanser hun og konfronterer mannen. Live vet hun da om hvem han er, og at han har sett seg ut Eve for å få den oppmerksomheten han lengter etter.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 350
Kilde: Leseeks

Som en stor fan av Belinda Bauer, er det nesten litt skummelt å skulle begynne på en ny bok, kan det bli like bra som hennes tidligere utgivelser? Jeg har hoppet i det, og kan berolige deg med en gang, det kan det!

Forfatteren er prisbelønnet, multioversatt og genierklært, og disse hedersbevisningene stiller jeg meg gjerne bak. At handlingen i denne boken er lagt til de sentrale deler av London, er både gøy og utrolig skummelt, for det er bare 8 dager til min egen Londontur, og jeg kommer nok til å tenke på denne boken både når jeg er på undergrunnen og i Tate Modern.

Siden jeg har bestemt meg for å fatte meg i korthet i sommerens blogginnlegg, nøyer jeg meg med noen superlativer i stikkordsform:

Er du glad i kunst og kunstens komponenter er dette boken for deg! En annen sekundærhandling er demens, Bauer har glimrende skildringer av hvordan det oppleves å leve med demens, og være en pårørende. Men, det er selvfølgelig kriminalhistorien og dens oppklaring som er bokens drivkraft.

Dette er en historie til å holde pusten av. Morderen har en tydelig rolle gjennom hele boken, og hans tanker om kunst sammen med hans kunnskaper om menneskesinnet, gjør denne delen av handlingen temmelig creepy.

Dette er krim på aller høyeste nivå. Den er velskrevet uten logiske brister, og selv om plottet er intrikat går handlingen opp til slutt. Språk, setningsstruktur og karakteroppbygging er helt etter læreboken, og jeg må bare ta hatten av for Belinda, som greier å imponere til de grader, atter en gang!

Rekkefølge på utgivelsene hennes:
Blacklands
Mørke dager
Som fortjent
Nysgjerrigper
Sannheten om livet og døden
Den synske

Jeg er så heldig å ha en Aisato på veggen, så når Lisa igjen kommer ut med bok er oppmerksomheten skjerpet. Hun står for både illustrasjoner og tekst i bøkene sine, to kunstformer hun behersker til fingerspissene.

Forlaget om boken:
Mannen bak kassa i butikken, damen med hund på bussholdeplassen, alle i dress og med små kofferter i heisen på jobben til mamma – visst virker det som alle om voksne har orden på tingene sine? Visst virker det som om de ikke har en eneste liten hemmelighet? Vel, tro om igjen, og bli med på en flyvende reise bak fasadene!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 40
Kilde: Leseeks

Dette var en nydelig bok. Betraktningene er "spot on" og humøret absolutt på topp. Man skal være oppmerksom om man skal få øye på den lille fluen, som flyr inn i den overfylte heisen på første bilde, for den er liten, men dette er altså fortellerstemmen vår.

Det er en broket gjeng vi får øye på i heisen. De ser tilforlatelig normal ut, men de neste sidene i denne boken forteller oss sannheten om hver enkel, etterhvert som fluen flyr rundt og titter på dem, i deres eget hjem.

De tøffe er kanskje ikke så tøff likevel, den mandige har en feminin side han skjuler godt, og den skranglete gamle damen, er muligens mer gal enn pleierne antar. Selv kommer jeg til å sette meg rett ned neste gang jeg har seinvakt i barnehagen, legge beina på bordet og spise godteri ☺

Fluen avslutter skildringene av alle observasjonene med en advarsel til leseren, og denne skal vi ikke kimse av.

Historien er fin, men tematikken/budskapet, passer det for barn eller voksne? Jeg tok boken med meg i barnehagen og leste den for mine 15 barn som er 3 og 4 år, og jeg må nok innrømme at det ikke ble min beste morgensamling. Barna snakket om fluen senere på dagen, men i denne boken er det mye humor som gikk over hodet på dem.

Lisa Aisatos strek er helt etter mitt hjerte, og jeg stanser alltid opp når noe hun har laget kommer min vei. Titter du inn på årets bokliste, kan du se det fine bildet jeg kjøpte rett før nyttår.

En litt halvgal bestemor, akkurat sånn som meg

Mange bokbloggere har lest og skrevet om boken, og alle er like begeistret:

Beathes bokhjerte, ReadingRandi, My first Elida, Kleppanrova og Sårart Silje.

Møt meg i paradis av Heine Bakkeid

Lewis-trilogien til Peter May - 989 sider på rappen!

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Hamsun svermeren av Ingar Sletten Kolloen

Norges kunsthistorie av Tommy Sørbø

Istider - ny krimroman fra franske Fred Vargas

Never let me go av Nobelprisvinneren Kazuo Ishiguro

Konene ved vannposten av Knut Hamsun

Sjarmen med tarmen av Giulia Enders

Heimskringla av Snorre Sturlason

Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne

Hjernetrening av Kaja Nordengen

Lincoln i Bardo av George Saunders

Hotellet med de tusen lys av Emylia Hall

Wings for Life World Run - jeg deltok på selveste bursdagen min

Prost-seminar på Litteraturhuset i Bergen

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese

J.C. Dahl - Norges første kunstner i moderne forstand

Den vakre død - ny spennende krim av Belinda Bauer

Snokeboka av Lisa Aisato